Tror jeg har ødelagt barna:(

[Anonym bruker]

Har levd i et dårlig forhold lenge, vi krangler hver dag, det er så ille at vi krangler foran våre små barn. Hver kveld når jeg er alene gråter jeg, hater meg selv for at jeg krangler foran barna mine "ødelegger" nok barna mine ved å krangle med samboeren min:(

Jeg kan ikke gå fra han, jeg har ikke råd økonomisk, jeg må bo her pga det er nærme barnehage og skole etterhvert for barna mine.

Familien min sier jeg ikke må gå fra han, de mener jeg trenger han da vi har små barn og de krever sitt.

Jeg kjenner ikke meg selv igjen, er så sint og sliten, kjefter på ungene..men mest av alt kjefter jeg på mannen, er så ille at vi ikke kan spise middag i samme rom...barna våre er ødelagt..og ingen av oss har bein i nesen til å gå

Har "gått" fra han 5 ganger allerde, men kommer meg ingen vei...jeg orker ikke flytte langt bort for å få råd til en leilighet å leie, har ikke råd til å leie her da prisene er 12 000 kr for en grei leilighet! det har jeg ikke råd til. jeg jobber 50% og kan ikke komme mer akkurat nå da jeg er så sliten.

 

huff:(

[Anonym bruker]

Og dere må bare skrive at jeg er verdens dårligste mor, for jeg kan garantere at jeg er det. Ingen krangler foran barna!! Jeg er så flau, er egentlig en oppegående og normal dame, men på grunn av dette elendoige forholdet så er jeg blitt helt forandret, og klarer bare ikke la være å krange foran barna selv om jeg sier det hver gang at jeg ikke skal. Samboer er ikke så ille som meg, men han har begynt å krangle foran barna han og:(

 

HI

[Anonym bruker]

Du er en dårlig mor om du blir hos han!!! Du vil jo klare deg mye bedre alene, tenk da.. Ungene slipper konstant krangling og en mor som er konstant sur, sliten og trøtt.. De kan faktisk oppleve en lykkelig mor.

 

Du vil få økonomisk støtte, Os og barnebidrag.

[Anonym bruker]

Jo men tenk hvor sliten jeg blir alene da tenker jeg??

Jeg har ingen plass å dra! Det finnes ingen ledige leiligheter her rundt nå

HI

[3småtroll♥]

Hva krangler dere om da?

Jeg mener- er det noe å redde i forholdet deres? Jeg syns du burde sette deg ned med samboeren din, prøv å hold deg rolig og snakk med han! Forklar han hvordan du føler det og la han også snakke. Dersom dere er villige til å jobbe for forholdet kan dere henvende dere til familievernkontoret og be om hjelp.

Jeg er enig i at dette ikke høres bra ut for barna deres- og det må dere gjøre noe med. Jeg tror ikke du er verdens dårligste mor! Du ser jo selv at dette er feil

Dersom du ikke tror det lar seg gjøre å redde forholdet deres så vil jeg si at du bare må gjøre det slutt. Skjønner at det ikke er lett, men du kan ikke fortsette slik pga økonomi.

DET vil ødelegge for deg og barna !

Jeg tror du vet løsningen selv egentlig- men uansett så må du ta tak i det.

Lykke til

[Anonym bruker]

Men da slipper du å tenke på mannen, kanskje ungene og blir roligere etterhvert når dere ikke krangler hele tiden.

 

Du kan få bostøtte. Har du prøvd å sette inn en annonnse i avisen selv, sånn at utleiere kan kontakte deg?

 

 

Hva med familieterapi?

[Anonym bruker]

Får vel ikke støtte når barna er 4 og 5 år??:/

Nei har ikke satt inn noen annonse, sliter med å ta avgjørelser og er livredd....

Dessuten gråter barna når pappaen er på jobb og han er ikke hjemme før sent på kveld foreks, de er veldig knyttet til han så jeg spesielt minste jenta hadde tatt det veldig tungt...hun er mer knyttet til han enn eldste.

