Til ettertanke..

[Anonym bruker]

Lurer på en ting bare. Hvor mange her inne vet at det i dag regnes at et samboerpar, eller ektefeller skal greie å leve på 8 924kr i mnd, og da skal dette dekke utgifter som mat, husholdningsvarer, transportutgifter, telefon, tv, internett, klær, legeutgifter osv..

2 049 kr regnes det at det koster å ha et barn (0-5år) per mnd.

Dette er snakk om økonomisk stønad, og hvor lite det forventes at man skal kunne klare seg på. Hvordan ville du ha satt opp ett budsjett for å få det til å gå rundt?

 

Vet at mange tenker negativt om mottakere av sosialhjelp, men det er ikke alltid man er i en sitasjon der man er i stand til å forsørge seg selv.. Det kan være ulike grunner til det, f.eks at man verken var i jobb eller utdanning da man ble gravid, og ønsker å være hjemme med barnet fram til det fyller 1 år. Dette er ikke en sitasjon noen ønsker å være i, og jeg forstår at bla. kriminelle og rusmisbrukere får lite i økonomisk stønad, men når man er en familie med små barn, så er det veldig vondt å sitte med så lite penger. Hver krone må snus og vendes på, og man lever alltid i frykt for at barnet ikke skal få alt man ville ha gitt det.

 

Vi får det såvidt til å gå rundt, heldigvis dekker nav strøm og husleie. Men dere som er vant til å ha litt mer utbetalt i mnd, hvordan ville dere ha brukt disse pengene, hvis det var alt dere hadde?

 

Jeg skulle ønske jeg hadde muligheten til å sette bort (i hvertfall noe av) barnetrygden på sperret konto, slik at barnet mitt hadde en sum til etablering når h*n forlater redet. Men dette har jeg desverre ikke mulighet til, fordi nav regner barnetrygden som min inntekt.

 

Jeg skulle ønske vi hadde mulighet til å spare til ferier og opplevelser som en "normal" familie. Jeg skulle ønske jeg hadde mulighet til å ha et normalt sosialt liv med venner, f.eks det å ha mulighet til å invitere på middag, spise ute, cafeturer osv osv.

 

Men slik er det desverre ikke.. Heldigvis har vi kjærligheten, men man trenger faktisk mer enn det for å overleve.

 

Skriver ikke dette for å få sympati, bare en tankevekker, til dere som har "alt"..

[Anonym bruker]

Føler sååå med deg! Det der er svarten ikke lett! Nå kommer dette fra en som faktisk ikke har "alt"..

Jeg er arbeidsledig, og får dagpenger fra nav. Heldigvis regnes dette som "arbeid" når det kommer til å få foreldrepenger, så jeg vil ikke få noe mindre når jeg går ut i permisjon.

Dagpengene regnes som 66% av det man tjente året før, og som ufaglært var ikke det mye. Jeg får utbetalt ca 7000 pr mnd.

Og jeg takker høyere makter for at min mann har en godt betalt jobb, ellers hadde ikke vi hatt mulighet til å fremdeles bo i huset vårt.. Selv om han tjener godt, er det ikke "fett" å være oss for tiden, og ikke kommer det til å være det økonomisk når nestemann kommer..

 

Jeg har egentlig ingen gode råd om hvordan man setter opp et budsjett med lite penger, er fint lite flink på det selv, men jeg ville bare si at dere er ikke alene..

 

I Norge ønsker "vi" at kvinner skal begynne å produsere barn før de blir for gamle, ikke stresse med utdannelse og slikt først, fordi mange da kan slite med fertiliteten.. Men samtidig er faen ikke dette landet lagt opp til at foreldre skal holde sammen etter at de får barn. Man får så mye mere penger fra staten når man er enslig forsørger, så det lønnes økonomisk å gå fra hverandre!

Det er synd å si det, men det er fakta, om man ikke har opparbeidet seg visse rettigheter..

Jeg stilte det spørsmålet til en saksbehandler på nav: "så vi må faktisk skilles for at jeg skal ha krav på noen ytelser fra dere?"

"Ja, altså, bla bla bla, det er faktisk slik systemet vårt er" var svaret jeg fikk! Molbo-norge i ett nøtteskall!

[Anonym bruker]

Jeg er en av de som har "alt". Jeg har god utdanning og god jobb. Jeg er også gift med en med god utdanning og god jobb. Vi har en middels god økonomi, mulighet for et greit huslån, og vi har litt ekstra i banken. Men slik har det jo ikke alltid vært. Jeg har vært innom arbeidskontoret ved flere anledninger i min "ungdom", før jeg fikk den jobben jeg har nå. Mannen min måtte ved en anledning innom sosialkontoret. Men nettopp dette inspirerte oss i skolearbeid, og til å vente med barn. Jeg krysset knærne, nærmest bokstavlig siden jeg reagerte negativt på p-piller, helt til jeg fikk min første 100% stilling. Da hadde vi vært sammen i 8 år faktisk. Det var ikke snakk om å skulle risikere noen graviditet før det var på plass. Vi visst hvor lite penger vi måtte ha før vi kunne få noe stønader, og vi visste hvor lite vi da ville fått.

