Hva ville du gjort?

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg har vært i et forhold i 6 år, vi fikk barn for litt over 3 år siden.

Vi er utrolig gode venner, men har ikke vært intime på 4 år. (altså da jeg ble gravid)

 

Vi har mistet fullstendig interessen for hverandre. Men har det hyggelig på alle andre plan. Jeg er ung han er eldre.

Vi har snakket masse om det, og føler det på samme måte.

Begge har lyst, men ikke på hverandre.

 

Vi har vært igjennom masse tungt, da vi har fått et veldig sykt barn.

Så det første året var det ikke aktuellt å tenke på å være intim.

 

Men nå sitter jeg igjen med masse frustrasjon, og føler jeg lever et halvt liv. Savner den romatiske og intime delen.

 

Og det er null sjanse for at det vil endre seg mellom oss. Vi har prøvd terapi og fulgt doktorens råd. Men vi er bare venner.

 

Skal jeg godta dette?

Eller gå videre?

Eller godta dette til ungen vår er større?

 

Ungen vår er fremdeles syk, og det er masse styr rundt dette.

Og jeg er redd hvordan ungen vil takle forandringen, og hvordan dette skal påvirke den positive fremgangen som vi opplever hos barnet nå.

 

Er jeg bare egoistisk, eller er det normalt å ønske seg mer enn bare en god venn og far?

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

Vanskelig spm det der. Er mannen din fornøyd da, med at dere bare er venner uten noe intimitet?

 

Vi har også et barn med spesielle behov, og det er virkelig ekstra tøft. Iblant lurer jeg på hvordan vi har overlevd som par og det har vært mange dype daler der vi ikke har hatt noe overskudd for hverandre. Nå er det barnet åtte år gammel og vi merker at det begynner å endre seg. Sakte, men sikkert blir ting litt lettere og vi har litt mer overskudd og interesse for hverandre.

 

Så.. Jeg ville kanskje rådet til å prøve å holde ut noen år til, og se om det bedrer seg. Men uten sex i hele fire år er lenge altså... Samtidig vet jeg fra våre perioder uten sex, at det er vanskelig å "begynne igjen". Men når vi først begynner å ha sex igjen, så kommer vi også nærmere hverandre..

 

Har du sjekket ut parkurset "hva med oss?". Vi skal dit, jeg har hørt mye bra om det. Det skal bli fantastisk å treffe noen som forstår og har det på samme måte. For uansett, så er det faktisk annerledes å være foreldre til et sykt eller funksjonshemmet barn. Det krever så utrolig mye mer av foreldrene og det er nok ganske vanlig at forhold skjærer seg da.

[Anonym bruker]

Hei og takk for svar

 

Hva med oss skal jeg sjekke ut! Tusen takk for tipset:)

 

Godt å høre at det er fler i samme båt, det er virkelig en vrien situasjon. Og man tror man er den eneste i hele verden som har det sånn.

 

Men det kurset skal jeg sjekke ut altså.

[Gjest Juliea+gullet07.03.11]

Ville dere blitt sjalu om dere hadde hatt sex med andre?

 

Om han føler det samme som deg går det kanskje ann emd åpent forhold?

 

Slik at dere bor sammen siden dere er så gode venner, men får dere hver deres elsker. Dere kan jo ha en helg i mnd eller annen hver fredag eller lørdag hver der den ene er ute enten med venner/fester+++

 

Kanskje tidenes dummeste forslag, men et vennepar av en venn av meg har det faktisk slik og fordi funker det utmerket.

[Anonym bruker]

Ville dere blitt sjalu om dere hadde hatt sex med andre?

 

Om han føler det samme som deg går det kanskje ann emd åpent forhold?

 

Slik at dere bor sammen siden dere er så gode venner, men får dere hver deres elsker. Dere kan jo ha en helg i mnd eller annen hver fredag eller lørdag hver der den ene er ute enten med venner/fester+++

 

Kanskje tidenes dummeste forslag, men et vennepar av en venn av meg har det faktisk slik og fordi funker det utmerket.

 

Det har jeg foreslått, men ble nedstemt umiddelbart.

