Når gode venner har ufyselige barn.

[Anonym bruker]

Sorry uttrykket. Alle barn er en gave for sine foreldre.

Og jeg tenker ikke på barn i trassalder.

Jeg tenker på barn som er større og som bare er slemme og bare lager bråk og krangel hvor enn de er.

Vi har et vennepar vi trives godt med. Men sønnen deres er så stygg med våre barn at vi kan ikke være sammen med barna.

Foreldrene har sagt lite og heller ikke unnskyldt han. Men vet ut i fra andre som har barn på skolen hans at han er en beryktet bøbel som er stygg med andre barn og lærere er fortvilet.

Vi har en del andre venner der barna ikke har kjemi. Men noen få barn er rett og slett så slemme at vi kvir oss for å la de leke med barna våre.

 

[Anonym bruker]

Vi har det på samme måten med et venneparr. Datteren deres er slem og ekstremt egoistisk, til tross for flotte foreldre. Hun er bortskemt, eneste barnebarn på begge sider men uansett årsak ønsker vi ikke at hun skal omgås våre barn. Vi omgås derfor veldig sjeldent som familier. Enten gjør jeg noe sammen med moren eller så gjør mennene noe sammen.

I vårt tilfelle vet foreldene godt at datteren er et "troll" og de forsøker å gjøre noe med det, men inntil de finner noe som fungerer må det ble på den måten.

[Anonym bruker]

Ikke lett det der...

 

Har en slik unge i familien vi, sønnen til mannens bror. Han er en intrigemaker uten sidestykke, lager spetakkel, krangel og uvennskap rundt seg hele tiden.

 

For 3 uker siden tok mannen seg den frihet å snakke til han, bare fortalte at i dette huset skal alle være greie med hverandre, og klarer de ikke det får de ikke lov å leke uten tilsyn (han er 10 år gammel). Han sladret til pappa og var selvfølgelig helt uskyldig i egne øyne, far ble sint og ville ha seg frabedt av vi snakket til hans sønn som overhodet ikke hadde gjort noe galt.

[Anonym bruker]

Huff! Ingenting er verre enn folk som ikke "ser" sine egne barn.

[Anonym bruker]

Tror det er viktig å fortelle dette til foreldrene. Det er ikke sikkert at de er klar over det, fordi de får ting framstilt fra sitt eget barns synsvinkel.

 

Når jeg leser disse innleggene tenker jeg: "Håper ikke folk opplever MITT barn på denne måten". En ting er sikkert: Hvis noen gjør det, vil jeg absolutt vite om det. Man kan ikke få bukt med et problem hvis man ikke er klar over at man har det.