Hvordan visste dere hvor mange barn dere skulle ha?

[Anonym bruker]

Visste dere det på forhånd eller måtte dere se an etterhvert?

 

Var det følelsesmessige eller praktiske årsaker?

 

Tenkte dere mye på søskens glede av hverandre eller var det deres foreldreressurser som var viktigst?

 

(og hvor mange barn har du?)

[Anonym bruker]

mannen har et fra før, og jeg ville gjerne ha to som bor hos oss hele tida, sånn at de har selskap i hverandre. det er også noen års aldersforskjell fra mannens barn til våre barn, har derfor valgt to tette.

vi planla det før vi fikk barn, jeg ville ha to eller ingen. mannen kunne helst bare tenke seg et til, men han var forsåvidt enig i argumentene mine.

Mer enn tre medfører behov for større bil, større hus osv. derfor har vi nå snart to barn som er hos oss hele tida, og 3 barn annenhver uke.

[moota m storebror&lillebror]

Vi skulle ha 3 barn. Jeg ville ha 3-4 og han ville ha 2-3. Så 3 var et fint tall. Vi hadde aldri en muntlig avtale, men det var det vi snakket om. Jeg snakket en del på tøys om at nr.3 måtte bli tvilling, det var eneste måte jeg kunne få 4 barn på.

 

Storesøster var et rolig og lettvindt barn. Sov masse, sov rundt etter 3 uker. Det var så og si aldri noe med henne. Jeg var klar for nr.2 når hun var 6 mnd.

 

Lillebror kom når storesøster var 2 år og 3 mnd. Han var omtrent motsatt. Han sov rundt når han var 16 mnd. Han ble født med atopisk eksem, det var masse masse ekstraarbeid. Han fikk astma når han var 16 mnd, og før dette hadde det vært masse sykdom, også i ettertid sånn sett. Falsk krupp, hoste, ørebetennelser og øreverk, leger, sykehus osv osv.

Det ble for masse og vi slo fra oss tanken på et barn til.

 

Vi har aldri lukket døra, men latt tanken ligge. Nå er lillebror 4 år, storesøster er 6 1/2. Vi har nok med de 2 vi har, de skal følges opp også.

 

Jeg har også tenkt tanken de siste mnd at jeg hadde vært livredd for at barnet ikke skulle være friskt. Jeg tør ikke ta sjansen på å få et barn til som er friskt. Jeg er ikke redd for at vi ikke blir glad i barnet, men en kan tenke at det er barn til og så ender en opp med mer enn en så for seg. Jeg tør rett og slett ikke utfordre sjebnen.

[Anonym bruker]

Vi har tre barn og det var rett og slett fordi vi synes 3 var et passende tall. Vi er begge enebarn og mulig det er derfor vi ønsket oss tre... Nå er vi ferdige med å få barn, for vi merker at tre er krevende og vi har ikke ressurser til flere.

[Anonym bruker]

Jeg visste på forhånd at jeg ville ha 2 stykker; mannen min ønsket ett eller to (han er selv enebarn).

 

Etter å ha bært frem, født og nesten fullført ett år med foreldrepermisjon, så stopper vi på ett barn. Vi har rett og slett ikke nok mentale ressurser som foreldre til å klare flere barn. Min personlighet har endret seg mye etter over et halvår med enormt søvnunderskudd, isolasjon og selvforsakelse grunnet en svært krevende baby som bare skrek og aldri sov, og vi sliter nok med å klare å holde sammen som ektefeller. Om noen kunne garantert meg at et neste barn ville være sitt søskens rake motsetning i fht søvnhjerte, samarbeidsvilje og temperament, hadde vi sikkert fått et til. Men vi tar ikke sjansen.

 

Gleder oss til å kunne finne sammen til hverandre igjen og å kose oss med det barnet vi har. Jeg vil sikkert alltid ha en sorg i hjertet over å ikke etterlate meg mer enn ett barn, men vil heller ha et lykkelig barn med forelskede foreldre, enn to søsken med skilte foreldre som er utslitte og bare krangler.

[Anonym bruker]

Vi har alltid vært enige om to. Og at vi skal vurdere en tredje.

 

Vi ble også spådd av en klarsynt at vi skulle få to barn, en av hvert kjønn, og det har vi nå.

 

Nr 2 er bare 8 mnd og vi har slitt en del med søvn med begge, så vi er bare i vurderingsfasen ang nr 3. Det blir ikke aktuelt på et par år enda hvertfall.

 

Helt ferdig med graviditet og baby føler jeg meg ikke da, så er i grunn spent på hvilken avgjørelse vi ender opp med å ta.

