jeg er verdens dummeste!

[Den perfekte mor, påan igjen]

sa sønnen min på snart 8 Han gjorde lekser, og snur av og til bokstavene. De andre i klassen jobber fortere enn han, men han skriver veldig pent.

 

Jeg fikk så vondt av han... Hva kan jeg gjøre får å booste selvtilliten hans? Jeg sa jo at han var flink, og ramset opp ting som han gjør veldig bra, og fortalte at alle, til og med jeg, skriver feil av og til.

Når jeg sa det han var god til fikk jeg inntrykk av at han så det, men han mente likevel at han ikke var god nok.

 

Han har litt adferdsproblemer, og får endel kjeft. I følge læreren går det veldig greit på skolen, men han får sin dose der også.

[Anonym bruker]

Uff, kjenner til den følelsen der. Min sønn på 4 år har en magesykdom og kaster ofte opp på natta. En natt han kastet opp sa han: Dumme, dumme X (navnet sitt). Uff, da gjorde det virkelig vondt i mammahjertet. Forklarte godt og vel at det ikke er hans feil i det hele tatt og trøstet masse, men får tårer i øynene bare jeg tenker på det.

[Anonym bruker]

Hvis jeg skal "leke" litt pedagog her, så utifra det jeg har lest om barneoppdragelse de siste dagene (Juul i hovedsak)... det viktigste er vel å nå hjelpe han å bygge opp sin selvfølelse. Det at han følte det slik i dag og sa det høyt gir jo en stakkars mor et sterkt behov for å trøste der og da, si imot, og gi ros. Fordi det er tøft for oss mammaer å høre slikt, og må liksom "ordne opp" der og da. Men samtidig så forsvinner ikke følelsene hans at han er "dum" sånn uten videre (med mindre det var en spontan følelse som ikke kommer igjen- men høres kanskje ut som at det er noe som kan gå igjen her selv om det ikke sies høyt hver dag). Så istedefor å konsentrere seg om trøstningen så er det vel heller kanskje viktig å anerkjenne følelsen. For det er en ekte følelse, selv om du også kan si at du ikke er enig, man trenger ikke å være enig men følelsen er det bare han som kan kjenne. Også får man heller fokusere på hvordan man kan bedre dette. Og deretter finne de positive sidene ved han. Bygge opp følelsen hans av at han faktisk kan noe, han er ikke verdens dummeste, kanskje bare ikke klassens beste i lesing f.eks. Men alle kan jo ikke være gode i alt. Og han kan bli så god han vil, men mange må øve masse for å få det til.

 

Selvfølelse behøver ikke bygges opp ved ros nødvendigvis- det kan øke selvtillitten uten at det øker selvfølelsen.

[Gjest Morn du]

Synes du skal gi masse ros for alt han gjør bra. Om han skriver bokstavene feil vei, er det bare slik det er. Han er jo ikke dum som skriver de feil vei, men det kan være dumt å gjøre det.

Jeg har selv ei som sliter med bokstaver, men hun har fått masse hjelp på skolen. Noen ganger sier jeg i fra til henne om en bokstav er feil vei, men ser jeg at hun konser veldig om å gjøre det rett, synes jeg det er feil å si fra om det. Noen ganger ser hun det selv og skriver på nytt. Tror vi bare må akseptere at det er slik det er, og ta utgangspunkt i det. Alle kan ikke være gode til alt...

[Den perfekte mor, påan igjen]

Også får man heller fokusere på hvordan man kan bedre dette. Og deretter finne de positive sidene ved han.

 

Tenker du at han skal være med på å finne ut hvordan han kan endre dette? Da vil han jo bare få bekreftet at det er tilfelle, og at han må gjøre noe med det. Eller er det jeg som skal fokusere på det? Må bare ha det litt med teskje for å forstå :-)

[Anonym bruker]

Også får man heller fokusere på hvordan man kan bedre dette. Og deretter finne de positive sidene ved han.

 

Tenker du at han skal være med på å finne ut hvordan han kan endre dette? Da vil han jo bare få bekreftet at det er tilfelle, og at han må gjøre noe med det. Eller er det jeg som skal fokusere på det? Må bare ha det litt med teskje for å forstå :-)

 

Altså jeg vet ikke om du skal stole helt på det jeg sier... men jeg ville ha sagt noe sånt som "hmm hvordan skal vi få gjort noe med dette da tro... Jeg tenker at det kanskje vil være lurt å lese litt ekstra hver kveld, og å kanskje spørre læreren din om hun kan hjelpe deg til å øve mer på akkurat dette... men hva tenker du?" Så er det litt begge deler, både at du deler det du tenker man kan gjøre, samtidig som du spør etter innspill fra din sønn.

 

Samtidig som man kan jobbe med selvfølelsen på andre vis ved siden av. Dersom man føler at man er et sterkere individ selv, så vil det også være enklere å takle for gutten din at han kanskje ikke er så flink en ting, men flink til noe annet. Uten å bli nedbrutt av tanken (som å begynne å tenke at man er dum- ved at det er "noe han ikke mestrer" så tolker han det dithen at han "Ikke får til noe"- det blir jo helt feil). Og det er jo positivt om han etter hvert kan se annerledes på det, for da slutter man jo ikke å tro på seg selv, men man aksepterer deler av den man er på en måte... om man ikke har så stort potensial for bedring på akkurat det, så kan man leve med det... Jaja så er jeg ikke så god til å lese, men jeg er likevel verken dum eller sosialt inkompetent, fordi jeg har mange venner som pleier å ville være med hjem etter skolen, og jeg er god i matte!" Slik er det jo for oss voksne, selv om vi vil beskytte barna våre så er det jo slik med dem også, ikke alle er god på alt. Ikke sikkert det gjør all verden det, så lenge man har andre positive ting som betyr mye. Ikke at man ikke skal fortsette å trene på det, en åtteåring kan jo ikke gi opp enda hvis du skjønner hva jeg mener, men det er liksom filosofien bak... Vet om foreldre som har blitt anbefalt å forsøke å finne fritidsaktiviteter til barna eller spesielle ting som de mestrer og trives med for å jobbe med selvfølelsen sin... for å deretter bli både flinkere med andre ting på skolen og sosialt.