Jeg jobbet på Rema mens jeg studerte og så loslitte folk komme inn med betalingskuponger fra sosialkontoret, som med denne kunne fylle kurven med mer mat enn det jeg kunne. Vi levde på ris og nudler og kryssede knær for å unngå en slik situasjon du er i.

Dette innlegget du skriver her, gir meg ettertanker, ja, hvor jeg klapper meg selv på skulderen for min egen innsats, og takker meg lykkelig over hvor heldig jeg var som forstod at jeg måtte ofre og planlegge, og jeg forstår hvor heldig jeg har vært som ikke har havnet i "uløkka" før det økonomiske har vært i orden.

Jeg håper jeg har klart å sikre meg såpass at jeg aldri vil komme til å havne i en slik situasjon hvor jeg er avhengig av stønader. Jeg er glad for at jeg kan syte over tannlegeregninger, og glad for at jeg tross alt kan betale regningene dersom jeg bare handler litt first price-produkter en stund i steden, og veldig glad for at barnetrygden kan forsvinne inn på egen konto til barnet og stå og rente seg til en eventuell regnværsdag, uten at noen setter spørsmålstegn ved det.

Jeg ønsker deg lykke til med budsjettet, og håper dere klarer dere, men håper også det vil virke motiverende for dere så dere kan krabbe dere ut av stønadsbunken så fort som mulig.

[Anonym bruker]

Ehm, etter at husleie og strøm er betalt, så er det mange arbeidende som sitter igjen med mindre enn det der i måneden, egentlig. De fleste må snu på hver krone, uansett hvor de kommer fra. Og fordi de er arbeidende så varer foreldrepermisjonen i så og så mange uker, og da kan man ikke bare sånn uten videre være hjemme med barnet til det er blitt 1 år.

Hadde min familie hatt så lite igjen etter husleie og strøm, så hadde vi ikke brukt dem på tv og internett, og vi hadde latt det gå sport i å finne nye metoder for å stramme inn. En nabofamilie hadde kun råd til én bil mens barna var små, og siden det ble behov for at mor hjemme i mammapermisjon trengte den, så syklet mannen frem og tilbake til jobb, hver dag: 3,4 mil. Man finner løsninger!

[Anonym bruker]

Unnskyld meg, men det er faktisk ikke noe synd på dere! Er som andre skriver her, mange med jobb som har mindre enn dere i mnd. Tv og internett er luksusvarer, og man trenger det ikke. Det handler om prioritet! Jeg er arbeidsledig selv, vi har billån, huslån og regninger som skal betales. Mannen min er ute med 2300 kr hver mnd i barnebidrag for hans ene datter, vår datter har barnehageplass til 2580 kr mnd, strøm, forsikring, mat+++ og vi klarer oss helt fint! Vi prioriter ikke cafébesøk, shopping og tull. Vi klarer til og med sette av penger til sparing hver mnd. Glad vi tenker fornuftig!

[Anonym bruker]

9000 for å dekke alt utenom husleie og lån? Etter mat (man kan få til ned i 4-5 tusen for en fam på fire- da kjøper man billig, og lager mer fra bunnen av), så skal det være igjen ca 4000. Er det 9000 + barnetrygd og kontantstøtte? eller regnes de med i de 9000?

Om 9000 inkluderer absolutt alt, så ville jg ha prøvd å sette av 500 i mnd til ekstrautgifter, og deretter må man være kreativ med tanke med sosiale aktiviteter. Om du har kontantstøtte og barnetrygd på toppen, Så syns jg faktisk du har ganske greit å rutte med- forbeholdt at du ikke tviholder på en bil.

Når det gjelder sosiale ting: Å be med noen til parken med barna med en termos kakao? Fjelltur? Markatur? Ha folk hjemme på te? Gå på gratis arrangement på bilbloteket? Låne filmer og bøker gratis på bib? gå på gratis utstillinger på div samfunnshus og små gallerier?

Min familie hadde veldig dårlig råd da jg vokste opp. Jeg hadde kun loppisklær og klær fra billigsalg inntil jg selv kunne jobbe for å tjene egne penger. Min mor kjøpte ikke et plagg på over 5år. Vi hadde ikke sykler, ski, videospill osv.og maten var ensformig. Vi dro sjeldent på ferie.

