Masete mor

[Anonym bruker]

Jeg kuttet kontakten med min mor etter at jeg fødte datteren min for 9 mnd siden. Jeg har prøvd i mange år og ordne opp i problemene våre, men hun nekter å høre og derfor har jeg tatt dette valget. Hun sender meg sms'er annenhver mnd sånn ca, selv om jeg ikke svarer, og jeg kan rett og slett ikke skjønne hvorfor hun ikke tar hintet..jeg merker at det går veeeldig utover humøret mitt vær gang hun sender meg en mld, og jeg lurer på hva jeg kan skrive til henne for at hun skal skjønne at hun skal slutte?

[Anonym bruker]

Du får gjøre som meg, når jeg kuttet ut ett par familiemedlemmer, true med å anmelde for terror og evt skifte til ett nytt hemmelig nr.

[Anonym bruker]

Jeg håper det er en skikkelig god grunn til at du har kuttet kontakten.

 

Selvsagt tar hun ikke hintet! Herregud, du er datteren hennes. Man klarer ikke å bare gi opp barnet sitt helt plutselig. Hun prøver naturligvis desperat å få kontakt igjen med datteren sin. Hadde du klart å la din datter være i fred hvis hun plutselig ikke gadd å svare på dine sms feks?

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke skjønne de som kutter ut foreldrene sine pga uenigheter.

 

Pappa var ikke den enkleste personen å leve med, veldig kravstor og urimelig mildt sakt. Men kunne aldri ha falt meg inn å kutte han ut fordet. Han var tross alt faren min, bestefaren til mine barn.

 

Så det var bare å svelge noen kameler, gå på pliktbesøkene og faktisk gjøre det beste ut av det. Det var jo ikke evig.

 

 

Men skal du virkelig gå så drastisk til verks må du ikke bare vente på at du skal ta hintet. Du må si det rett ut og begrunne det på en skikkelig måte. Enkelte ser rett og slett ikke selv de mest åpenlyse ting selv.

[soleia]

Er sms til dotter si annankvar månad å mase??

Du har sjølv fått ei dotter, og skjønar likevel ikkje??

Håpar de får ordna opp slik at jenta di og bestemor kan få bli kjende med kvarandre.

[Anonym bruker]

Man har ikke kontakt med familien sin for enhver pris. Nå har ikke jeg kuttet kontakt med min mor eller far , men jeg har venner som har kuttet all kontakt enten med en mor eller en far, og så vidt jeg har forstått så har det aldri vært med lett hjerte.

 

Og jeg som vet bakgrunnen for dette, skjønner de så godt, og tenker at hadde jeg vært i en slik situasjon, så hadde jeg gjordt det samme.

 

Er stort sett en veldig god grunn til at noen kutter kontakten med sine foreldre.

 

Selv har jeg kuttet kontakt med perifere familiemedlemmer, det er tydeligvis mer akseptert.

 

Man kan ikke velge sin familie, men man kan holde permanent avstand hvis det er det man virkelig ønsker og det som er det beste.

[3 er nok!]

Jeg vet godt hvordan det er å ha et nært familiemedlem man til slutt må kutte kontakten med, og jeg håper du har en god grunn til å gjøre det da det alltid må være siste utvei. En sms annenhver mÅned vil jeg absolutt ikke kalle å mase. Kanskje dette er hennes måte å si ifra på at hun er klar for å løse problemene deres? Å få et barnebarn setter ting i perspektiv, vet du.

 

Husk at det ikke bare er hun som mister en datter, men DIN datter mister også en mormor. Selvom hun kanskje aldri klarer å være en "perfekt" mormor er det kanskje likevel bedre at dere har noe kontakt for din datter sin skyld? Ikke vet jeg, jeg vet ikke hva deres problemer bunner i eller hvordan de påvirker deg, men jeg synes det høres drastisk ut og tenker at en dag kommer din datter til å lure på hvorfor hun har en mormor som lever som hun ikke kjenner. Da vil du sitte igjen som den store stygge ulven iom at din mor faktisk prøver å ta kontakt.

[Anonym bruker]

Hvorfor har du kuttet kontakten med din mor? Litt vanskelig å gi deg råd når du sier B men ikke sier A...

[Anonym bruker]

Jeg blir så rasende og såret når jeg leser svar om at jeg bør svelge noe kamler og tross alt ta meg sammen fordi mitt barn bør ha en mormor. Jeg er IKKE interessert i å høre fra andre at jeg bør revurdere valget mitt, og ikke minst ha gode grunner for å gjøre akkurat dette! Jeg skjønner godt at dette er et offentlig forum og folk har lov å ytre sine meningen, men det eneste jeg ber om hjelp til, er hvordan gi henne beskjed om å la meg være.

