Inspirert - blir dere aldri sinte?

[Anonym bruker]

Inspirert av tråden om mannen som klikket pga grinete baby.. Blir dere aldri skikkelig sinte og frusrerte pga barna? Har dere virkelig aldri ropt til ungene deres i frustrasjon?

 

Jeg må innrømme at jeg av og til kjefter skikkelig - jeg kan bare ikke finne meg i alt.. Jeg har også kastet gjenstander i bakken eller slått i veggen for å få ut frustrasjon etter timer med nattevåk og frustrasjon over manglende søvn... (men det er i annet rom enn barna)

 

Er det bare meg som ikke klarer være rolig og avbalansert i enhver situasjon??

[Anonym bruker]

Selvfølgelig har jeg blitt sint, hevet stemmen og kjeftet også.

 

Men jeg har aldri skremt barna, aldri kastet ting, slått i veggen eller mistet kontrollen på en måte som gjør barn usikre og redde.

 

At jeg blir sint tåler ungene godt, men hadde det "rablet for meg" hadde de blitt engstelige og det har de aldri blitt. Har det ikke i meg tror jeg, kan ikke huske jeg noen gang har blitt sinna på den måten...

[Sjokoladekaka]

Mens mine var babyer, så har jeg aldri gjort det. Da har jeg holdt tilbake.

 

Men ettersom de har kommet opp i alder, så har jeg nok gjort det meste.

[Anonym bruker]

Etter ca 1 mnd med med kun 3 timer søvn i døgnet og en unge som grein og hylte pga kolikk døgnet rundt.... Jo selvfølgelig. Ble så sint, lei meg, frustrert at jeg la ungen ned i senga(armene verket etter 2 timer med byssing i strekk), gikk ut i stua å hylte ut: Kan du ikke sove litt da!!!! imens jeg slo hånda hardt i bordet..... Fikk dårlig samvittighet, selv om ungen ikke var i samme rom. Begynte å grine no voldsomt, gikk inn å hentet gullet og fortsatte byssingen 2 timer til gullet endelig sovnet. Ikke noe jeg er stolt av, men det hjalp for meg å få rase littegranne( våknet litt ihvertfall).

 

Joda... jeg er dessverre ganske så menneskelig, både på godt og vondt.

[Anonym bruker]

Har aldri blitt sint på barna så lenge de var under 2 år sånn ca. Aldri på noen måte vist sinne til dem.

 

Men etter at de har blitt 2 år og eldre har de sett meg sinna. Men jeg tar alltid ansvar for følelsene mine og er nøye med hvordan jeg uttrykker meg selv om jeg er sint. Skjeller dem aldri ut og sier aldri "dumme" ting til dem.

[LillaGorilla♥♥]

Selvsagt blir jeg sint! Jeg kan bli så irritert, frustrert og sint at jeg har lyst til å knuse både det ene og det andre, rive av meg håret og legge ungen ut gratis på Finn.no.

 

Men jeg gjør det jo selvsagt ikke.

 

Som voksent menneske må man lære seg selvkontroll, man skal da ikke utagere noe voldsomt overfor små barn!

 

Ja, jeg kan heve stemmen, og vise med kroppspråk og tone at jeg er sint. Men nei, jeg driver ikke og ødelegger inventaret, skriker og bærer meg eller utsetter ungen for noe rent fysisk. Det mener jeg man må holde seg for god for, både overfor barn og voksne.

 

Jeg ønsker å lære ungen min å oppføre seg skikkelig, og å ikke gå berserk når hun blir sint- da kan må jeg nødvendigvis gå foran som et godt eksempel.

[myrsnupp]

Jo visst har jeg det. Er ikke mange dagene siden jeg satt og brølte inn i en pute;)

[Anonym bruker]

Til anonym nr 2

 

Nå er det veldig forskjell på barn, da. Den eldste min, gir ofte uttrykk for å bli lei seg og redd/skremt når jeg blir sint og kjeftete. Slik har hun alltid vært, og dette er uavhengig av "sinne-nivå".

 

Har aldri slått henne, slått i veggen, kastet gjenstander eller gjort andre fysiske ting - men hun virkelig haaaater at jeg kjefter eller hever stemmen. Veldig vanskelig, da jeg har temperament - så i visse situasjoner sprekker det, selv om jeg vet hun virkelig har vanskelig med det.

[Mrs Smith]

Inspirert av tråden om mannen som klikket pga grinete baby.. Blir dere aldri skikkelig sinte og frusrerte pga barna? Har dere virkelig aldri ropt til ungene deres i frustrasjon?

 

Jeg må innrømme at jeg av og til kjefter skikkelig - jeg kan bare ikke finne meg i alt.. Jeg har også kastet gjenstander i bakken eller slått i veggen for å få ut frustrasjon etter timer med nattevåk og frustrasjon over manglende søvn... (men det er i annet rom enn barna)

 

Er det bare meg som ikke klarer være rolig og avbalansert i enhver

 

 

 

 

Etter flere netter med lite søvn forvandles jeg til en heks og er til tider svært vanskelig å leve med. Prøver virkelig, men greier ikke å opptre balansert og rolig i alle situasjoner nei. Har både skreket, kjeftet, slamret med dører og bannet jeg...Første året med baby er knalltøff. Tipper mannen i den andre tråden egentlig er er grei kar, men blir litt panisk når han ikke takler alenetilværelsen med babyen sin... Uansett, man må skjerpe seg!

 

 

 

 

 

situasjon??

[Anonym bruker]

Jeg har temperament, og kan tenne på alle pluggene, men det er som regel kjæresten det går ut over. Jeg er "kjapp til å spikre han til veggen", som han sier. Men han vet å takle meg så det er ikke noe problem.

 

Og jeg må innrømme at jeg har gått noen runder med barna også. Jeg er nok ikke pedagogisk korrekt bestandig. Jeg er en oppofrende mor for barna mine, men jeg kan bli forbanna, så ærlig må jeg være.

[Gjest sug lut]

Selvsagt. Men aldri på en baby, selv om jeg har hatt unge som aldri sov. Ville vært utrolig skeptisk til å leve med en som tar ut alt på en ni måneders sneip.

[Anonym bruker]

Joda, jeg har blitt sint og skremt barna. Det skjedde oftere før, da jeg var utslitt av lite søvn, ensomhet og vanskelige dager. Nå er jeg en bedre mor, som virkelig prøver å reagere fornuftig.. å kjefte og blir sint virker bare mot sin hensikt her i gården hvertfall.