Hva hadde dere tenkt/gjort?

[Anonym bruker]

Jeg begynte å jobbe igjen for en liten stund siden. 1 vakt jeg hadde var en kveld og det var første dagen pappan var hjemme med tulla og hadde permisjon. jeg gruet meg selvfølgelig litt til å være borte fra henne så lenge noe jeg ikke særlig ofte har vært. hun var i tillegg syk og generelt sutrete som man er når man er syk. jeg fikke n tlf fra han på mesn jeg var på jobb hvor han braste ut med "litt av ei datter du har". og forstsatte med at hun ikke ville sove, bare vis han var med henne på rommet var hun rolig ellers skrek hun (noe som er ganske vanlig, spess når hun er syk) og at han ikke hadde fått spist siden kl 14.00 og ikke kommet seg på driteren eller noen ting. skrek disse tingene til meg og bare la på.. ringte opp igjen 5 min etterpå og sa unskyld og at han bare måtte få ut frustrasjon til noen.. når jeg våknet opp dagen etterpå ser jeg at han har slått i skapdøren til tøyet vårt (slått hull med knytteneve rett gjennom hele skapet).

 

jeg er selvfølgelig sur og synes det er kjempe trist. han er veldig lei seg og prøver mye for å vise at dette er noe som ikke skjer igjen. (han er ingen voldelig person altså, men har et sinne som kan gå utover diverse ting noen få ganger)

 

jeg kjenner inni meg at dette nesten er utilgivelig og at jeg mest bare har lyst å flytte....

Hva hadde dere tenkt om hendelsen vis det hadde vært dere?

[Anonym bruker]

Jeg ville ALDRI latt en mann med en slikt sinne som han ikke klarer å kontrollere være alene med barnet. ALDRI!

[Anonym bruker]

Jeg kan fint forstå at han ble så frustrert å ikke visste hva eller hvordan han skulle gjøre noe med det, og da fikk utløp på den måten. Han er en mann, og kanskje ikke så flink til å vise følelser.

 

 

Det finnes tilogmed mødre som blir så fortvilte over barneskrik at de gjør det samme.

 

Det jeg ikke skjønner, er at han ikke har opplevd en sånn situasjon før, regner med at barnet deres er 9mnd+, har han ikke fått sluppet til før? Er han redd for å gjøre feil? Er du for kravstor til han?

 

 

Tror det ligger mer bak enn at pappaen bare klikket pga barnegråt og vanskelig barn.

Hva jeg ville gjort avhenger av hele situasjonen, og hva som har skjedd før. Jeg hadde lett forlat han om jeg ikke stolte på at barnet var trygt mens jeg var på jobb, men hadde blitt om han var villig til å gjøre noe med det, eller forsto alvoret i det,

[Anonym bruker]

Og var barnet på samme rom? Var barnet på samme rom hadde jeg nok blitt ganske forbanna, for det gjør ikke situasjonen bedre for barnet med å bli skremt slik.

 

 

Hadde barnet vært på annet rom, trygt i seng og slik så hadde det på en måte ikke vært så ille, om du skjønner.

[Anonym bruker]

Enig med de andre her. Hele forskjellen går på om mannen klarer å spille "den ikke frustrerte pappaen" frem til han er langt unna barnet. Om han så er frustrert nok til å slå et skap (forutsett at det er en ekstrem engangshendelse) er ikke det kjempekrise. Anbefaler boksesekk i kjelleren, og å sjekke mulighet for trillepike som kan ta en tur med ungen i vogna når far må spise og "på driten" som det så pent ble sakt.

[LillaGorilla♥♥]

Hvor var barnet i disse situasjonene? Det er det vesentlige her, spør du meg.

[Anonym bruker]

Jeg dengte løs med en stokk på et tre da jeg var frustrert på en av ungene i en tilsvrende situsjon. å avreagere fysisk kan være ganske greit, men man bør jo helst vite at det man slår/sparker tåler det.

Selv om man avreagerer slik betyr ikke det at man slår hverken barn, voksne eller dyr.

[Tauriel]

Hvis dette gjentar seg videre i permisjonen, så hadde jeg gått fra han. Jeg har lav terskel for "konflikter" i forhold pga oppvekst i splittet hjem og aggressiv X...

