30 år og en mislykka taper!

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men må ventilere litt. Sitter og tenker litt over livet mitt. Jeg er snart 31 år, og hvor er jeg?? To avbrutte utdanninger, bor på en gård 7 timer fra familie og venner, min nærmeste venninne her er svigermor. Jeg har ingen jobb, og har heller ikke hatt det de fire årene jeg har bodd her, nettopp fordi det er et lite sted og ikke så mange jobber å få. Jobber litt på gården, men det er ikke noe fast, og ingen inntekt å skryte av akkurat. Har et barn som går deltid i bhg, så nå blir jeg gående hjemme og rydde og pusle når hn er borte. Mannen er heldigvis den beste i verden, men jeg føler jeg bidrar med så altfor lite. Har lagt på meg ca 10 kg over trivelsvekta mi, føler meg bare dvask, svak og fæl. Alltid trøtt og sliten. Med en selvtillit som ligger godt under null så tør jeg ikke søke på jobber nå heller. Og ironisk nok er jeg engstelig for å gå på trening fordi jeg er så utrent... Hvor teit er ikke det?? Redd for å bli ledd av fordi jeg er så svak og lubben. Ja det sier seg vel selv at jeg var et mobbeoffer da jeg var liten.

 

Føler jeg er godt på vei inn i en depresjon, eller i det minste en negativ spiral. Redd jeg skal bli agorofobisk (er ikke det de som er redde for å gå ut?) og mure meg inne for godt. Mannen er bekymret, og det er egentlig jeg og. Men jeg sørger i det minste for å levere i bhg hver gang, så jeg skal få NOE menneskelig kontakt i løpet av en dag. Og jeg dytter meg selv i butikken for å handle, selv om jeg egentlig vil gjemme meg under en stein.

 

Kjenner liksom ikke til noe støtteapparat her heller, siden jeg aldri har blitt kjent med noen her. Er så sjenert, så jeg klarer liksom ikke å bare melde meg på kurs eller bli med på noe sosialt offentlig. Var med på en bakekonkurranse i høst, og da jeg ikke vant var jeg sikkert på at alle gikk og lo bak ryggen min i flere uker etterpå. Ja, det er trist, men jeg karer ikke la være å tenke sånn. Går nesten bare og venter på at mannen skal bli lei og kaste meg ut. Kan jo ikke flytte "hjem" igjen heller siden vi har et felles barn. Så uansett hva som skjer er jeg stuck her oppe i ødet. Sukk.

 

Bare så det er nevnt, jeg tar meg veldig godt sammen foran barnet vårt. Da er jeg "meg selv" sånn jeg egentlig er og prater, synger og leker. Men det tar all energien min, og så fort hn er i seng eller i bhg så detter jeg helt sammen.

 

Vet som sagt ikke hva jeg vil med dette innlegget, men jeg måtte bare blåse ut noen tanker og frustrasjoner.

[Anonym bruker]

Å, jeg kjenner meg igjen. Ikke der jeg er nÅ, men jeg har vært der du er.

 

Jeg bodde i en periode pÅ tre År pÅ samboerens hjemsted. Et lite høl ti timer herfra. Det var umulig Å bli kjent med noen, for jeg er sjenert og alle hadde jo sine venner. Jeg ble utrolig deprimert av Å bo der. Jeg jobba først i ni mnd, begynte pÅ utdannelse, sluttet, var hjemme og ble mer og mer isolert. Det var grusomt!!

 

Jeg kom meg dessverre ikke ut av det før samboeren gikk med pÅ Å flytte tilbake til mitt hjemsted. Det var en lang og hard kamp Å overtale han. Men nÅ har vi det sÅ mye bedre. Jeg kom meg raskt ut i jobb, og det er fantastisk! Jeg har ogsÅ to avbrutte utdannelser bak meg, sÅ jeg begynte Å jobbe som hjemmehjelp. Bare det Å komme seg ut, tjene penger og føle seg nyttig gjorde underverk for meg.

 

HÅper du finner noe Å gjøre, en vikarjobb eller hva som helst. Eller en oppslukende hobby. Det er viktig Å ha noe, hvertfall nÅr du begynner Å bli deppa nÅ. Om du ikke kommer deg ut av det nÅ, sÅ blir det bare verre Det blir vanskeligere og vanskeligere. Det ser jeg du er klar over, men du og mannen din mÅ prate alvorlig sammen og virkelig komme frem til en løsning sÅ du ogsÅ fÅr det bra!