Det er 2 leiligheter til leie her nå, den ene 12 000 kr og den andre 15 000 kr....og begge er forferdelige...grønne vegger, og..nei jeg får helt angst av alt! men er så leie nå. er så lei av å KONSTANT ha dårlig samvittighet...trøster meg med at jeg leser for barna mine hver kveld i 20 minutt..vil at dem skal få en fin slutt på dagen...:/snufts

 

HI

[Lammelåret]

Du skriver lite om hva som er vanskelig mellom dere, men det kan være at dere er inne i en vanskelig periode? Å si at du er en dÅrlig mor hvis du ikke gÅr fra han, er Å overdrive og være arrogant.

 

Hi, finn det beste i forholdet deres og snakk sammen om hva dere vil og hvordan dere skal komme over denne vanskelige perioden. Bruk tid alene og finn ut hva du vil, begynn Å spare penger og gjør noe med livssituasjonen din. Ikke la alt være avhengig av mannen din, men ta grep om livet ditt.

 

Selv om ting synes mørkt og hÅpløst nÅ, kan det endre seg, men du mÅ ta deg selv pÅ alvor og dere mÅ sette dere noen mÅl dere jobber mot.

 

Sett av tid til Å snakke om det som er vanskelig, men avgrens det i tid slik at det ikke opptar all tiden deres. Bestill time hos familievernkontoret eller kommunikasjonskurs, f.eks PREP-kurs.

[Anonym bruker]

Takk lammelåret for et fint svar:)

 

Joda, men jeg føler meg som en dårlig mor..så helt greit at noen velger å si det om jeg blir i forholdet..men...

Vil ikke gå inn på hva det er som gjør at vi krangler slik, men det er vel kommunikasjonproblemer, samt at jeg er nok vanskelig å leve med også, liker å ha ting på min måte og blir fort sint på han...og når han ikke svarer ja da blir man enda sintere...og så ruller ballen....

 

Vi var i familieterapi for mange år siden..hjalp med de tingene vi hadde da, men helt ærlig så er jeg så sliten at jeg ikke orker noe terapi nå...men takk for råd, jeg må begynne å tenke på meg selv...har i så mange år vært den som har gått hjemme, og nå jobber jeg 50%, mens mannen står for mesteparten av inntekten og alt..jeg har liksom bare vært en "mamma" jeg...så i dagens samfunn så er jeg jo ingenting sånn sett....

 

Er 27år, er på tide jeg går noen runder med meg selv..men alt er så vanskelig når jeg hater meg selv fordi jeg hater at jeg/vi har kranglet så mye foran barna.

Hva slags mor gjør slik?

Er oppvokst i en harmonisk familie selv, mine foreldre kranglet aldri, så jeg forstår ikke hva som gikk galt med meg!

HI

[Anonym bruker]

Får vel ikke støtte når barna er 4 og 5 år??:/

Nei har ikke satt inn noen annonse, sliter med å ta avgjørelser og er livredd....

Dessuten gråter barna når pappaen er på jobb og han er ikke hjemme før sent på kveld foreks, de er veldig knyttet til han så jeg spesielt minste jenta hadde tatt det veldig tungt...hun er mer knyttet til han enn eldste.

Det er 2 leiligheter til leie her nå, den ene 12 000 kr og den andre 15 000 kr....og begge er forferdelige...grønne vegger, og..nei jeg får helt angst av alt! men er så leie nå. er så lei av å KONSTANT ha dårlig samvittighet...trøster meg med at jeg leser for barna mine hver kveld i 20 minutt..vil at dem skal få en fin slutt på dagen...:/snufts

 

HI

 

Så lenge barna er under 8 år, får du overgngsstønad! Og det får du i 3 år.

Bostøtte får du HELT sikkert om du kun jobber 50 %. jeg fikk 4000 i bostøtte da jeg jobbet 100 % og hadde boutgifter på 11 000.

og hva mener du med MER sliten? Langt i fra. Tenk, dere deler på å ha barna. du får faktisk "fridager"! og når du sliper krangling med han, skal jeg love deg at det ikke er like slitsomt med barna. Du blir ti ganger så sliten så lenge du sliter psykisk også.. Hvis du skjønenr.. Her er det ingen grunn for å ikke bli. Og siden du sier du har familie, er det vel ikke noe problem å bo en plass midlertidig! Mens du leter etter leilighet mener jeg..

 

Vet du hva, du har ingen grunn til å bli. Du er bare lat. For din egen skyld, for barnas skyld, og for mannens skyld, dra!

