Å planlegge et barn, når passer det?

[Anonym bruker]

Jeg og samboeren har vært sammen i 3år. Vi har bodd sammen i et år.

Jeg har et barn fra før, som nå er 4år. Han har ingen fra før.

Vi ønsker oss veldig barn begge to, og det hadde på en måte ikke gjort noe, om det "skjedde."

 

Han er 10år eldre enn meg, jeg er 25, han er 35, jeg kjenner mye på at jeg føler tiden løper fra oss. Hadde han vært yngre, hadde jeg ikke kjent presset på samme måte. Litt vanskelig å forklare..

 

Alt ligger forsåvidt til rette for barn, vi har det stabilt, hus, god plass, god økonomi, og trygge jobber begge to. Men jeg er redd det er for tidlig likevel?

Min største frykt er at vi skal få barn sammen, så skjærer det seg. Jeg har ingen grunn til å tro det, han er verdens beste, og jeg vet at han virkelig elsker meg, og barnet jeg har fra før. Men man har jo ingen garantier uansett.

[Anonym bruker]

Det passer aldri uansett hvor mye du planlegger

[Anonym bruker]

Det passer bedre, om dere bare får barn og så planlegger utfra det Ellers passer det aldri.....

[Anonym bruker]

Jeg personlig syns 10 års aldersforskjell er mye og at det ofte vil vise seg når dere blir eldre at dere ikke passer så godt sammen like vel.

 

Men når vi ser bort fra det ser det ut som dere har ett stabilt forhold som har vart over tid og er dere enige er det ikke noe i veien for ett barn nå.

[Anonym bruker]

Min største frykt er at vi skal få barn sammen, så skjærer det seg. Jeg har ingen grunn til å tro det, han er verdens beste, og jeg vet at han virkelig elsker meg, og barnet jeg har fra før. Men man har jo ingen garantier uansett.

 

Uvaner blir jo som regel veldig forsterket etter at babyen har kommet til verden. Min mann og jeg fikk et skrikende spedbarn som aldri ville sove og som måtte bæres absolutt hele tiden, og jeg la nå merke til alle uvanene hans. Nå fikk jeg jo 3-4 timer søvn per døgn i månedsvis, og hadde ikke lenger energien som tidligere. Nå ble det et ork å rydde og vaske alt i huset hver eneste dag i tillegg til å ha en skrikende unge i armkroken, og jeg måtte stå og hylgrine for at han skulle forstå hvor sliten jeg var.

 

Nå er barnet litt eldre, men jeg har mistet mye av min respekt og kjærlighet for mannen min, når jeg tenker over hvor mange ganger jeg har bedt ham om ta mer ansvar, og han regelrett driter i at jeg er utslitt og bare tenker på seg selv. Før vi fikk barn hadde vi et perfekt forhold i 3 1/2 år. Så jeg skjønner din bekymring. Hadde satt meg ned med ham og klarlagt hvordan han ser for seg babytilværelsen. Om du blir utslitt, hva tenker han å gjøre? Hvordan er deres arbeidsfordeling i hjemmet i dag? Du har jo en 4-åring fra før av da, så han burde jo være vant til et barn og å sette andre foran seg selv?

[Berta_78]

Høres ut som om det passer så godt som det noen gang vil for dere i teorien. Men du virker jo ikke så trygg på mannen... På den annen side: sorry at jeg virker kald, men det viktigste er faktisk at du selv gjør jobben! Folk kan forandre seg, man kan aldri være trygg på at forholdet består og er godt. Man kan ikke la være å få barn av den grunn :-)

[Anonym bruker]

Takk for svar. Det kunne kanskje misforståes det med at jeg er redd han skal gå, som sagt, jeg tror det ikke, og har heller ingen grunn til å tro det. Han er en ordentlig og stabil mann. Heldigvis deler han litt av det samme synet som meg- at folk går for fort fra hverande. Men det henger vel litt i, at barnefar til eldste ikke taklet den nye hverdagen.

Nå har jo samboer vært i livet vårt siden barnet mitt var 1år, så jeg vet jo hvordan han er mtp barn:)

 

H