[Anonym bruker]

Ble du ikke kjent med noen da du fikk barn? jeg flyttet også til samboers hjemsted, og bor på gård. syns det var supervanskelig å bli kjent med noen, men det løsnet veldig da vi fikk barn. Kan du ikke invitere barn fra barnehagen med forelder på besøk, på tur eller spørre om de vil finne på noe?

Bruk tida når barnet ditt er i barnehagen til å gå deg en lang tur, du blir i bedre form, og frisk luft og aktivet er den beste medisin mot begynnende depresjon (sammen med sosial omgang)

kjenner ikke mannen din noen heller? prøv å få han til å ta initiativ til å være sosial. meld deg inn i hva enn som må finnes på stedet der du bor, bygdekvinnelaget, strikkeklubb, aktiviteter for barn (babysang, all-idrett, eller hva som helst).

Og husk: det er ingen som ringer på døra di for å bli kjent med deg, du må gå aktivt inn for det selv!

[Anonym bruker]

Takk for svar!

Joda, det har vært aktiviteter for babyer her, babysvømming, gravidsvømming, babytrill osv, men jeg stiller opp en gang eller to og så innbiller jeg meg gjerne at de egentlig ikke vil ha meg der og at det er like greit at jeg bare forsvinner stille og rolig. Barselgruppa vår ble dessverre aldri noe av pga dårlig planlegging fra helsesøster. Det er ikke så lett når man er supersjenert i tillegg til at stort sett alle kjenner hverandre her oppe. Man føler seg fort gransket og dømt av et felles blikk, og andre vet gjerne hvem jeg er før jeg har møtt de engang. Jungeltelegrafen flyr, og siden jeg er samboer med en "innfødt" så har plutselig alle full oppdatering om meg og oss. Krever litt å bli vant til når man kommer fra en av Norges storbyer

 

Jeg har alvorlig tenkt på å stille ultimatumet om at vi må flytte til en by, gjerne "min" by for at forholdet skal klare seg, men så tenker ejg på at barnet vårt ville ha så mye bedre av å vokse opp her enn i en by, hn har jo ikke noe problem med å skaffe seg venner, og mannen min har tross alt odel og vil gjerne ta over gården. Og det vil jo jeg og på en måte, men det krever at jeg trives litt og da.

 

Nei er ikke lett det her... Jeg er jo ikke uspiselig som person tydeligvis, siden både mannen og hele svigerfamilien liker meg veldig godt, men jeg er altså ikke noe flink til å stikke nesa fram og si "her er jeg, bli kjent med meg!" Klart mannen har venner, men de bor et stykke unna de og, og siden han jobber masse ser han ikke så mye til de han heller.

 

Turgåing (og etterhvert sykling) står på planen, men det har vært så såpeglatt her nå, og det finnes ikke gangveier, så å gå langsmed bilveien nå er rene selvmordet. Og Så langt nede er jeg tross alt ikke

[Anonym bruker]

Har du lappen? Kunne jo være en idé å begynne med Mary Kay eller noe sånt og drive med hudpleiekurs eller sminkekurs? Jeg er konsulent i MK og er med et team. Vi er blitt gode venninner alle sammen og det er kjempegøy å drive med. Er egentlig en sjenert person, men har lært meg å ta nye utfordringer gjennom det. Dessuten får man jo kjempefine produkter med rabatter og nydelig hud

[Kamomille]

Skjønner deg veldig godt! Jeg flyttet også til mannens sted uten å kjenne noen.

 

Har bare ett eneste tips; Hopp i det med begge bena:)

Hvis du virkelig ønsker å bli kjetn med noen, så må du faktisk ta litt initiativ selv. Som en annen sa; ingen kommer på døra di og ringer på for å bli kjent med deg. Du må selv hive deg med på aktiviteter.

 

Min erfaring er at det er mye lettere å bli kjent med folk når man har barn. Du kan f.eks bli med i FAU i barnehagen, inviter med barnets venner med hjem fra barnehagen, inviter avdelingen hjem på besøk på gården enten i barnehagetiden eller til akedag på en lørdag (eller en annen aktivitet dersomd et ikke er snø. Meld dere inn i Barnas Turlag hvis det finnes på stedet, eller en annen aktivitet som involverer både barn og voksne

 

Bakekonkurranse?? DET var spenstig! Hvis du tør å melde deg på en slik konkurranse hvor du virkelig plasserer deg selv på utstilling, så kan det vel ikke være så ille å bli med i en treningsgruppe eller en annen form for aktivitet?

 

Lykke til!!

