Han vil ikke bli pappa

[2skjønnasser]

Om 9mnd kommer dere til å finne ut at dette er det beste som kunne hendt! Det tror jeg!

[Lykkelig_4♥♥♥♥]

Jeg hadde ikke funnet meg i å bli behandlet dårlig fordi om jeg er gravid! Det er hardt nok å gå gravid, med alt det innebærer av hormonstormer og tretthet!!! Hadde rett og slett bedt gubben om å gi plass en tid jeg... så hadde han fått tid til å tenke seg om. Tror bestemt ikke det kommer noe godt ut av å be om å bli elsket... og unnskylde for et lite under...

Lykke til! Gled deg til å bli mamma! Det er fantastisk, MED eller UTEN pappa der! : )

[Anonym bruker]

huff da ... Lykke til, jeg forstår du har bestemt deg for å f barnet uansett, det støtter jeg deg fullt ut i!!! Har en venninne som ble uplanlagt gravid og valgte ta abort i 20 årene, nå er vi godt inne i 30 årene, og hun sliter med å bli gravid... Hvis du er 31, og gravid og vil ha barn - da klarer du det - med el uten mann! Du må kjenne litt selv på hvor grensen din går ift dårlig forhold, bli hakket på osv. ikke finn deg i for mye

[MolleBolle]

Takk til dere som gidder å svare.

Jeg må bare si at jeg er ikke ute etter sympati, jeg ønsker bare å lette litt på trykket.

 

Jeg bestemte meg med en gang at barnet skal komme, med eller uten far i bildet.

Jeg klarer ikke å snakke med han, han sliter så fælt med kommunikasjon. Det er vel kanskje derfor det blir så vanskelig også. Og kanskje fordi jeg klamrer meg fast for å se om det kan finnes et ørlite håp-

Dette er ingen drømmesituasjon og jeg vil heller ikke gi opp for lett.

Men nå føler jeg meg bare tråkka på og overkjørt, og jeg ser vel egentlig hva som er best for meg. Og det er å gå gjennom dette alene.

Jeg synes bare det er så fryktelig vanskelig.

 

Men jeg er glad for alle svar og jeg vet at jeg er ikke alene i denne situasjonen.

Hadde jeg ikke selv vært i denne situasjonen hadde jeg også rådet folk til å ta skrittet videre alene.

Men det er bare så fryktelig vanskelig.

 

Jeg skal holde dere opdatert om hva som skjer videre.

Takk til dere alle for støtte og gode ord, det hjelper virkelig <3

[lilli81]

Først en klem til deg.

Du ble ikke gravid med viten og vilje. Han har altså ingen grunn til å være bitter på deg. Greit nok, han ønsket ikke barn akkurat nå, men om han virkelig ikke var fullstappet av kun seg selv hadde han visst bedre enn å behandle deg som en dritt. Ingen gode ord, ingen trøst, ingen nærhet, stygge kommentarer for å av og til gi drypp av håp, det er for meg tett opp til psykisk terror. da hjelper det lite at han akkurat nå er redd. Han tillater seg å gjøre noe som er svært stygt imot ett menneske som står han nærmest. Jeg kunne ikke bevart min kjærighet til min samboer om han hadde gjort dette imot meg. Ved å gjøre som han gjør sliter han på din psykiske helse, noe som også utsetter babyen for fare. Kanskje kan det skje mye og han blir superpappa. Kanskje vil han senere behandle deg som en dronning. Kanskje ikke... Hvordan var forholdet for utenom dette dilemma egentlig? Hvordan var han før du ble gravid? Hvor dype spor setter det han gjør imot deg nå? Bare du kan svare og jeg forstår så inderlig godt at det er vanskelig. Det er mye vondt man kan finne seg i når man ønsker så sterkt at alt skal være bra.. Blir spennende å høre hvordan det går med deg fremover. ønsker deg det beste.

[MolleBolle]

Her kommer en aldri så liten oppdatering. Beklager for at jeg har vært så treig.

 

Jeg gav han tid, kanskje nok tid til han holdt på å knekke meg fullstendig psykisk.

Jeg flytta ut i mai, da var jeg 5 mnd på vei. Da hadde jeg rett og slett fått nok av å bli tråkka på og fant ut at om jeg skulle klare å bygge meg selv opp å bli sterk måtte jeg bare komme meg ut.