 

Men ikke lett det her da. Og er jo ingen fasitsvar.

[Anonym bruker]

Jeg som nettopp svarte og har svart før.

 

Ja det er sant at da vil han få det bekreftet. Kanskje det ikke passer seg i denne sammenhengen? Eller har ikke det noe å si? Altså poenget må jo være at han ikke skal få bekreftet at han er dum- for det er han ikke- men gjør det så mye om han får bekreftet at han har vanskelig for å lære seg visse ting på skolen? Det vet han antakeligvis allerede, barn skjønner utrolig mye, er vel derfor han i dag mente han var dum også ("jeg er ikke like flink til dette som de andre barna i klassen"). å motsi dette med "neida du er jo så flink til dette så" vil jo ikke gjøre noen verdens ting tenker jeg... eneste det ivl gjøre er å gjøre det enkelt for "mor" fordi man da tror at man faktisk har klart å "glatte over" og avverke en situasjon, men har man det i realiteten eller er det kun for sin egen del man vil tro det? De kommentarene vil bare gli upåvirket forbi så lenge gutten allerede har oppfattet at han har vansker de andre ikke har. Tror jeg. Da er det vel viktigere å ta tak i dette med å vise at du forstår det han føler, uten at du er enig i at han er dum, og å kunne skille det "å være dum" fra å ha behov for å jobbe ekstra med noe. Finne løsninger som dere alle er enige i. Kanskje det å se "problemet" også kan være motivasjonsfaktor for å jobbe med det. Og selvfølgelig vektlegge masse positive ting- ting han helt reelt sett er flink til, eller kan bli flink til. Og at han er et fantastisk menneske uansett, uavhengig av om han er flink til ditt eller datt.

[Den perfekte mor, påan igjen]

du har iallefall rett i at jeg burde ha anerkjent følelsen. Det gjorde jeg nok ikke på en bra måte, selv om jeg ikke blåste han av heller. Han har aldri sagt slik før, men jeg ser at han ikke liker nye ting, fordi han er redd for ikke å mestre det. F.eks. kjøpte vi ny tv til jul, og han ble bare sint og lei seg, og ville ha den gamle. Men den måtte han jo bare lære seg, og det gjorde han jo uten problemer, og da blir han jo så stolt!

Han fikk min gamle iphone, og første kvelden var han bare sint på den, han ville ikke ha den, og vi kunne bare hive den. Vi gjorde ingenting med den, og jeg snakket ikke noe mer med den. Dagen etter var han litt mer motivert, og han fikk det jo til, trenger bare en forklaring så skjønner han resten av seg selv.

[Anonym bruker]

du har iallefall rett i at jeg burde ha anerkjent følelsen. Det gjorde jeg nok ikke på en bra måte, selv om jeg ikke blåste han av heller. Han har aldri sagt slik før, men jeg ser at han ikke liker nye ting, fordi han er redd for ikke å mestre det. F.eks. kjøpte vi ny tv til jul, og han ble bare sint og lei seg, og ville ha den gamle. Men den måtte han jo bare lære seg, og det gjorde han jo uten problemer, og da blir han jo så stolt!

Han fikk min gamle iphone, og første kvelden var han bare sint på den, han ville ikke ha den, og vi kunne bare hive den. Vi gjorde ingenting med den, og jeg snakket ikke noe mer med den. Dagen etter var han litt mer motivert, og han fikk det jo til, trenger bare en forklaring så skjønner han resten av seg selv.

 

Det er jo "lett" å være etterpåklok når man må klare å reagere der og da. Det er ikke bestandig like lett.

 

PS: det du sier med at han lett tar nye ting som elektriske artikler/tlf osv selv om han er frustrert i starten, det er jo med på å bygge opp selvfølelsen, iallfall så lenge han er bevisst selv at dette er noe han faktisk mestrer, at han lærer slike nye ting fort. Selv om han er frustrert i starten pga at han er redd for ikke å mestre det.

[Anonym bruker]

Jeg er delvis enig med de andre over her. Hvis han føler seg dum, så er det han følelse. Og det å si ham imot hjelper nok ikke så mye for han yttrykker jo bare den følelsen han har inni seg unasett. Du kan kanskje heller forsøke å hjelpe ham med å leve med det at han ikke er den flinkeste til å skrive bokstaver, for det er jo fakta, og ikke noe dere Må endre for at han skal føle det bra med seg selv?

 

Jeg ville kanskje sagt noe sånt som "Jeg skjønner at du blir frustrert fordi du strever med bokstavene, det hadde jeg også blitt. Jeg kan gjerne øve litt sammen med deg hvis du vil?"

 

Da viser du at du forstår frustrasjonen hans og at du gjerne hjelper ham, uten at du tar fra ham retten til å føle det han gjør samtidig som du er der for hjelp og støtte når han trenger det.

[Den perfekte mor, påan igjen]

ja, det var en fin måte å si det på nr 10. Og jeg skal prøve å være flink til i minne han på hva han mestrer godt også, ikke bare for å trøste, men ellers også.

 

Det er så godt å ha dere jenter, av og til føler man seg som verdens dummeste, men dere kommer med konstruktive tilbakemeldinger og trøst