Så det første jg bestemte meg for var at dette skal ikke skje meg, og nå er jeg en av de heldige som kan kjøpe mye av hva jeg vil, og ikke bekymre meg så mye om penger. Men jg kjøper fortsatt loppis ting, ser på prislapper og er svært glad i bibiloteket Det finnes mange mange måter å spare penger på, og jepp, det er slitsomt og tærer nok på humør og forhold, men som oftest så kan man faktisk klare å komme seg ut av situasjonen etterhvert. Det tok mine foreldre nærmere ti år med barn mellom 5-15 i den perioden, størstedelen av vårt barndom. Før min far fikk en jobb han ikke mistet ( arbeidsledigheten på 90-tallet...) og min mor tok en utdannelse ved siden av deltidsjobb, da kunne de plutselig ha det mer romslig.

Men ikke misforstå meg, jeg føler med deg, jeg vil bare at du skal se at din situasjon ikke bare er svart, at du kan vende på situasjonen, at det finnes folk som ikke mottar stønader som har mindre å rutte med, at du kan gjøre sosiale ting uten mye penger og at dine barn tar trolig ikke skade av dette i det hele tatt.

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg er alenemor med 4 barn, lever på et budsjett på 4000,- pr mnd. Vi har middag på bordet hver dag, noen dager blir det tomatsuppe med nystekte baguetter (20,-) å noen dager potet og hjemmelagede kjøttkaker når kjøttdeigen er på tilbud.

Man lærer seg å leve på lite, hvis barna mine trenger vinterdress eller sko, så kjøper jeg på finn.no, gjenbrukstorget osv.

Vi har 1000,- å bruke hver uke, er tusenlappen brukt opp før neste uke begynner, så rører jeg ikke den nye tusenlappen før det blir en ny uke.

Slik vet jeg, at når jeg er blakk i 2-3 dager, så får jeg snart 1000,- nye kroner

[Anonym bruker]

Hvorfor kan ikke mannen din jobbe? Synes dere er kjempeheldige som lever i et land der man faktisk kan leve helt greit uten å forsørge seg selv. Nei, om du regner på det har dere nok mer å rutte med enn mange som jobber om du legger til alt dere slipper å betale. Barnehage, husleie/lån, strøm. Bare dette kan jo fort bli en hel lønning. Så nei, synes ikke synd på dere. Ferier og annen "luksus" synes jeg det er greit at en betaler for selv...Disse tingene har vi også valgt bort for tiden, fordi vi vil jobbe litt mindre og være mer med barna. Gjør meg ingenting, føler meg kjempeheldig! Tror du har alt du trenger for å overleve. Har aldri satt av en krone av barnetrygden, den er faktisk noe som skal hjelpe til i husholdningen, er ikke ute og spiser eller reiser på dyre ferier. Men valget er ditt,- vær fornøyd med livet og det du har eller vær et offer og syns synd på deg selv... Vil du ha det annerledes må du nok ta ansvar og sørge for det selv.

[Anonym bruker]

Når man ikke har veldig mye å rutte med, så gjelder det å finne gode løsninger!

 

Første punkt: Si opp tv-abonnement og internett. internett får man låne gratis på biblioteket. si opp avis/blad-abonnementer dersom dere har det. dette er også gratis å låne på biblioteket.

 

Klær/utstyr til barnet: heng opp lapp på nærbutikken, og hør om noen har klær/utstyr som de vil gi bort. lån eller kjøp brukt.

 

Klær til dere voksne: Mest sannsynlig har du det du trenger i skapet, så la være å handle. se etter når det er loppemarked i nærområdet, her finner man fint fungerende ting.

 

Aktiviteter som er helt (eller nesten) gratis: gå på besøk til andre, inviter på besøk selv (server saft, te og boller/mariekjeks). gå på tur i nær-miljøet, smør med niste og ta lunsjen ute. gå på biblioteket, og la barnet se i bøker og sitt der å les i blader om du liker det.

 

Mat: lag alt mat selv, dersom du har fryser kjøper du inn stort på tilbud og fryser ned (f.eks kjøttdeig, fisk mm). dersom du bor i nærheten av en skog, gå på bærplukking på høsten, blåbær, tyttebær, (sopp om dere kan det), kanskje har du en nabo som ikke plukker bærbuskene sine selv heller, så får du både solbær, bringebær og rips (jeg spurte naboen min som er en gammel mann, og han syns det var stas at jeg og ungene var å plukket bær i hagen. som takk fikk han ferdig syltetøy i retur). da har dere bær resten av året, som et bra supplement til å kjøpe frukt.

