Hormonutbrudd og hjertesukk...! :(

[Anonym bruker]

Hva gjør jeg nå da? Filler'n ta stoltheten min!

Toskemannen har begynt å ringe, finner vel ikke brødboksen nå da vel. Men jeg gidder ikke å ta telefonen. Skikkelig barnslig. Jeg pakket bagen og dro i formiddag, og sa at jeg ikke kom tilbake på en stund. Så får vi se hvordan han klarer å håndtere 4-åring og huset sjæl! Han tror nok at jeg dro for den "filletingen" som hendte til morgen i dag, men det blei bare totalt overload av følelser for meg, og han er ikke lenger noen støtte for meg. Strikken min røk! Jeg sa til han at jeg ikke gadd å være i nærheten av mennesker som ikke kan respektere meg og sakene mine, og at han kunne få vurdere om han ville at jeg skulle komme tilbake i det hele tatt. Kanskje han ringer for å si at jeg kan hente sakene og dra min vei. Det hadde i så fall vært det mest sexy han hadde gjort noen gang, vist litt ryggrad og styrke.

 

Men jeg er litt redd for at jeg har det så bra at jeg ikke ser skogen for bare trær. Hadde det vært vold og idioti med i bildet, men det er jo ikke det. Det er bare det at jeg er så lite tilfreds med tilværelsen, og føler meg bortskjemt. Jeg har en fabelaktig jobb, en enkel og grei mann, en fantastisk 4-åring, er 18 uker på vei og UL viste at alt var perfekt der inne. Jeg har en grei økonomi, alt jeg trenger, familie i nærheten som består at vanlige hyggelige mennesker. Men jeg dør litt hver dag i ekteskapet mitt, og selv om jeg vet at jeg selv må ta tak i det, så klandrer jeg ektemannen. Vi har ikke samme virkelighetsoppfatning, og han lukker øynene og lever heller på en livsløgn. Han behandler meg ikke som den jeg er, men som en figur han kunne ønske jeg var. Som jeg aldri verken har vært eller kommer til å bli. Han er et robotmenneske som ikke reflekterer over noen ting, og jeg synes det er ekkelt. Jeg drømte forresten i natt at jeg sammenlignet han med en død akvariumsfisk av typen som suger seg fast til glasset, som en del av instinktet deres.

 

Det er litt nederlag for meg å gi opp et ekteskap, og jeg tenker at det så visst ikke er noe grønnere noe annet sted. Jeg drømmer heller ikke om noen andre, jeg tenker bare at jeg kunne ønske jeg kunne få tilbake meg selv.

 

Nå har han ringt noen ganger til mens jeg har skrevet dette, både på mobil og jobbtelefon (ja, jeg sitter og "gjemmer meg" på jobb...), og jeg aner ikke hvordan jeg skal håndtere dette. Hormoner? Jaaaaa, for helvette. Men for faen, jeg var lei av ham allerede noen uker etter at vi giftet oss, og det er ti år siden. æsj, skal jeg bli gammel slik?

 

Argh, det føles ut som om kampen min begynner i dag: lev eller dø, liksom! Og hvor skal jeg dra hen i natt?? Dra hjem, sove i bilen, leie et hotellrom, dra til venner eller familie og innrømme hormonutbruddet mitt med påfølgende stolthetsproblematikk. Men kanskje dette er hva som skal til for at både han og jeg skal forstå hva vi har, og hva vi faktisk må åpne øynene og jobbe for. Fy faen, så barnslig jeg føler meg!!!

[Mamma'n og englebaby'n]

Det er kanskje ikke helt pent, men jeg må le litt av innlegget ditt.. Ikke vondt ment altså, rett og slett bare fordi jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver.

 

Det er vel helt vanlig å få litt sånne hormonutbrudd i blant, særlig når man er gravid. Jeg tenker som så at det var lurt av deg å komme deg litt unna, og at det kanskje er godt for dere begge (og kanskje særlig deg) med litt alenetid for å kjenne på og finne ut av hva du egentlig føler. Men hvis han ikke vet hvor du er så kan du kanskje sende han en sms i det minste, så han slipper å være bekymret for deg?

 

Jeg ville dratt til familie eller venner hvis du gidder å være sosial. Trenger ikke si noe mer enn at du trengte litt tid for deg selv. Ellers er det jo jævla god frokost på hotellene da

 

Jeg har i grunn ikke noen gode råd å komme med jeg, men jeg sender over en dæsj medfølelse og en godklem og håper du finner ut av en løsning slik at du kan leve DITT liv slik DU ønsker innerst inne Lykke til med å finne ut hva det innebærer

[Anonym bruker]

Takk skal du ha, Mamma'n og Englebaby'n.

 

Nå ringte forresten mora mi, og jeg skjønte jo med en gang at hun ringte fordi mannen min hadde ringt ho. Han er så teit! Og jeg er flau, vi er tross alt i 30-åra! Jeg fortalte han forresten i dag at foreldrene mine ikke er hjemme, så hva tror han at de kan gjøre, annet enn å bli bekymret? Men som vanlig så har han vel ikke registrert de ordene som kom fra munnen min. Og dessuten så burde han til nå vite at jeg ikke ønsker å blande inn folk i slike situasjoner. Ikke at det har vært noen slike situasjoner før, egentlig, jeg kan i alle fall ikke huske at jeg noen gang har pakket bagen og faktisk vært borte så lenge. Tror jeg dro ved 12-tida i dag.