 

En engangstilfelle som mest sannsynligvis ungen ikke merket noe av er greit, gjentakende hendelser, ikke greit. å få ut frustrasjon er en ting, det har alle godt av, men å ødelegge møbler gjør at jeg ville ha blitt meget skeptisk til han...

[Anonym bruker]

Hi her

 

Barnet var i samme rom da han slo i klesskapdøren og også i samme stue da han ringte meg og brukte en høy stemme i tlf og jenta hørte jeg skrike.

 

skal legge til at for min del er følelseslivet mitt ustabilt og dette vet han om, og denne saken som skjedde min første jobbdag gjør absolutt ingenting bedre ift hele situasjonen hjemme hos oss..

[LillaGorilla♥♥]

Hi her

 

Barnet var i samme rom da han slo i klesskapdøren og også i samme stue da han ringte meg og brukte en høy stemme i tlf og jenta hørte jeg skrike.

 

skal legge til at for min del er følelseslivet mitt ustabilt og dette vet han om, og denne saken som skjedde min første jobbdag gjør absolutt ingenting bedre ift hele situasjonen hjemme hos oss..

 

Da stiller det seg jo noe annerledes enn om ungen var langt unna. Man utviser ikke slikt sinne rett foran barn!

Jeg kan bli så sint på jentungen her at jeg har lyst til å rive av meg håret, men jeg viser det ikke overfor henne på en utagerende måte.

Trenger man å få ut frustrasjon, gjør man det når ungene er ute av syns- og hørevidde. Greier man ikke det, bør man få hjelp til å takle sinnet sitt.

 

Over tid kan barn ta skade av slik oppførsel.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Jeg ville ALDRI latt en mann med en slikt sinne som han ikke klarer å kontrollere være alene med barnet. ALDRI!

 

Det er helt ufattelig at noen kan være så naive som dette. Hva skal HI gjøre da? Da datteren med seg på jobb? Slutte å jobbe slik at de kanskje ikke klarer seg økonomisk i det hele tatt? Ja, hun kan gå fra mannen sin, men han har krav på samvær. Etterhvert også overnatting og hele helger og ferier med barnet. Alene med barnet.

 

HI kommer aldri t til å kunne nekte far samvær på grunnlag av at han ved ett tilfelle ble så sint at han slo i en skapdør selv om datteren var i samme rom. Her må en finne andre løsninger. Først og fremst så synes jeg det er rart at det tydeligvis kom som et sjokk på pappaen at babyen gråter mye. Har han aldri vært alene med barnet før? Har HI kommet ilene til for å ta babyen ved første lille pip slik at barnefar alltid har sluppet unna? I så fall kan jeg faktisk forstå litt at han fikk seg et sjokk, og vil tro han stiller bedre forberedt til neste dag. Om han generelt har et problem med sinne, så ville jeg råde HI til å snakke med mannen sin om terapi kanskje kan være noe. Eller i hvertfall lage klare avtaler om å gå til et annet sted enn der barnet er dersom han merker at han blir (for) frustrert. For å bli frustrert over barnegråt er jo ikke akkurat uvanlig, man må "bare" lære seg å takle det.

[Anonym bruker]

Hm, det er jo ingenting som er så frustrerende som et barn som sutrer og gråter uten å stoppe, da... Legg til at man er sliten fra før, og jeg skjønne godt at mannen din kan reagere litt, jeg, spesielt hvis han ikke er vant til å være alene med henne.

 

Jeg har også avreagert noen ganger ved å "smelle til" (i betydning kjefte, ikke slå ) mannen min, og f.eks. har jeg smelt med dører, eller slått hardt mot noe (aldri barnet, selvfølgelig) for å få frustrasjonen ut fysisk.

 

Hvis det eneste han har gjort er å kjefte på deg per telefon og å slå hardt til en skapdør, ser jeg ikke det helt store problemet, for å være ærlig. (Dette sagt ut fra at jeg tolker det du skriver som om du overhodet ikke er redd for at han skal være voldelig mot datteren din, det hadde vært noe annet og helt uakseptabelt). Han har jo unnskyldt seg også, og skammer seg tydeligvis. Skal du bruke dette mot ham resten av livet, at han ble veldig frustrert en gang han var alene med datteren deres og han ikke klarte å roe henne?