Jeg ble vel såpass lenge for jeg ville gi han tid og hadde et håp om at han ville ta ansvar og være en støttespiller for meg.

Jeg ønsket å gå flere ganger, men det var så vanskelig.

 

Når jeg bestemte meg for at nok var nok gav han meg 2 uker på å flytte og han ønsket ikke kontakt med hverken meg eller barnet.

Jeg var heldig å fikk meg leilighet ganske kjapt. Han hjalp meg faktisk å flytte og var grei i et par uker etterpå. (Han er veeeldig opp og ned i denne situasjonen)

 

Nå i dag har jeg 6 uker igjen til termin og har ingen kontakt med han. Han har sletta meg fra fb og gir ikke noe lyd fra seg.

Men jeg klarer meg helt fint.

Det er hans tap tenker jeg. Klart jeg blir irritert og skuffa til tider, men dette skal jeg klare helt fint.

 

Etter jeg hadde flytta ut fant jeg ut hvor enkelt det var og har ikke savnet han en eneste dag.

Jeg så for meg at det skulle være så vanskelig.

 

Så takk til dere skjønne damer som trodde på meg <3

[:o) :o) :o)]

Good for you! !!

 

Jeg har ikke lest om situsjon før i dag og jeg er helt rystet! At en mann kan finne det i sin rett å behandle deg på den måten, har jeg rett og slett ingen forståelse for! Kjenner jeg blir sint, og lei meg på dine veine!

 

Kjempebra at du har klart å forlate han og at det går bra med deg nå! Du virker som en sterk jente, så dette kommer nok til å gå bra! Du har noe fantastisk i vente! Et lite barn er det største som kan skje en

 

Lykke-lykke til med både fødsel og tiden du har i vente som nybakt mamma!!! Du kan bare glede deg At det blir uten pappaen med i bildet, tror jeg i ditt tilfelle bare er bra, når jeg tenker på hvordan han har behandlet deg.

[Catfish]

Du høres ut som ei flott dame, som garantert er av beste mamma-materiale!! Hadde ikke sett denne tråden før i dag, og kjente frustrasjon og fortvilelse boble i meg da jeg leste den. Så bra at du klarte å ta et så tøfft valg! Og jeg ble kjempeglad av å lese at du har det bra:-)

Jeg ønsker deg og den lille all mulig lykke fremover! Klem!!

[Squirrel79]

Synes du virker som ei tøff jente Jeg var i samme situasjon som deg for litt over fire år siden, når jeg også ble gravid på p-pillen et år etter jeg ble sammen med barnefar. Han reagerte på samme måte som din ex. Dette var ikke aktuelt, og vi snakket lite sammen den første tiden. Vi var begge til samtale hos Amathea, og der fant jeg ut at hans største frykt var at han var redd for å ikke elske barnet. Jeg var tilbake til Amathea selv på egenhånd også, og i 11. uke bestemte jeg meg for å beholde. Var mange tanker fram og tilbake. Barnefar sa han kom til å støtte meg, men kunne ikke garantere at forholdet holdt.

 

I uke 14 fortalte vi det til hans og mine foreldre, og det var i grunn vendepunktet. Han begynte å akseptere at det var et barn på vei, og forholdet vårt ble bedre. Nå er han en veldig god far til vår 3,5 åring, og nummer to er på vei.

 

Jeg vet denne historien er litt annerledes enn hvordan du opplever det. Jeg har stor respekt for din avgjørelse, og er imponert over at du holdt ut 5 mnd med en samboer som oppførte seg sånn. For meg kan det nesten høres ut som han har reagert med en eller annen form for sykdom (depressiv?), men det er kun spekulasjoner.

 

Jeg vil ønske deg lykke til i de ukene som kommer, og ikke minst når barnet er født! Dette kommer til å gå veldig bra!

[MolleBolle]

Tusen takk, jeg blir helt rørt av tilbakemeldingene deres og sitter her med tårer i øynene.

Jeg har ikke alltid sett på meg selv som et sterkt menneske, men har blitt det pga denne situasjonen.

Det er jo ikke bare meg selv å tenke på og jeg må gjøre det beste jeg kan for at jeg og huleboeren skal ha det bra.