[Anonym bruker]

Kan ikke barna bo hos far da?

[Anonym bruker]

Vet du hva, ta deg en tur på Nav.

snakk med en der som hjelper deg med papirer, du har krav på:

Overgangsstønad i 3 år, frem til minste barnet er 8 år. 11 000,-

Forhøyet barnetrygd

Bidrag

Over halvparten av bhg og sfo dekt for di dagene du jobber

Bostøtte

Ev sosialstøtte

 

Gjør det i morgen, dra til NAV!!!!

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Hvis du i realiteten ikke går fra han, finnes det noe "kompromiss"? Høres kansnkje helt bak mål ut, men er det mulighet for å "dele opp" hus/leilighet der dere bor slik at dere har hvert deres soverom, og kan leve litt separat, kanskje avtale at dere prøver å være bare en av dere hjemme om gangen (hvis det passer med tanke på jobb, besøke andre, ta med barna på aktiviteter ute osv. Om det finnes mulighet for å ha to TVer og litt avdelt inne så man slipper å tråkke oppå hverandre og kunne ta egne avgjørelser på helt hverdagslige ting. Bli enig om en økonomisk fordeling av inntekt: hvor mye som skal gå til regninger, barn og felles mat i kjøleskapet, og la dere selv ha en god kvote til dere selv og ting av litt mer unødvendig karakter om det er rom i økonomien for det slik at dere skal kunne kjenne litt på den biten. Enten at det er delt likt mellom dere to eller at han som bringer inn mest også får mest å bruke. Avtale at forholdet tar en pause, at det ikke er lov til å treffe andre, men rett og slett å kjenne på om det er rett å være isammen eller fra hverandre.

 

Kanskje en helt teit ide... tanken er bare om det er mulig å prøve ut tanken om å være aleine og prøve å separere seg fra hverandre uten å behøve å gå veldig tett og kanskje dermed unngå litt krangler...

[Anonym bruker]

21.53

Er med på tanken din og har tenkt litt på det selv. Vi har ganske stor plass..en stor kjellerstue og 1 stue så vi sitter ofte i vær vår stue, mest på grunn av at vi ikke liker de samme tv programmene osv.

Men jeg er så usikker..slik situasjonen er nå så har jeg ikke mot eller styrke til å dra, fordi jeg er så sliten,og jeg har ikke familien på min side da de mener jeg har truet med å gå så mange ganger at de snart ikke orker høre på meg mer...

Jeg er frem og tilbake..slitsomt...

Og det er seriøst ingen leiligheter i nærheten her, og grunnet det ene barnet mitt har litt spessielle behov som skal følges opp i barnehage og skole så Må jeg ha barna i barnehagen/skolen som hører til her..jeg kan ikke flytte til en annen bydel eller noe slikt, det ville skadet barnet som har spessielle behov i forhold til venner,trygghet og at barnet nå endelig får den hjelpen barnet har krav på.

 

Og min familie bor ca 30 min unna, jeg kan heller ikke bo der med 2 barn da det er folk som bor der allerde, og vi ikke har noe eget rom der osv osv.

Og har ikke råd til en leilighet som koster 13-14 000 kr..men det er uansett sjelden en leilighet til leie her vi bor. sjelden. Så her spiller faktisk bosituasjon MYE inn...ikke har jeg råd til å sitte med huset, det kommer samboeren min til å sitte med da han tjener 4-5 ganger så mye som meg og har råd til å betale lån.

 

HI

[Anonym bruker]

Pause er ikke noe som er aktuelt for min samboer. Hvis jeg velger å gå så er det slutt. finito. Og det kan jeg skjønne fra hans side..pause og treffe andre hadde heller virket tvert om for vår del. Og dessuten har jeg ingen interesse om å treffe andre eller noe slikt. Vil bare ha det godt. Men som sagt, jeg vet ikke om jeg hadde fått det godt alene heller. Barna man ikke bo hos far da han reiser ganske mye med jobben, og kan plutselig reise bort 1 uke. Barna må bo hos meg. Men far kan ha 40% omsorg, men ikke mer. Og jeg kan ikke bo i huset da jeg ikke har råd til det.