[3 små!:) Gutt, gutt og jente!]

Vi har 3 barn. I utgangspunktet ønsket mannen min 2 og jeg 4. Vi har begge 2 søsken hver og er eldst i hver vår søskenflokk. Vi diskuterte fram og tilbake og etter at nr1 ble født syns jeg at 3 stk var et fint kompromiss. Han var vel ikke helt enig i det og holdt fortsatt på sine 2;)

 

Vi hadde også sett for oss at 3 års aldersforskjell ville være supert, men da eldstemann var 15mnd ville vi ikke vente lenger og nr 2 ble født da eldste var 2 år og 4mnd. Etter den fødselen følte jeg meg totalt ferdig med graviditet og fødsler. Jeg mistrivdes veldig med å gå gravid begge gangene og fødsel var vel ikke akkurat noe jeg kunne tenke meg å gå gjennom frivillig en gang til.

 

Men jaggu var jeg helt sprekkeferdig etter å få et barn til da nr 2 var 6 mnd. Mannen min var da plutselig med på det og vi var også enige om at vi gjerne ville ha de 3 barna vi skulle ha så tett som mulig. Vi ville ikke vente til de 2 største ble store, for så å få en attpåklatt. Så da nr 2 var 19mnd ble nr 3 født, og nå er vi helt ferdige.

 

Jeg er helt fortrolig med at vi har 3 barn og at det er akkurat passe for oss. Vi tenkte mye på at vi syns det er viktig med søsken og at vi ikke er noe særlig begeistret for den aller slitsomste småbarnstiden, og vi valgte derfor å få alle 3 ganske tett. Et riktig valg for oss, og vi stortrives med det valget, både antall og aldersforskjell, og føler oss heldige:)

[3småtroll♥]

Tja- i utgangspuktet fikk vi et barn fordi vi hadde lyst på barn. 13 mnd senere fikk vi nr. 2- dette var ikke planlagt, men vi ble jo da en lykkelig familie på 4. Både mannen og jeg var da enige om at vi var ferdige da. Var nok å gjøre med to tette

Da det hadde gått 4 år begynte flere av våre venner å få barn (vi var tidlig ute) og jeg kjente at jeg hadde lyst på en til likevel... Mannen var også enig så slik ble det til at vi fikk 3 barn

Nå som lilleknott er 3,5 år vet jeg at vi er ferdige! Jeg elsker babyer, men neste baby vi skal ha her blir barnebarn

Hos oss har både tilfeldigheter og følelser spilt inn når det gjelder hvor mange barn vi har fått. Ingen av oss hadde noen plan på hvor mange vi skulle ha. Nå som vi har 3 kjenner jeg jo at det praktiske også har noe å si. De skal følges opp også disse barna... Og går man fra 3 til 4 må vi plutselig ha ny bil osv

Så 3 er fasiten hos oss

[Anonym bruker]

Var kun bestemt at vi ikke skulle ha bare et barn..Men flere enn 3,- maks fire om siste ble tvillinger,- tror jeg uansett ikke ahdde vært noe alternativ.

 

Så kom nummer en. Som sov hele dagen og var våken hele natta i 3mndr..Og som etter det stort sett sov over,- ELler, hun våknet flere ganger pr natt,- men sovna fort igjen.....men var våken igjen 0500 HVER morgen samt ikke sov skikkelig på dagtid før hun var 8 mndr..Da begynte hun ENDELIG med en lang dupp på 2-2,5 t...Da hun var 3 sov hun til6 som lenge....Da gikk vi for nummer to, for kunne ikke bli mindre søvn på neste barn....

 

Så fikk vi nummer to rett før nummer en var 4...Og det BLE verre. Han sov ikke over før han nesten ble 3 år..Var kun uker før 3årsdagen han plutselig hadde flere og flere netter han sov helt til morgenen (som begynte 0530, men dog...) Han våknet mellom 0100 og 0200 HVER natt, og var våken MINST 1 time, noen gang hele 3 timer..Uansett så våknet han 0530 på morgenen igjen...Og dagduppen,- en dupp pr dag fra 3-4 mndr som varte i 2- 2,5 t.....Nå er han blitt 4,5,- og har den ssite månedne våknet HVER natt.....Han drømmer mye, han snakker i søvne og han er for kjapp til og "hoppe ut av senge" når han våkner....Dermed er det gjort...