 

Jeg skrev en melding til han om å ringe opp igjen de han hadde ringt til for å fortelle dem at han er en tosk.

 

Han skrev tilbake at han er lei seg, ønsker å si unnskyld og si at han elsker meg, og det eneste jeg klarer å tenke er: TOSK!!!

 

Og alarmen i kontorbygget går på om en drøy time, så jeg må jo snart pakke meg ut herfra, men vet fortsatt ikke hvor jeg skal ta med meg hormonene mine hen for natten. Blæh...

[LillaGorilla♥♥]

Jeg forstår at du er lei, og frustrert.

Men en ting vil jeg si; hvis mannen min, uansett grunn, hadde flydd på dør uten å fortelle hvor han ville befinne seg de nærmeste timene, så hadde jeg blitt fly forbanna.

Av den enkle grunn at jeg ville blitt redd og engstelig for om det hadde/kunne skje en ulykke, og jeg ikke fikk tak i ham. Etter min mening skylder man de barna man har sammen, å ikke gjøre noe slikt.

 

Hvis dere har så store problemer at ekteskapet ikke fungerer, må dere finne en måte å løse dette på som voksne mennesker. Og det betyr ikke å stikke av fra problemene (og ungen). Dere må søke hjelp utenfra, og kommunisere, for slik å finne utav om dette er liv laga, eller om dere skal gå hver deres vei.

 

Det skylder du ungen din. Drit i mannen, men ungen fortjener bedre enn at mamma bare forsvinner, uten at noen vet hvor hun er.

 

Beklager om jeg er hard mot deg her, men det er min mening.

[Anonym bruker]

Du er ikke hard mot meg i det hele tatt, Lilleva. Jeg er helt enig med deg: hadde mannen min gjort noe slikt, så hadde jeg også blitt forbanna. Men siden ståa er som den er her, så hadde det også vært en ganske sexy ting av han å gjøre. Da hadde han i alle fall vist at det er noe ved meg som fortsatt trigger følelser i han. Jeg har sjeldent blitt så opprørt som dette pga folk jeg ikke har dype følelser for, og håper jo en gang i blant at mannen min skal bli like opprørt av meg. Jeg er nok litt som et trassig barn: "Får jeg ikke godteri, så rømmer jeg!" Barnet vil stort sett kun ha reaksjonen og bekreftelsen på at de er elsket, tryggheten om at de ikke har makta, men at den voksne har full kontroll. Hvis den voksne er lunken til det hele og heller vinker farvel når det går, så vil barnet bli utrygt og usikker. Så hadde gubben truet med å dra, så hadde jeg satt foten ned og "snakket hardt til ham", bedt han gå seg en rask runde for å komme skjerpet tilbake. Men så er det jeg som har makta hjemme også da. Og mannen min er et kuet esel. Han forsøkte å sparke litt i dag, men da stakk matmor, gitt!

 

Jeg skylder selvsagt barnet å la det vite hvor jeg er, så er det noe som plager meg så er det hva disse hormonene gjør mot barna. Men jeg hadde aldri reist dersom jeg ikke visste at det var i helt trygge hender. Verre er det med den i magen, for jeg har faktisk campet i bilen i natt. Og jeg kjenner at den i magen ville hatt det tryggere og varmere i en seng. Men fy flate som jeg har kosa meg!

Min første overnatting i bil alene, jeg føler meg litt sånn sigøyner-aktig. Litt rebelsk og gæern, liksom. Har alltid hatt lyst, men har aldri turt. Det var faktisk deilig å våkne i en kald bil og få med meg grålysninga bak et doggete bilglass.

Nå er jeg tilbake på kontoret, og skal faktisk se om jeg klarer å få gjort unna noe arbeid før jeg må dra hjem og rydde opp i fadesen min.

 

Er det forresten noen her som har noen positive erfaringer med parhjelp utenfra? Parterapi, eller hva det heter? Jeg tror neppe jeg orker noe slikt, og jeg tror neppe det blir aktuelt heller. Antar at mannen er fornøyd med at jeg kommer hjem, uten å kjefte for mye, og dersom jeg unnlater å snakke særlig med han om noe som helst i en ukes tid, så kommer han til å smile kjærlig til meg og si at han synes vi har det så bra. Han synes nemlig vi har det så bra når han ikke får ta del i noenting i livet mitt. Jeg har lært meg til at han ikke er interessert i hva som foregår av triste og vonde ting i min hverdag, jeg har lært meg at den skuffelsen jeg kjenner vil jeg helst unngå, så jeg forteller lite, snakker lite, og han går rundt og smiler og får lov til å leve godt videre på livsløgnen sin. Vi får se hvor fornøyd han føler seg når jeg kanskje kaster han ut fra fødestua fordi han fremdeles ikke er til noe nytte, kun til irritasjon.

 

Nei, tilbake til hverdagen, vel! ... Sukk