 

HI

[Anonym bruker]

Hører bare: kan ikke, kan ikke og kan ikke fra det du har skrevet.

 

Ta ett skritt om gangen i riktig retning, så ser du at du også KAN. Ja faktisk, så kan du også. Ikke tenk på at 1 leilighet koster så så mye der, du får hjelp med bo utgiftene!

 

Noen som kan fortelle hva hun først bør gjøre? Skritt for skritt?

[Anonym bruker]

Kan ikke bare gå i fra mann og barn for alle mulige slags ting dere krangler om. Hva dere skal ha til middag, hva dere skal se på TV og krangling om hvem som bærer ut søppla.

Har man mann og to barn, så er det til døden skiller ad, og oppstår det problemer på veien så skal de løses, og fikses, man skal ikke bare gå.

 

Er det snakk om vold, psykisk terror, mishandling, barnemishandling, utroskap, ja da stiller saken seg annerledes.

Men krangling om et og hint, det skal man fikse.

 

Dør kjærligheten, skal den blåses liv i igjen, og man jobber for et felles mål om ha det bra. Man skal ikke da bare begynne å tenke på seg selv, man skal tenke på fellesskapet man er del av.

 

Man jobber for å få det bra sammen, man orker terapi, man orker rådgivning. Man bryter ikke opp hjemmet til barna bare fordi man ikke orker yte alt man kan.

[Anonym bruker]

Kanskje du kan prøve å skrive et brev til han??

Få han med på nye runder med terapi kanskje..

 

Er du glad i han?? Elsker du han innerst inne til tross for alle kranglene??

 

Hva med å få noen til å passe barna mens dere tar en ukes ferie sammen?? Prøve å finne tilbake gnisten som gjerne forsvinner inn i hverdagsrutiner,stress og mas..

 

Håper dere klarer å ordne opp i det,men om det ikke går er det nok best om dere gjør det slutt.. Det er ikke bra for noen av dere og aller minst barna,om dere fortsetter å krangle slik og bare være kjølige ovenfor hverandre!!

 

Lykke til!!

[Anonym bruker]

Hvis du virkelig ikke klarer å leve i forholdet så synes jeg du skal gå, så finner du ut av ting etter hvert, selv om det blir utfordringer ift økonomi. Men da bør du gå "på ordentlig" også.

 

Kanskje når man skal finne løsninger med bolig frem i tid- at det er mulig for din mann å bidra slik at du har råd til å beholde huset f.eks. slik at dere kan bo der? Han er jo også antakeligvis interessert i barnas beste. Hva om dere er kreative og f.eks. deler en leieleilighet selv om den er lenger borte i en annen bydel (eller et dyrere alternativ at dere har hver deres leilighet eller hybel om du vil) som dere bor i når dere ikke har ungene, og deler huset ut fra hvor mye samvær dere har med barna... så istedefor barn som pendler mellom foreldre så er det foreldre som pendler mellom barna og deres hjem (huset deres). Slik vil de kunne bo der de bor, slippe å bytte skole og barnehage, og dere som er voksne må fordele lengden av botid i huset ut fra samvær, så om din mann har 40 % omsorg så er det like lang tid som han bor der. Da er det jo også fair at dere betaler etter evne, slik dere gjør i dag, dvs din mann må sørge for økonomi til å beholde huset for barnas beste. Selv om økonomien vil bli innskrenket for dere begge ved å måtte ha flere bosteder. Men kanskje det kunne blitt overkommelig.

 

Hvis ikke du går så håper jeg dere kan jobbe dere igjennom problemene. En slik situasjon "går" jo bare ikke an å leve i.

[Anonym bruker]

Kanskje det beste for både barna og deg er at far har den daglige omsorgen? Det er ingen automatikk i at barna må bo med mor, og du skriver jo selv at de er svært knyttet til far. Det er ingen skam å gå, du forsvinner ikke ut av livene deres; du kommer fortsatt til å være der, og når du er der vil det forhåpentligvis være en flott og positiv mamma som ikke krangler som er med barna.

 

Det er ikke praktisk eller økonomisk enkelt å bryte ut av et forhold, men når hjemmesituasjonen er som hjemme hos dere, er det kanskje på tide å lete etter den mest praktiske og økonomiske måten å bryte ut på!