[Anonym bruker]

Jeg kan fint forstå at han ble så frustrert å ikke visste hva eller hvordan han skulle gjøre noe med det, og da fikk utløp på den måten. Han er en mann, og kanskje ikke så flink til å vise følelser.

 

 

Det finnes tilogmed mødre som blir så fortvilte over barneskrik at de gjør det samme.

 

Det jeg ikke skjønner, er at han ikke har opplevd en sånn situasjon før, regner med at barnet deres er 9mnd+, har han ikke fått sluppet til før? Er han redd for å gjøre feil? Er du for kravstor til han?

 

 

Tror det ligger mer bak enn at pappaen bare klikket pga barnegråt og vanskelig barn.

Hva jeg ville gjort avhenger av hele situasjonen, og hva som har skjedd før. Jeg hadde lett forlat han om jeg ikke stolte på at barnet var trygt mens jeg var på jobb, men hadde blitt om han var villig til å gjøre noe med det, eller forsto alvoret i det,

 

Og her har vi nok et klassisk eksempel på en antydning om at der far feilet, så er det nok mor sin feil.

Mor har nok ikke sluppet far til nok, mor er nok for kravstor! Og han er jo bare en mann stakkar, er ikke så flink med følelser! Aaarrggghhhh! Har ikke menn ansvar for seg selv når de får barn?

 

Hadde du like "fint" forstått det om en mor hadde reagert på denne måten? Ringt og skjelt ut far foran barnet, og blitt så sint at hun slo i møblene - sammen med barnet? Nei, for MØDRE kan ikke gjøre sånt så klart!

[Anonym bruker]

Jeg kan fint forstå at han ble så frustrert å ikke visste hva eller hvordan han skulle gjøre noe med det, og da fikk utløp på den måten. Han er en mann, og kanskje ikke så flink til å vise følelser.

 

 

Det finnes tilogmed mødre som blir så fortvilte over barneskrik at de gjør det samme.

 

Det jeg ikke skjønner, er at han ikke har opplevd en sånn situasjon før, regner med at barnet deres er 9mnd+, har han ikke fått sluppet til før? Er han redd for å gjøre feil? Er du for kravstor til han?

 

 

Tror det ligger mer bak enn at pappaen bare klikket pga barnegråt og vanskelig barn.

Hva jeg ville gjort avhenger av hele situasjonen, og hva som har skjedd før. Jeg hadde lett forlat han om jeg ikke stolte på at barnet var trygt mens jeg var på jobb, men hadde blitt om han var villig til å gjøre noe med det, eller forsto alvoret i det,

 

Og her har vi nok et klassisk eksempel på en antydning om at der far feilet, så er det nok mor sin feil.

Mor har nok ikke sluppet far til nok, mor er nok for kravstor! Og han er jo bare en mann stakkar, er ikke så flink med følelser! Aaarrggghhhh! Har ikke menn ansvar for seg selv når de får barn?

 

Hadde du like "fint" forstått det om en mor hadde reagert på denne måten? Ringt og skjelt ut far foran barnet, og blitt så sint at hun slo i møblene - sammen med barnet? Nei, for MøDRE kan ikke gjøre sånt så klart!

 

Skrev jo faktisk at noen mødre og reagerer slik, og at det kan ligge mer bak. Er merkelig at pappaen reagerte slik. Han må vel vite at det er helt normalt at en baby skriker og ikke vil sove. I tillegg er det kjent og ganske vanlig at mange mødre er ekstremt hønemødre som ikke slipper pappaen til. Sier ikke at det er morens feil at det skjedde, men man må se på hva som ligger bak det som har skjedd og.

[Pengetreet]

Bekymringsfull oppførsel.

Ettersom jeg forsto var dette første jobbdag etter permisjon. Da er det naturlig at barnet gråter fordi hun savner mamma.

