Svangerskapsdepresjon...

[Anonym bruker]

Jeg datt helt i kjelleren etter UL for over en uke siden. Trodde jeg hadde forberedt meg på og få høre at jeg skulle få min 3. gutt. Men det var jeg ikke gitt. Gråt hele den første helgen, deretter sykmeldte jeg meg en uke. Klarer ikke å akseptere eller tro at det er en gutt jeg skal ha. Prøver å skjule magen min, så jeg slipper spørsmål om hva jeg skal ha. Har ikke lyst til å kjøpe utstyr eller tenke på navn. Har snakket med jordmor, men følte meg bare mer nedtrykt da jeg dro derfra. Hva skal jeg gjøre for å komme meg videre? Orker ikke ha det sånn i 5 mnd til. Har tenkt på og ta en ny UL, for å få bekrefte det hun så på første UL. Men jeg tør ikke. Eneste som holder meg litt oppe, er at jeg fremdeles håper og tror det er en jente. Føler meg helt forferdelige, fordi man egentlig ikke har lov til å føle sånn. Vær snill å ikke kommentert, du som ikke forstår.

[Anonym bruker]

Jeg fikk posttraumatisk stresslidelse etter forrige fødsel og brukte så lang tid på å komme meg videre.Sjønner på en måte hvordan det er å føle seg så langt nede når en ikke har "lov" til det.. Kanskje det er lurt med en ny ultralyd så får du bekreftet eller avkreftet kjønnet. Mitt eneste råd er å ta i mot all hjelpen du kan få fra helsepersonell, uansett om det er lege, jordmor ev. jordmor på sjukehus ++. Du er ikke den første som har det sånn så det skal være hjelp å få. Kanskje du desverre må kjempe for å få hjelp, men det er mye lettere å få hjelp no enn etter fødsel. ønsker deg uansett masse lykke til, og håper du får hjelp slik at du heller kan glede deg over svangerskapet

[Frenzia]

Følelser er ikke lett, kanskje spesielt i svangerskap. Jeg var selv på UL på fredag, og lørdag morgen ramlet jeg sammen. Grunnen var at jordmor på UL spurte meg masse spørsmål fra forrige fødsel, og det var jeg ikke forberedt på. Et av spørsmålene var om mitt premature barn som ble tatt med hastesnitt skrek eller laget lyd med en gang hun kom ut. Men jeg husker det ikke!!! Jeg smilte og sa jeg ikke husket, men det var som å skru på en stormbryter inni meg. Jeg skammet meg fordi forrige fødsel var helt forferdelig, og jeg fikk på en måte bekreftet hvor selvopptatt jeg var da ved at jeg ikke husket slikt. Jeg gråt hele lørdag og søndag, og er utslitt på plass på jobb i dag. Uff. Jeg skal ta kontakt med lege i løpet av uken for å få råd til hvordan jeg skal forholde meg til meg selv akkurat nå.

 

Ville egentlig bare egentlig poengtere at det ikke er lett å forstå alle følelsene vi skal gjennom. Jeg må minne meg på det folk en gang i blant sier til meg: å gå gravid og føde og bli mor er det største, vanskeligste og det tøffeste du gjør i livet ditt. Ikke ta lett på det, ta vare på deg selv, og ta deg selv og alle reaksjoner du måtte ha fysisk og psykisk seriøst!

 

Lykke til til oss!

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i det du skriver. Selv om jeg bare venter mitt andre barn. Legen syns hun så en gutt, men var veldig usikker. Derfor lever jeg enda i håpet at det er en jente.... Men prøver hardt å omstille meg at det er en gutt, slik at skuffelsen ikke skal bli så stor neste UL. Det er jo så dumt, for jeg burde jo være glad for at alt så bra ut med babyen. Men hormoner, følelser og forventninger er ikke helt i sjakk... Jeg hadde fødselsdepresjon sist, og kjenner at noe av det jeg følte da er her nå...

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode svar. Det er godt å lese at du ikke er den eneste som sliter med følelsene. Jobber meg sakte oppover og har bestil UL, slik at jeg ikke kan være i tvil og tviholde på dette lille håpet. :-)

[Anonym bruker]

Har full forståelse for hvordan du har det. Kunne like godt vært meg som hadde skrevet innlegget, selv om jeg bare venter nr to. I min og min manns familie har alle hittil fått to barn, en av hver sort. Vet jo selvsagt at det ikke hjelper meg noe, men vi hadde "forberedt" oss med mer eller mindre vitenskapelige metoder på hvordan lage jente. Jeg fikk vite mest sannsynlig gutt allerede i uke 12 og må innrømme at jeg ble så skuffet at jeg gikk rett hjem og hylgråt etterpå. Har senere fått bekreftet gutt på to ultralyder, sist i uke 18. Kjenner ennå at det knyter seg inni meg ved tanken på en ny gutt. Ikke for at jeg ikke elsker gutten min over alt i verden, men tanken på at jeg nok aldri får noe jentebarn er sår. Skammer meg over at jeg ikke evner å glede meg over at jeg kan få barn, og at det attpåtil ser ut til å være friskt. Men jeg kan ikke styre følelsene mine...

 

Håper du får all den hjelp og støtte du trenger! Selv har jeg fått henvisning til psyk som forhåpentligvis kan få meg gjennom dette. Lykke til!