 

Nå skal det sies at vi har god råd nå, men da det var trangt var vi veldig oppfinnsomme. men de gode vanene har vi holdt oss til, så nå kan vi legge av de pengene som er til overs. vi kjøper fortsatt bare brukt utstyr til ungene, og har loppemarked-møbler i heimen.

 

og om et år eller to, så er dere i jobb igjen, så da er situasjonen en helt annen!

[Anonym bruker]

Jeg har prøvd begge deler jeg. Fikk de to først barna da jeg var veldig ung, 19 og 22. Gikk på vgs og tok ett semester permisjon, så fullførte jeg vgs. Fikk meg ikke jobb, men ble dagmamma. Ble gravid med nr 2, men hadde lite opptjening til permisjonspenger så måtte passe unger allerede fra minste var 4 mnd. Men jeg fikk i allefall vært hjemme med barna mine mens de var små. Lite penger og lite luksus, men vi fikk til å spe på litt med at jeg passet unger. Mannen min jobbet mye overtid, så det gikk rundt. Men så steg jo renta og vi gikk fra å betale 7000 til å betale 12 000 for å bo. Da var det bare å selge og finne noe billigere, flytta langt ut på landet, der er det billig å bo. Og siden da har renta stupt, jeg tatt universitetsutdannelse ved å jobbe ved siden av, vi har også vært så heldig de siste årene å få arv fra en gammel tante med 30 000 hver i året, som hjalp oss godt over de knagre tidene. Nå har vi det godt, og denne gangen vi får barn kan vi slippe å bekymre oss over hvordan ting skal gå. En mye mer avslappende opplevelse, og jeg storkoser meg. Kanskje skulle vi ventet noen år med å få de to første, men vi hadde det jo likevel godt, de fikk mye tid med mammaen sin.

[Netti***]

Når man går på sosialdtønad så syns jeg det høres helt tulleruskt ut å snakke om å sette litt av barnetrygden på sperra konto eller ferie. Det er jo forhåpentligvis ikke meninga at dere begge skal snylte på staten til ungen er 18?????? Når du får deg jobb da kan du sette av penger, da kan du feriere. Sånn syns jeg det skal være. Har selv vært ung student og levd på lån i flere år. Men når jobben kom så betaler jeg studielån, setter av penger og reiser på ferie. Tenk på alt du får i dag uten å løfte på ræva!!!!

[Anonym bruker]

Jeg syns dere hadde mye å rutte med pr mnd, så mye har ikke sambo og jeg med 3 barn altså. Maks 5000,-

Men det går fint :-)

[Anonym bruker]

9000,- igjen etter husleie og strøm??

Herregud, vet du hvor mye penger dere egentlig har igjen?!?

 

Vi har 2 barn, begge er med på fritidsting som koster.

vi har ca 6000,- igjen etter huslån og strøm er betalt.

å vi sparer 500,- hver mnd

[Anonym bruker]

HI - ser du har fått mange gode råd her - de har svart deg "snillere" enn inne på dib.. Dog mener jeg det er merkelig at du i det hele tatt har fått sosialstønad på dette grunnlaget.. Lønnet permisjon er et gode man må opparbeide seg, ikke noe alle har rett på.. Du står selvsagt fri til å være hjemme i ett år selv om du ikke har opparbeidet rett til foreldrepenger, men da får du værsågod betale det selv også.. Det er derfor man får engangsstønad vettu - den skal dekke de 3 ukene før og 6 ukene etter fødsel mor Må ta permisjon.. Vil man ha permisjon utover dette må man betale det selv om man ikke har rett på foreldrepenger.. Sånn gjør alle andre det og at dere er unge er ingen unnskyldning.. Når man blir foreldre må man ta ansvar og vokse opp og det inkluderer å ta ansvar for egen økonomi.. Hvorfor i all verden jobber eller studerer dere ikke?? Dere er to personer som sitter på ræva for å passe på en baby og får sosialstønad??? Andre som HAR jobbet for å få foreldrepermisjon kan ikke være hjemme samtidig og få lønn, så hvorfor i all verden skal dere det?? Og du er i tillegg frekk nok til å klage fordi dere ikke kan spare barnetrygden eller dra på ferie?????? Skammelig spør du meg...

[Frenzia]

Rolig nå, du siste der. Tror HI har fått nok tyn nå. La oss ikke gå tilbake til den gamle BiM-hetsinga av hverandre med engang vi skriver noe som får oss til å virke litt korttenkte. Vi har da vært unge og naive en gang alle sammen. Eller hva?

[Anonym bruker]

8000 i sosialpenger hørtes fantastisk ut. Jeg jobber så mye jeg kan med kronisk sykdom, og sitter igjen med 4000 etter skatt. Vi har da ikke penger til noen ting, men det er ikke lett å få hjelp heller, når man tilsynelatende ser frisk og fjong ut på utsiden.