 

Så det er ikke et alternativ.

 

Jeg hadde nok ikke blitt sjalu, for jeg føler ikke noe annet enn vennskapsfølelser for han.

Tror han føler mer enn meg.

[Anonym bruker]

Hadde aldri i verden kunne godtatt et forhold uten sex.. Men er det han som ikke vil da? Sjansen for å være utro når anledningen byr seg frister veldig mye mer om man ikke har det bra fysisk eller psykisk sammen og følelser er borte. I din situasjon tror jeg faktisk jeg ikke hadde greid å vært sammen med en venn, uavhengig av hvor god far han er.

[Anonym bruker]

Det er vel begge som ikke vil.

Men i starten dvs de første to årene var det han som ikke ville.

Etter det har jeg vel ikke hatt lyst å prøve. Og pr i dag har jeg ikke interesse i hele tatt.

 

Når det gjelder utroskap, så er det noe jeg har vært fristet til.

Og det har jeg i grunn vært åpen om.

Men tror vel ikke at det var så lurt, for det føles vel som et ultimatum. Men samtidig har jeg vært så frustrert, at jeg har måttet lette trykket ved å si noe om det.

Regner med han har følt det på samme måte, men han velger å ikke si noe om det.

 

 

Om det ikke endrer seg utover våren, så kommer jeg til å revurdere forholdet. For jeg synes at jeg fortjener mere. Ikke bare sexen, men oppmerksomheten og følelser.

For det gjør noe veldig negativt med selvfølelsen min og ikke føle seg ønsket. Jeg føler meg for ung til å gi opp det å ha et samliv.

 

Dessuten tror jeg ikke noen av oss har det hundre prosent.

Og om vi ikke klarer å snu dette, så har vi vel begge det bedre på hver vår kant, og med mulighet til å treffe noen vi har det kjempe godt med?

 

Vi får se hva som skjer på sikt.

 

Hi

[Anonym bruker]

Det er vel begge som ikke vil.

Men i starten dvs de første to årene var det han som ikke ville.

Etter det har jeg vel ikke hatt lyst å prøve. Og pr i dag har jeg ikke interesse i hele tatt.

 

Når det gjelder utroskap, så er det noe jeg har vært fristet til.

Og det har jeg i grunn vært åpen om.

Men tror vel ikke at det var så lurt, for det føles vel som et ultimatum. Men samtidig har jeg vært så frustrert, at jeg har måttet lette trykket ved å si noe om det.

Regner med han har følt det på samme måte, men han velger å ikke si noe om det.

 

 

Om det ikke endrer seg utover våren, så kommer jeg til å revurdere forholdet. For jeg synes at jeg fortjener mere. Ikke bare sexen, men oppmerksomheten og følelser.

For det gjør noe veldig negativt med selvfølelsen min og ikke føle seg ønsket. Jeg føler meg for ung til å gi opp det å ha et samliv.

 

Dessuten tror jeg ikke noen av oss har det hundre prosent.

Og om vi ikke klarer å snu dette, så har vi vel begge det bedre på hver vår kant, og med mulighet til å treffe noen vi har det kjempe godt med?

 

Vi får se hva som skjer på sikt.

 

Hi

 

Har ikke så mange råd å komme med, men er enig i det #4 sier. Vi har også et barn med spesielle behov, og merker godt hvor hardt det går utover forholdet. Vi har i lange perioder også følt at vi bare er venner og ikke noe mer, og har vært på randen til å gå fra hverandre. Vi er intime, men det er ikke så ofte, og det koker ofte bort i grøten selv om vi egentlig har lyst. Vi sier ofte at vi bare overlever, ikke lever, fordi det føles ut som det noen ganger bare handler om å komme seg fra en dag til en annen. Ikke rart det går utover følelselivet da, man har jo ikke energi til å prioritere det.

 

Vi har vært på det Hva med oss-kurset, og anbefaler det til alle der ute som er i samme båt! Det er et helt fantastisk kurs, og vi elsket det begge to. Vi går også på et foreldremestringskurs en gang i uken, der vi møter andre foreldre med samme problemstillinger som oss. Det anbefales virkelig!