[Anonym bruker]

Inviter avdelingen til barnet hjem en lørdag på grilling, aking og andre aktiviteter:)

[Gjest irismor]

Litt spenstig men er det gård med skog og jaktrettigheter?

Hvis ja så ta jegerprøven, kjøp deg hagle og kom deg ut i skogen.

[Kyllingbein]

Hei. For det første, så er du ikke mislykket fordi du har to avbrutte utdannelser. Utdanne deg kan du gjøre når du vet hva du skal bli.

 

Du trenger jo ikke å starte på et treningssenter? Kom deg ut og jogg. Samme om det er snø eller hva det er. Frisk luft og mosjon er bedre enn mye annet. Gratis er det også.

 

Så tøff du er som meldte deg på bakekonkurranse! Det er tydelig at du har en hobby. Fortsett med å dyrke den. Og fortsett med å tvinge deg ut. Det er det som er terapi når man har angst for å gå ut så hold ut

[Anonym bruker]

Når man har det slik som du beskriver så nytter det ikke bare å "invitere til aking og grilling", eller melde seg på en aktivitet e.l. Tror kanskje bare ting som det kan virke ganske vanskelig der du er nå. Tror absolutt, 100% sikkert, at du bør kontakte en psykolog, og du bør gjøre det Nå. Du ser vel det selv, at du trenger hjelp til å komme deg litt mer ovenpå? Kontakt psykolog, prøv det en stund og sammen kan dere jo finne ut om du etterhvert kanskje bør stå på noe antidepressiva for en periode....

 

Masse lykke til:)

[Anonym bruker]

Tusen takk, damer

Blir rent rørt her, koselig med så mye støttende ord Det går litt i bølger, men jeg tror kanskje jeg skal prøve å snakke med noen etterhvert ja. Er nok mye som kan ha godt av å bli løst opp i. Må jo klare å få meg en jobb også, så jeg kan begynne å fungere i samfunnet igjen og ikke bare snylte på mannen.

 

Bakekonkurransen var meget enkel, det var kun å levere inn et ferdig produkt, som så skulle bedømmes. Aldri i livet om jeg hadde stått foran masse mennesker og bakt selv! Blir svett bare ved tanken...

 

Morsomt at jegerprøven skulle komme opp, det har vi faktisk snakket om flere ganger. Mannen har avlagt jegerprøve, det samme har både svigerfar og svogeren min. Her er masse å jakte på, så kanskje det kunne blitt spennende Og ikke minst god trim!

 

Ang barnehagen så blir det kanskje litt mer action der når vi kommer mer inn i ting. Vi har ikke vært med der så lenge, så jeg vet knapt nok hva de heter de som jobber der, og jeg har møtt to andre foreldre så langt. Men det blir vel noen sosiale sammenhenger der også etterhvert, så kanskje.. Alt er lettere når store trygge mannen er med

 

Nei man må vel bare komme seg i tenkeboksen og så faktisk gjøre noe med tankene sine etterhvert. Det skulle bare gått an å legge igjen hodet hjemme innimellom...

 

HI

[Anonym bruker]

Høres ikke ut som om du trenger psykolog, men bare litt hjelp til å komme ut av en vond sirkel. Selv om du sier du er sjenert, så gir du mye av deg selv. Positivt!

Det første som slår meg er, hva med å utvikle gården litt? åpen gård hver lørdag, med en liten gårdsbutikk. Litt bakevarer, og kanskje svigermor også kan bidra med mat eller annet. Og også som støtte for deg den første tiden.

Trenger ikke å være et stort bakeri, men noen kaker, vafler, kaffe osv

Tror du vil bli kjent med mange blide mennesker på den måten, så fremt du ikke bor en plass hvor "alle" har gård. Og kanskje er du tryggere på deg selv om du er på hjemmebane.

Lykke til!.

[Gjest irismor]

Ja da er det bare å komme seg på jegerprøvekurs. Og meld deg inn i jegerforeningen lokalt. Er en del damekurs o.l i Njff. Og hvis svigers passer barn så kan du jo ta deg en jakttur i skogen med gubben kan bli mye moro på sånne turer

[Anonym bruker]

Hei!

Høres ut som om du har gått deg fast! Det kan være vanskelig å komme ut av, men du skriver om det her, det er begynnelsen:-) Et steg om gangen så skal du klare det!

Hva ønsker du mest? Hva skulle du ønske du kunne gjøre noe med? Lag en prioriteringsliste over det du helst vil,enten det er å bli mer trent, få en ny venn, få en ny hobby osv.