 

Så mangel på søvn etter nummer en, gjorde at vi kviet oss for numemr to..Da nummer to kom var det definitivt slutt....Punktum finale:)

[Anonym bruker]

Tror "alltid" jeg har hatt lyst på 2 barn. 2 barn, 2 voksne=en perfekt liten familie i mine øyne. Jeg har hatt veldig tunge svangerskap, så hadde lysten på en liten til kommet så hadde vi nok gått for adopsjon. Det kommer neppe til å skje.

 

Grunnen til at det ble 2 er vel kanskje egoistisk. Vi ønsker å kunne følge opp barna våre på en skikkelig måte, med skole og fritidsaktiviteter. Samtidig ønsker vi å kunne leve våre liv, kunne reise på weekendturer og kose oss som kjærester. Vi har også jobber som vi begge liker godt, mannen min har klateret på karrierestigen, jeg jobber med det samme. Vi har rett og slett lyst til å gjøre mer enn å bare være foreldre, og vi føler at vi rekker over det vi vil nå som vi har "bare" 2 barn. Vi er de foreldrene vi ønsker å være for våre barn, de kommer i første rekke, men allikevel er det tid igjen til oss. Det liker vi.

[Anonym bruker]

Vi har et felles barn. Vi har vel hele tiden vært enig i at 2-3 barn er det optimale, hadde vi hørt utelukkende på følelsene våre hele veien hadde vi nok hatt 3 stykker allerede;)

Men...nå som vi er eldre vet vi at man ikke kan sette et barn til verden basert på bare luft og kjærlighet. Vi har bra økonomi, grei husplass og trygge rammer å tilby flere eventuelle barn men vi er travle mennesker begge to og ikke bare som foreldre og par. Vi har egne liv utenfor hjemmet som tar en del av tiden vår som jobb, hobbyer, venner...Med tre barn regner jeg med det vil bli svært hektisk. Det føles allerede hektisk nå som vi kun har ett barn. Akkurat nå heller ihvertfall fornuften min mot 2. Får se det an etterhvert. Det hadde vært kjempestas å gi barnet vårt ihvertfall ett søsken.

[Anonym bruker]

Jeg ville bare ha to, orket ikke gå gravid flere ganger. Men vi fikk tre, fikk tvillinger andre gang

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Jeg visste at jeg i hvertfall ikke vil la eldstemann vokse opp som enebarn. Jeg er selv vokst opp som dette, og synes ikke det er noe bra for et barn. Så vi tenkte at vi i hvertfall skulle ha to barn, kanskje tre.

 

Etter nummer to synes vi en stund at det var nok, men så fikk vi litt lyst på en til, og fikk en til. Nr 3 var veldig krevende som baby og smårolling, så vi var enige i at tre var nok. I hvertfall da, men begge følte innerst inne at vi ikke var helt ferdig. Vi tenkte at vi fikk vente noen år i hvertfall, for vi orket ikke tanken på en til der og da. Slik ble det ikke, det kom en uventet nr 4 like etter at nr 3 fylte 2 år, så dermed endte vi opp med fire barn relativt tett i alder (under 7 år mellom eldste og yngste). Men da følte vi oss også helt ferdig med å få barn begge to. Det var faktisk nesten litt sprøtt, for det var med en gang minsten var ute, så bare så vi på hverandre og sa at nå har vi de barna vi skal ha. Vi visste det bare. Men jeg hadde aldri tenkt på å få fire barn da vi begynte å få barn, så det ble jo litt sånn underveis ja.

[Anonym bruker]

Vi har begge vokst opp med et søsken hver og synes det var fint. Vi ville derfor ha to barn. MEN livet blir ikke alltid som man har tenkt. Vi kan ikke få fler enn det ene barnet, men storkoser oss med det. Det er ingen stor sorg å ikke få et barn til. Jeg er glad for at jeg lever og har et friskt barn.

[Anonym bruker]

Så utrolig heldige dere er som selv kan bestemme...

Jeg ble gravid etter over 10 år.

Har nå tre barn takket være ivf og ed:)

[Anonym bruker]

Mine foreldre hadde ikke overskudd nok til meg når jeg vokste opp, de var slitne og trøtte, orket ikke å leke eller gjøre så mye sammen med meg. Jeg er nr.3 i flokken.

Vi har derfor alltid vært bevisst på at vi ikke skal ha flere barn enn det vi har GOD kapasitet og energi til, og at vi ikke skal bestemme oss på forhånd hvor mange barn vi ønsker, men se det ann ut i fra vår livssituasjon, stabilitet i forholdet og overskudd.

Foreløpig har vi 1barn, og vi trives med dette da vi også kan prioritere forholdet, yrkesliv, interesser og hobbyer. Så får vi se om noen år om vi kan gi like god omsorg og oppfølging til en nr. 2:)