Å føle at man ikke har en far..

[Anonym bruker]

Jeg er ung voksen som vokste opp uten min biologiske far, som har flere voldsdommer på seg. Min mor giftet seg med en snill mann da jeg var liten, som nå er min pappa. Han har ALLTID behandlet meg på lik linje med sine egne barn, og jeg ble adoptert av ham for å få lik arverett! Mannen vil meg alt godt i verden. I utgangspunktet!

 

Nå har det seg slik at jeg for noen år siden har giftet meg og fått barn, og trives fantastisk godt med det. Barnet har en stabil familie rundt seg og trives godt i barnehage og hjemme, og er hos mormor og morfar en natt i uken, slik at jeg får litt tid til studiene (mannen jobber offshore).

 

Og her kommer problemet:

Min far snakker til meg som om jeg er et barn! Han mener barnet mitt har det bedre hos dem, og at jeg ikke er i stand til noe som helst selv! Han snakker nedlatende til meg, og jeg sitter igjen med følelsen av han ikke bryr seg på en flekk om følelsene mine! Og jeg gråter.. For denne mannen har jo brukt livet sitt på å jobbe seg fram i verden, så jeg og mine søsken skulle ha det godt! Jeg snakker om noe hyggelig som skjer på min kant, BANG! Der fnyser pappa av meg og går... Han snakker aldri med meg. Ikke engang når jeg forsøker å få ham til å forstå. Jeg vil så gjerne ha en pappa. En som klemmer meg og er snill og god, og syns jeg er flink. Og kanskje er stolt? Tips mottas med takk!

[Gjest Jenta til Henrik]

Jeg vet ærlig talt ikke hva annet jeg kan råde deg til enn å snakke med han...???... Kanskje du kan lufte dette for moren din først, føle deg litt fram, på en måte?

 

Syns det er kjempeflott at han adopterte deg, det viser hvor glad han er i deg. Han ønsker at du skal være hans datter på lik linje med dine søsken. Og det står det respekt av. Men jeg forstår heller ikke hvorfor han har endret oppførsel så drastisk ovenfor deg. Det må jo føles ufattelig vondt

Hvordan er han ovenfor dine søsken da?

 

Klem

[Anonym bruker]

Jeg har innsett at man bare må leve med de foreldrene man har, vi som "barn" kan ikke begynne å forandre på dem.

 

Jeg har grått mange mange tårer pga pappaen min, han er virkelig ingen enkel mann å forstå seg på. Men har funnet ut at denne negative energien spiser meg opp og jeg kan ikke bruke meg opp på å sørge over at han ikke er den pappaen jeg skulle ønske han var.

 

Jeg har en bror som har kuttet all kontakt med han, mens søsteren min sliter veldig med både seg selv og forholdet til han. Hun lar det påvirke seg så hun blir helt ødelagt psykisk.

 

Jeg nekter å la det skje, jeg er ferdig med å sørge og gråte over hvordan han behandler meg. Jeg har laget et lite skjold rundt følelsene mine når det gjelder akkurat han og prøver bare akseptere at han er den han er.

Det fungerer for meg, men må innrømme at det ikke gjorde det da jeg var 20. Jeg ble sikkert 30 år før jeg klarte distansere meg nok til å ikke la meg påvirke så mye lenger.

 

Tror du bare må ta imot de gode sidene hans meg takk, og prøve overse eller heve deg over de dårlige sidene han har. Han er en pakkeløsning du bare må akseptere og ta som han er, vi kan ikke velge bort noen av egenskapene til foreldrene våre. Men vi trenger ikke bruke hele voksenlivet vårt på å irritere oss over dem, la oss såre eller trykkes ned av dem. Det må vi heve oss over.

 

ønsker deg alt godt, er ikke alltid så lett dette med foreldre.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar!

Min mor skjønner problemet, og ser det tyderlig. Hun er heldigvis ikke redd for å si ifra når hun misliker noe. Dette har jo ført til en del krangler dem imellom, og i fjor vurderte hun å skille seg fra ham pga. dette. Da følte jeg meg bare verre, for da ville jeg jo (hvertfall i hodet mitt) stå uten NOEN bånd til pappan min!

 

For å være ærlig, så bryr han seg ikke særlig om mine søsken, annet enn normalen. Oppdaterer Facebook når de har fødselsdag og slikt, om hvor store de har blitt (ingen bor hjemme), men jeg får liksom ikke en "like" engang. Kanskje dumt å henge seg opp i, men det stikker litt i hjertet.

Føler meg bare så ensom i verden uten ham. Vet ikke engang hvordan jeg skal forklare det, men jeg gråter UANSETT hva han sier. Og spesielt mye om han er slem og sier jeg har lagt på meg litt (har hatt spiseforstyrrelser, så er veldig sår på emnet, noe han vet!).. Takk for klemmen! Det varmer!

[Anonym bruker]

Vet du hva? Jeg kjenner dette igjen, og det i min biologiske far som er gift med min mor.

 

Det kom sånne såre ting hele tiden, små kommentarer og man føler seg mindre verdifull på en måte.

 

Jeg tok et kraftig oppgjør med min far. Og etter dette har han endret seg. Sluttet helt med de kommentarene, kommer ikke en eneste en. Så det var det som trengtes for at han skulle forstå hva det han sa til meg, gjorde med meg. For han trodde ikke han såret meg eller noe, før jeg sa fra. Selv om jeg hadde sagt forsiktig fra før den gangen.

 

Jeg er glad jeg gjorde det, selv om det var tøft de månedene som måtte til. For i dag har vi et supert forhold, og han ser endelig på meg som voksen og selvstendig

[Anonym bruker]

Hvis det endret seg når du fikk barn og "ble voksen" så kan det jo hende at det har noe med det å gjøre, at han takler dårlig at du nå er den voksne. Vet ikke om dine søsken er i samme situasjon som deg eller om de ikke er like etablerte og like "voksne" sånn sett. Kan jo være at han er ekstra knyttet til deg på et vis også, siden du ikke er hans bilogisiske, men på et vis likevel "førstefødte".

 

Men uansett grunn så er det kjipt... har vel ikke noe bedre forslag enn å ta det opp med han skikkelig. Du og han.

[Anonym bruker]

Dette er vel noe som har vedvart siden jeg var 13-14, såvidt jeg kan huske. Det er bare blitt verre. Ang. å snakke med ham, så hjelper ikke det. Har hatt flere utblåsninger over de siste årene, men det gjør ham sint og irritert. Vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre, bortsett fra å leve med det, men det er så tungt! Jeg har et hull i hjertet! Skulle bare ønske han var stolt av meg på et vis!

 

HI