Jeg trener på treningssenter og når jeg trener på time ser jeg ikke på de andre og vurderer om de er utrente eller ikke, jeg har nok med meg selv da! Bare så det er sagt! Fordelen med å trene på treningssenter er at en kan føle at en er sosial uten å egentlig kjenne noen samtidig går det an å bli kjent hvis en tør og har lyst. Det gjelder jo om en trener på time da. Men du, om du ikke orker tanken på å trene der, hva med å sette av fast tid i uken hvor du og mannen går tur sammen? Kanskje du kan kjøpe deg en pilates treningsvideo el lign også.

Er det mulighet for at du kan gjøre noe sammen med ungen din? Turn? Svømming? Annet? På sånne arenaer vil du jo også treffe andre mennesker.

Stå på!

[Anonym bruker]

Svarte som 14. Vil bare si at det med jobb kan være veldig viktig når du er klar til det. Godt å få brukt seg selv og å treffe andre.

[Anonym bruker]

Skjønner deg veldig godt! Jeg flyttet også til mannens sted uten å kjenne noen.

 

Har bare ett eneste tips; Hopp i det med begge bena:)

Hvis du virkelig ønsker å bli kjetn med noen, så må du faktisk ta litt initiativ selv. Som en annen sa; ingen kommer på døra di og ringer på for å bli kjent med deg. Du må selv hive deg med på aktiviteter.

 

Min erfaring er at det er mye lettere å bli kjent med folk når man har barn. Du kan f.eks bli med i FAU i barnehagen, inviter med barnets venner med hjem fra barnehagen, inviter avdelingen hjem på besøk på gården enten i barnehagetiden eller til akedag på en lørdag (eller en annen aktivitet dersomd et ikke er snø. Meld dere inn i Barnas Turlag hvis det finnes på stedet, eller en annen aktivitet som involverer både barn og voksne

 

Bakekonkurranse?? DET var spenstig! Hvis du tør å melde deg på en slik konkurranse hvor du virkelig plasserer deg selv på utstilling, så kan det vel ikke være så ille å bli med i en treningsgruppe eller en annen form for aktivitet?

 

Lykke til!!

 

Ikke bestandig det hjelper å ta initiativ. Jeg har bodd på eksmannens hjemsted i mange år, uten å bli kjent med noen (er utenlandsk). Bodd der i over 7 år, studert, jobbet osv. Flyttet til helt nytt sted alene med barna etter bruddet, og har bodd her i over 3 år, har enda ikke har noen som stikker innom på besøk, eller noen ordentlige venner. Så skjønner HI veldig godt. Og særlig her på bygda, siden jeg er eneste utlending i min omgangskrets, så får jeg følelsen av at jeg er annerledes og at folk egentlig ikke ville omgås meg (men de omgås gjerne mine barn heldigvis). Føles utrolig ensomt. Det hjalp ikke å begynne på aktiviteter, sport eller noe annet, ingen vil bli kjent.

 

Når det gjelder jobb, er det bare å hoppe i det. Prøve å finne jobb der du kan jobbe hjemmefra, på nett, bare begynn å søke.

[Anonym bruker]

Damer!

Igjen, tusen tusen takk for masse gode råd I dag har jeg dratt på meg varmedress og gått en god tur (med klatring!) i mange minusgrader. Det gjorde godt! Og så har jeg og mannen snakket, og enden på visa var at barnet vårt får barnevakt på lørdag, og så skal vi på byen sammen med en gjeng av hans venner. Oioi Så nå har jeg gjort masse småting som å farge håret, nappe øyebryn (eller skal vi si finne igjen øyenbryna i krattet som vokste over øynene), sminket meg (noe jeg ikke har gjort på flere uker) og funnet fram tunika/kjole og ulltights (som jeg ikke har brukt siden gud vet når). Kjenner meg nesten ikke igjen

Ja jeg vet, det er ikke jobb eller venner (tør jeg si "enda"), men det er en start! Føler meg lettere i dag enn på lenge, og jeg våger å si at en del av det er på grunn av masse gode ord og råd fra dere Det varmet virkelig å høre om lignende situasjoner og vite at det finnes folk som er vennlige og varme, at ikke alle er som i mitt rare hode

 

Så, da er jeg stæsjet opp og føler meg som en klovn, men pokker ta, jeg skal hente barnet mitt i barnehagen og jeg skal gå med ryggen rak og se folk i øynene! Bare en liten kaffekopp nå, så bærer det løs... ønsk meg lykke til

[Anonym bruker]

..og ja, nr 17 var HI