 

Greit nok at sms annenhver mnd ikke er mye, men dette er lite iforhold til hvordan det var før. I 7 år har jeg gitt henne utallige sjanser til å ordne opp i det, men hun er så påståelig og lite interessert i å se to sider av samme sak, så da gidder jeg ikke mer..

Jeg tror alle oppegående mennesker hadde gjort akkurat det samme som meg, om de hadde opplevd det samme!

[soleia]

Det er nok heilt sikkert ein veldig god grunn for at nokon vil kutte kontakten med mor si. Dette er noko eg ikkje kan setje meg inn i, fordi eg ikkje har opplevd noko slikt.

Men eg tenkjer at for ei mor er det endå verre å sleppe taket i barnet sitt enn det er for barnet å sleppe taket i mor. At ho sender deg sms betyr jo at ho tenkjer på deg trass alt, og gjerne vil vise deg det. Du kan kanskje svare henne at du ikkje kjem til å gje henne svar på meldingar i framtida pga årsakene som berre de veit, og kanskje forklare kva som evt skal til for at du skal ta opp att kontakten med henne. Då vert det opp til henne om ho vil endre på situasjonen slik den er.

Men kanskje kan du klare å unne henne å sende deg meldingar innimellom som viser at ho trass alt tenkjer på deg, sjølv om du ikkje svarar henne attende? Eg skjønar jo at denne dama ikkje fungerar heilt som dei fleste andre mødre, men som mor kan eg ikkje klare å førestille meg å kutte kontakten med eit av barna mine, og hadde nok villa vist at eg tenkte på barnet uansett om det ikkje ville ha kontakt.

Håpar framleis at ting kan ordne seg til litt betre mellom dykk!

[Anonym bruker]

Jeg har kuttet kontakten med min mamma (ja, har en god grunn, både alvorlige ting hun har gjort mot meg og mot datteren min), men hun sender fortsatt sms minst en gang i uka og så ringer hun sånn midt på natten innimellom.

Jeg bryr meg ikke om det. Leser meldingen og så sletter jeg den. Hun må gjerne få skrive det hun har på hjertet, men hun vet at hun ikke får noe respons.

[Anonym bruker]

Jeg syns bare det er så veldig merkelig at med engang jeg blir gravid, så skal hun snakke med meg heeele tiden! Før brydde hun seg ikke, ringte aldri eller sendte sms. Barnet mitt er en gode som hun ikke skal gå glipp av, til tross for at hun har oppført seg som hun har. Jeg har sett henne behandle min nevø på samme måte som jeg og mine søsken, derfor holder jeg oss unna. Jeg har gitt henne sååååå mange sjanser, men hun benytter seg aldri av de. Hun sendte meg en mld noen uker etter fødselen og skrev at hun gjerne kunne ta på seg skylden for alt, men da måtte hun først få vite hva hun hadde gjort. Og da har jeg brukt 7 år på å forklare til henne akkurat dette... hun blander inn svigerforeldrene mine og prøver å manipulere de over på "hennes side". Dråpen er for leeeengst nådd for min del, og jeg kommer ikke til å ombestemme meg. Jeg blir i skikkelig dårlig humør når jeg får sms fra henne, og det går veeeeldig utover samboer... Skulle virkelig ønske at jeg bare kunne lest sms'ene, slettet de og levd videre..

Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal formulere sms'en så hun innser at hun må la meg være i fred...

[Anonym bruker]

Jeg antar du har opplevd total omsorgsvikt og/eller overgrep fra din mor eller noen din mor viste foretok omsorgsvikt/overgrep overfor deg, uten at hun brydde seg. Da holder du deg unna og ber om politi beskyttelse fra henne.

 

Konflikter/misforståelser/dumme valg osv utover misbuk og total omsorgsvikt, er ikke uvanlig i en helt alminnelig familie.

 

Som mor, vil du etter 20 år uansett stå til ansvar for ditt barns mening, mulig du da forstår din mor?

 

Har du opplevd utilgivelige feil fra din familie i form av overgrep og omsorgsvikt. Tilkall politi og be om at dine foreldre får rettslig bedømt at de ikke har rett til å værei nærheten av deg.

 

Har din mor dummet seg ut i middelmådig setting, tilgi. Vi alle gjør feil, også mødre. Nå er du selv mor, feil kommer dine barn mene at du gjør.

 

Vi aner ingenting om din situasjon, er den så prekær som det høres ut, tilkall hjelp. Er det rom for forståelse, be om hjelp. En dårlig mor kan være bedre enn ingen mor.

