Har så kort lunte at jeg blir sliten av meg selv...

[Anonym bruker]

Hei dere. Nå skjønner jeg at det ikke er lett å bo sammen med meg for tiden, jeg er jo helt håpløs. Blir sur og sint for den minste lille ting, og selv om jeg skjønner at det er urimelig klarer jeg ikke å gjøre noe med det.. Eller er det rett og slett bare sambo som er helt håpløs men jeg ikke har sett det før???

 

noen som har det på samme måte? og når skal dette gi seg? Jeg var ikke sånn i forrige graviditet...

[Frenzia]

Jeg la på telefonen med mamma i går, i fullt sinne, det er det første gang jeg har gjort. Hun ringte opp igjen, og vi grinte litt, noe som også er helt unaturlig for oss, og jeg sendte nettopp en unnskyld-melding. Og for to helger siden "rømte" jeg fra mann og barn i to dager, noe jeg heller ikke har gjort før. Er en blanding av hormoner, stress og bekymring. Jeg var heller ikke i nærheten av noe slikt i første svangerskap. Den gangen var det som med deg at jeg oppdaget hvor teit mannen min var.

[Anonym bruker]

hehe.. uff ja, det er ikke greit. håper ting går tilbake til normalen snart!! Kanskje rømme er en god ide... =)

[Frenzia]

Hvis man bare rømmer under ordna forhold så kan det være en berikelse, en liten ferie.

[selma07 og engel]

Hei dere. Nå skjønner jeg at det ikke er lett å bo sammen med meg for tiden, jeg er jo helt håpløs. Blir sur og sint for den minste lille ting, og selv om jeg skjønner at det er urimelig klarer jeg ikke å gjøre noe med det.. Eller er det rett og slett bare sambo som er helt håpløs men jeg ikke har sett det før???

 

noen som har det på samme måte? og når skal dette gi seg? Jeg var ikke sånn i forrige graviditet...

 

Du skal få et godt velment råd fra meg. Jeg syns du skal ta vare på samboeren din, deg selv og lilleskatten i magen din. Livet er fult av bagateller, og som gravid er det "lov" å henge seg opp i disse. Det er lurt å prøve å droppe det, for dere gjør så godt dere kan begge to.

 

Jeg vil bare fortelle deg min historie veldig kort. Jeg var lykkelig gravid frem til 13. januar. Da fikk vi indikasjoner på at noe var galt med lillesøster i magen. 20. januar fikk vi svar på at det var et foster med hjertefeil og andre avvik som gjor at det ikke var forenelig med liv utenfor magen. Onsdag fødte jeg en vakker liten jente på 300 g og 25 cm. Storesøster på snart 5 så henne og ga henne navnet Rose. Vi er i stor sorg, og leiter etter fotfeste.

 

Man vet aldri når livet snur. Nyt de gode gravidedagene dine! og mannen din! Lykke til videre i svangerskapet ditt <3

[Frenzia]

Jeg gråter for deg, Selma! Det er så utrolig trist. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde klart å håndtere en slik sorg.

 

Jeg fødte prematurt forrige gang, og vi var lenge på nyfødt intensiv, og ble dessverre vitne til flere utrolig forferdelig triste skjebner. Og det er dette som stresser meg akkurat nå, og som sannsynligvis gjør hormonutbruddene større. Jeg er livredd for at noe skal gå galt igjen. Jeg vet at fosteret i magen min er friskt og helt perfekt, men det hadde ikke hjulpet noe dersom fødselen hadde startet nå. Jeg og mannen min holder pusten om dagen, og er både såre, kjærlige og oppfarende på samme gang. Jeg er kun i stand til å nyte svangerskapet de nettene jeg kan legge meg ned på kvelden uten at dagen har vært full av kynnere og nedpress og vannaktig utflod som minner om fostervann. Det er naturlig å være litt "hormonell" når man er i en stresset situasjon.

 

Jeg ønsker deg lykke til med å helbrede sorgen, og håper dere klarer å ta godt vare på hverandre oppi dette. Klem

[Anonym bruker]

ÅÅ. Selma- sÅ utrolig leit Å høre! Klemmer hjelper kanskje ikke sÅ mye i dag, men jeg sender noen allikevel. Ditt rÅd skal jeg imidlertid ta med meg, og jeg begynner allerede nÅ. Takk for tankevekkeren, og lykke til med Å helbrede sorgen!

 

klem