 

Da jeg bodde med eksen var jeg veldig langt nede og gråt mye pga måten jeg ble behandlet på. Jeg ble redd for om det kunne påvirke babyen på noen måte.

 

Nå har jeg det så bra, jeg er sterk, klarer meg godt, stresser lite og klarer snart ikke å vente på verdens beste gave.

 

Svangerskapet har vært tøfft på mange måter, men jeg får den beste premien

[Knerten's mamma <3]

Hei!

 

Vil bare si at det er så flott at du har kommet deg ut av det forholdet! tøft å ta det steget når man skal ut i ukjent farvann! Du kommer til å kose deg glugg ihjel med lille baby håper jeg man trenger ikke noen far for å bli et bra menneske! Min mor var alene, og jammen har det da ikke blitt folk av meg også! Har så mange gode minner fra da jeg var liten og mamma og jeg gjorde spesielle ting for å kose oss ekstra. Har aldri savnet en far, så ikke bekymre deg over slikt hvertfall masse lykke til med den nye tilværelsen og babytass! Stå på

[Skalblimamma]

Jeg har samme problem på en annen måte, jeg og barnefar har aldri vært kjærester, vi har bare vært gode venner og fram og tilbake. Han var ikke klar for ett forhold fordi han har ikke jobb og følte ikke han hadde noe å gi.

 

Jeg er nå gravid i uke 7, og han er helt fra seg. Han vil jeg skal ta abort og sier at han ikke er klar. Han har problemer med å finne jobb så kom dette i tilegg. Han er 21 år og jeg skjønner jo at det er for mye, han klarer ikke sove om natten en gang.

 

Jeg føler at jeg ødlegger livet hans men jeg klarer ikke ta abort, det passer ikke akkurat inn med ett barn i mitt liv heller, siden jeg skal flytte å gå skole. Jeg bare gruer meg for jeg blir trolig helt alene om dette.

[PintSizedDictator]

Til trådstarter; Så fantastisk fint at du kom deg ut av dette! Du klarer det fint Slik jeg får inntrykk av, ut i fra det jeg har lest, så er du en sterk person. Jeg var alene med min første i nesten 8 år. Er gift med faren i dag, men dog... Lykke til!

 

Til Anonym over meg: Jeg var helt alene med en baby på 9 måneder da jeg startet opp igjen utdannelsen min. Det går så fint så, når man bare kommer inn i rutinene. Du får masse stønader fra nav så du klarer deg. Lykke til med babyen og utdannelsen

[MolleBolle]

Tusen takk

 

Og du som skriver her,Skalblimamma, det er du som bestemmer over din egen kropp. Bare tenk godt gjennom dette.

Det er ikke lett, men kommer til å bli verdt det.

 

Masse lykke til.

[SLB09]

Hei. Vi greier oss og snart har vi et vidunder i armene. Av og til kan man lure på hva som skjer med partneren når det plutselig er snakk om å få barn. Da jeg leste historien din var det nesten som å lese min egen. Vi ble planlagt gravide etter flere års samboerskap og et ferskt huskjøp. Gleden over å skulle bli foreldre sammen var fraværende. Samtidig flyttet vi inn i det nye huset så jeg håpet at ting skulle gå seg til. Den gang ei. Da jeg var i uke 23 ble det slutt... Den psykiske påkjenningen det har vært å gå gjennom noe slikt mens man er gravid er ekstrem. Sjegbser på meg selv som sterk og positiv, men dette ble for mye. Etter at forholdet tok slutt flyttet han ut og den neste skuffelsen var at det virket som han unngikk meg som pesten - antagelig fordi jeg ble så emosjonell hver gang vi snakket sammen. Heldigvis greide vi å ha en hyggelig kveld sammen denne uken hvor vi snakket om fødselen (som han skal være med på) og hvordan han ser for seg tiden etter fødselen. Han gledet seg! Problemet var ikke at han ikke ville bli pappa, men at forholdet vårt ikke tålte påkjenningen. Det var deilig å virkelig ha noen å glede seg sammen med. Dette er begges første barn og vi går en spennende tid i møte nselv om det for meg fortsatt er uforståelig at noen frivillig velger å ikke ville bo sammen med barnet sitt er jeg veldig glad for at han "stiller" opp. Vi går en spennende tid i møte og jeg gleder meg. 6 uker til termin nå....