Levde du med foreldre med alkoholproblemer eller andre rusproblemer?

[Anonym bruker]

Vil du fortelle litt om du har fått skader i ettertid?

[Anonym bruker]

Min far har alkoholproblem...

Jeg flyttet tidlig hjemmenfra. Ønsket at mamma skulle ta med meg å gå fra han, men han hadde sine gode perioder.

 

Sliter ennå med sinne og savner voksne foreldre å støtte meg til. Hos oss er det de som støtter seg på meg. De ser på meg som den sterke.

 

Unner ingen barn i å vokse opp med en el.to rusa foreldre.

[Anonym bruker]

Huff.. Jeg har lest en del på barnogunge, og tenker at hvordan det er med ungene om helgene, da det ikke er mulig å noen å prate med.. Altså, unger som lever under slikt. Samtidig så synes jeg det er bra at noen hjelpeapperater via tlf og slik fortsatt er tilgjengelig i helger / døgnet rundt!

[Anonym bruker]

Jeg bodde i det man kaller et narkoreir.

 

Sliter veldig med angst, vanskelig å opprette nærhet til det mannlige kjønn. Depresjon og angst går som regel hånd i hånd, så der er jeg å. Det går jo igjen utover skole og jobb.

Som igjen gir dårlig økonomi.

 

Det er en ond sirkel..

[Anonym bruker]

Jeg er oppvokst med en alkoholisert stefar og en iskald og "voldelig" mor.

mor er et kapittel for seg selv, men det er nok pga begge to at jeg har problemer.

det jeg husker var værst med stefar var at han ble agressiv når han drakk, noe han gjorde fra morgen til kveld hver eneste dag. Hvordan han beholdt jobben i så mange år er meg fortsatt et stort mysterium.

når han ble agressiv, ble mamma agressiv, utålmodig med oss barna, og voldelig. Dvs at hun klappet til oss, fysisk kastet oss inn på rommene våre osv osv. Stefar prøvde gjentatte ganger å slutte, noe som resulterte i dilerium. Han så og hørte massevis som ikke var reelt, og det var oftest velsig skremmende. Han fløy rundt i huset med ladd hagle, kniver osv for å ta disse synene sine... Politi og ambulanse hentet han en god del ganger.

I tillegg er jeg oppvokst i ei lita bygd hvor alle vet alt om alle, så ble mobbet for dette i tillegg. Alkisunge var det hotteste å slenge etter meg.

 

resultatet for min del av en slik oppvekst er angst, depresjoner, personlighetsforstyrrelser, null tro på meg selv, stoler ikke på andre mennesker, vært innlagt en rekke ganger selv fordi jeg ville gi opp livet, orket ikke tankene og fortiden. Jeg var en periode ukritisk til alt og alle, og hadde sex med hvem som helst bare for å føle at jeg var verdt noe.

 

etter 19 år i terapi ble ting endelig "bra". Jeg kom meg inn i gruppeterapi, intensiv terapi ho psykomotorisk fysioterapeut, samt ukentlig samtale med psyk sykepleier og fastlege+ medisiner. Nå har jeg vært tilnærmet frisk i 5 år, og kan endelig begynne å leve.

ble mamma for første gang for 6 mnd siden, funnet drømmemannen, og har et godt nettverk. Fortsatt har jeg øyeblikk hvor jeg føler meg null verdt, men det tror jeg er mange som føler til tider. Jeg har ingen kontakt med stefar, mamma har møtt en ny mann, og blitt en ny mamma. Tilgi har jeg ikke gjort, men jeg har valgt å starte på nytt.