[Anonym bruker]

Jeg kan nok ikke tilgi henne for oppførselen hun har hatt så lenge jeg har levd. Hun har selvfølgelig glimtet til og vært som en mor bør være i ny og ne iløpet av årene, men det veier ikke opp i det hele tatt.

Jeg tror nok ikke jeg trenger å dra politi inn i det, enda. Dette er veldig nytt, så jeg må rett og slett se hvordan utviklingen blir først. Det er veldig sårende at hun manipulerer alle i familien og snakker stygt om meg, for jeg har enda ikke fortalt min far, bror eller søster hvordan jeg har det, og hvorfor jeg har gjort som jeg har gjort. Jeg syns det er utrolig vanskelig å fortelle de, når de allerede er "overbevist" av henne...

 

Jeg snakket med ppt og helsesøster på vgs, psykolog før jeg fødte, og jeg venter enda på å få time hos psykolog som legen har henvist meg til. Det er bare utrolig vanskelig å være en god mamma og samboer når hun trakasserer meg på denne måten, og jeg føler at jeg aldri kommer til å få pustet skikkelig.

[Anonym bruker]

....

[Anonym bruker]

Jeg kan nok ikke tilgi henne for oppførselen hun har hatt så lenge jeg har levd. Hun har selvfølgelig glimtet til og vært som en mor bør være i ny og ne iløpet av årene, men det veier ikke opp i det hele tatt.

Jeg tror nok ikke jeg trenger å dra politi inn i det, enda. Dette er veldig nytt, så jeg må rett og slett se hvordan utviklingen blir først. Det er veldig sårende at hun manipulerer alle i familien og snakker stygt om meg, for jeg har enda ikke fortalt min far, bror eller søster hvordan jeg har det, og hvorfor jeg har gjort som jeg har gjort. Jeg syns det er utrolig vanskelig å fortelle de, når de allerede er "overbevist" av henne...

 

Jeg snakket med ppt og helsesøster på vgs, psykolog før jeg fødte, og jeg venter enda på å få time hos psykolog som legen har henvist meg til. Det er bare utrolig vanskelig å være en god mamma og samboer når hun trakasserer meg på denne måten, og jeg føler at jeg aldri kommer til å få pustet skikkelig.

 

Jeg sier ikke dette fordi jeg ikke tror på deg. Jeg vet ingenting annet om din situasjon enn det du skriver her. Jeg vil bare lufte noen muligheter...

 

I og med at ingen andre skjønner av seg selv hvorfor du ønsker å kutte kontakten med din mor, kan det være en mulighet for at du også har noe skyld i at ting er som de er? Det skal kanskje noe til at moren din klarer å manipulere ALLE andre, og bare du har gjennomskuet henne?

 

Føler du deg virkelig trakassert av en sms hver 8. uke? Da er det i grunnen bare å ta grep og skifte mobilnummer og sørge for at moren din ikke får det. Jeg lurer også på om du virkelig er klar for å kutte kontakten med din mor når du har så sterke reaksjoner på de sjeldne livstegnene du får fra henne. For å kunne kutte ut noen, og glemme dem, så må du være deg ferdig med dem følelsesmessig, og det er du tydeligvis ikke. Fint at du skal til psykolog. Det hjelper å få sortert litt tanker og følelser og få plassert ting der det hører hjemme.

 

Til slutt: Husk, du kan ikke kontrollere andre mennesker eller bestemme hva de kan og ikke kan gjøre. Det eneste du har kontroll over er deg selv, dine egne handlinger og dine egne reaksjoner på ting. Så du kan be om at hun ikke kontakter deg, men du kan ikke nekte henne å sende sms. Du kan bare nekte å lese dem og svare på dem.

[Anonym bruker]

Min far snakker ikke om vanskelige ting dersom han slipper, derfor må jeg tvinge han til å høre, og det er vanskelig. Oppførselen hennes gikk som oftes utover meg, derfor har søskene mine taklet det mye bedre enn meg. Jeg har aldri følt meg elsket av henne, og har vel egentlig funnet ut nå i ettertid at det er derfor jeg har vært grinete og nedstemt hjemme opp gjennom barndommen. Mens alle andre steder har jeg vært den jeg egentlig er, en glad og positiv jente.

Foreldrene mine skilte seg i 2010, men hun ringer han ganske ofte for å fortelle hvor "vanskelig" hun har det. Hun griper ALLE sjanser hun får til å fortelle at det er sååå synd i henne; til samboeren min, og til svigerforeldrene mine. Det er veldig vanskelig å skulle fortelle hvordan jeg har det til familien, fordi jeg føler at de ikke tror på meg, og det gjør det mye verre. Heldigvis har jeg en fantastisk svigerfamilie som velger å høre begge versjoner uten å dømme noen:)

 

Selvfølgelig har jeg gjort opprør mot henne, når ingenting hjalp sank jeg ned på hennes nivå en periode. Hun var alltid jævlig fra hun kom hjem fra jobb til pappa kom, så han fikk aldri oppleve hvordan hun var. Rett før jeg fødte oppfordret psykologen meg i å ringe henne for å se om hun reagerte som jeg trodde, eller om hun faktisk innså hva hun hadde gjort. Jeg prøvde å forklare henne 3 ganger hvordan hun var og hva det har gjort med meg, men det endte med skriking og "bare gå til han der psykologen din og lyg du"..jeg ba om hjelp fra henne for å klare å legge dette bak meg så jeg skulle takle rollen som mor og alt som følger med bedre, men det kunne jeg bare glemme.. Ifølge psykologen min har jeg veldig følsom samvittighet, derfor er dette veldig vanskelig for meg. Jeg vil overhodet ikke at noen skal være lei seg for noe jeg har sagt eller gjort, pga det jeg har opplevd, men jeg må begynne å sette grenser, og det er veldig vanskelig...

[Jentesen]

Min far snakker ikke om vanskelige ting dersom han slipper, derfor må jeg tvinge han til å høre, og det er vanskelig. Oppførselen hennes gikk som oftes utover meg, derfor har søskene mine taklet det mye bedre enn meg. Jeg har aldri følt meg elsket av henne, og har vel egentlig funnet ut nå i ettertid at det er derfor jeg har vært grinete og nedstemt hjemme opp gjennom barndommen. Mens alle andre steder har jeg vært den jeg egentlig er, en glad og positiv jente.

Foreldrene mine skilte seg i 2010, men hun ringer han ganske ofte for å fortelle hvor "vanskelig" hun har det. Hun griper ALLE sjanser hun får til å fortelle at det er sååå synd i henne; til samboeren min, og til svigerforeldrene mine. Det er veldig vanskelig å skulle fortelle hvordan jeg har det til familien, fordi jeg føler at de ikke tror på meg, og det gjør det mye verre. Heldigvis har jeg en fantastisk svigerfamilie som velger å høre begge versjoner uten å dømme noen:)

 

Selvfølgelig har jeg gjort opprør mot henne, når ingenting hjalp sank jeg ned på hennes nivå en periode. Hun var alltid jævlig fra hun kom hjem fra jobb til pappa kom, så han fikk aldri oppleve hvordan hun var. Rett før jeg fødte oppfordret psykologen meg i å ringe henne for å se om hun reagerte som jeg trodde, eller om hun faktisk innså hva hun hadde gjort. Jeg prøvde å forklare henne 3 ganger hvordan hun var og hva det har gjort med meg, men det endte med skriking og "bare gå til han der psykologen din og lyg du"..jeg ba om hjelp fra henne for å klare å legge dette bak meg så jeg skulle takle rollen som mor og alt som følger med bedre, men det kunne jeg bare glemme.. Ifølge psykologen min har jeg veldig følsom samvittighet, derfor er dette veldig vanskelig for meg. Jeg vil overhodet ikke at noen skal være lei seg for noe jeg har sagt eller gjort, pga det jeg har opplevd, men jeg må begynne å sette grenser, og det er veldig vanskelig...

 

Hei! Jeg har desverre ikke noe svar på spørsmålet ditt, men jeg ville bare fortelle deg at du ikke er alene. Min mor er likedan. Utrolig selvsentrert og selvmedlidende og veldig vanskelig å prate med.. Alt handler utelukkende om henne, og hvis jeg prøver å fortelle henne hvordan jeg har det, så vrir hun det ALLTID til hvor synd det er i henne. Og hvis jeg prøver å fortelle henne dette, så er helvetet løs.

 

Jeg prøver å holde all kontakt til et minimum, og ringer henne aldri. Jeg orker ikke mer. Jeg går til psykolog, og hin sier at moren min har psykopatiske trekk, og at det ikke er noe å gjøre. Jeg må enten heve meg over det og prøve å ha en hyggelig tone, eller bare kutte kontakten. Har ikke bestemt meg hva det blir til enda, men jeg tror at jeg blir å kutte.

 

Så igjen, beklager at jeg ikke har noe svar til deg, men jeg vet ihvertfall hvordan du har det lykke til

[Mor Løvehjerte]

Er det noe hjelp i å få nytt, hemmelig telefonnummer?