 

Barnet skal lære at pappa også er en god omsorgsperson og at verden ikke er skummel eller farlig selv om mamma er borte. Det er frustrerende å høre på barnegråt, men man klikker ikke i nærheten av barnet! Det gjør bare barnet mer utrygg!

 

Jeg hadde gitt han en sjanse til, men ikke mer. Hadde han oppført seg slik i nærheten av barnet en gang til, så ville jeg tatt barnet og flyttet.

[Anonym bruker]

Jeg syns det er bekymringsfullt når ett voksent menneske tyr til fysisk utfoldelse når ikke alt går som de vil.

Hvordan hadde han reagert med en kolikkunge?

[Gjest Heartbroken]

Bekymringsfull oppførsel.

Ettersom jeg forsto var dette første jobbdag etter permisjon. Da er det naturlig at barnet gråter fordi hun savner mamma.

 

Barnet skal lære at pappa også er en god omsorgsperson og at verden ikke er skummel eller farlig selv om mamma er borte. Det er frustrerende å høre på barnegråt, men man klikker ikke i nærheten av barnet! Det gjør bare barnet mer utrygg!

 

Jeg hadde gitt han en sjanse til, men ikke mer. Hadde han oppført seg slik i nærheten av barnet en gang til, så ville jeg tatt barnet og flyttet.

 

Og hvem skal passe barnet om mor flytter da? Pappa er fremdeles pappa selv om de ikke bor sammen, så det å flytte i denne situasjonen løser ingenting! Det virker som at det er eneste løsningen på alle konflikter her inne!

 

At far mistet besinnelsen en gang er ikke farlig på noen måte, selv om det selvsagt helst ikke skulle skjedd. Hvis far ble bekymret over egen oppførsel, er mye gjort. Da passer han seg nok for at det skjer igjen! De er ikke helt tanketomme disse mennene våre

[Pengetreet]

Bekymringsfull oppførsel.

Ettersom jeg forsto var dette første jobbdag etter permisjon. Da er det naturlig at barnet gråter fordi hun savner mamma.

 

Barnet skal lære at pappa også er en god omsorgsperson og at verden ikke er skummel eller farlig selv om mamma er borte. Det er frustrerende å høre på barnegråt, men man klikker ikke i nærheten av barnet! Det gjør bare barnet mer utrygg!

 

Jeg hadde gitt han en sjanse til, men ikke mer. Hadde han oppført seg slik i nærheten av barnet en gang til, så ville jeg tatt barnet og flyttet.

 

Og hvem skal passe barnet om mor flytter da? Pappa er fremdeles pappa selv om de ikke bor sammen, så det å flytte i denne situasjonen løser ingenting! Det virker som at det er eneste løsningen på alle konflikter her inne!

 

At far mistet besinnelsen en gang er ikke farlig på noen måte, selv om det selvsagt helst ikke skulle skjedd. Hvis far ble bekymret over egen oppførsel, er mye gjort. Da passer han seg nok for at det skjer igjen! De er ikke helt tanketomme disse mennene våre

 

Jeg skrev at jeg ville gitt en sjanse til. Tyr han til slikt flere ganger så er han ikke en trygg omsorgsperson.

 

Jo, jeg mener på det sterkeste at barn tar skade av å være alene med en omsorgsperson som mister besinnelsen, skriker og ødelegger inventar. Jo flere ganger det skjer, jo verre er det. Det skaper utrygghet hos barnet. Hos et så lite barn er mamma og pappa den trygge basen som de søker tilflukt hos når de føler seg redde, utrygge eller triste. Denne trygge basen er så viktig for barnas egen indre trygghet og opplevelse av verden som et trygt sted og være.

[Anonym bruker]

Dette er jo en vanskelig situasjon for deg HI. Først og fremst så må du jo tenke etter om du ønsker å fortsette å være sammen med barnefaren. I den avgjørelsen bør jo det være du som kjenner han som vurderer om han er pålitelig til å være aleine med barnet. Og om du ønsker å fortsette ditt forhold med han. Er det "bare" en vanskelig periode så vil man jo kunne jobbe seg igjennom det, og ting vil gå lettere på alle fronter. Såpass viktig avgjørelse bør være langsiktig tenkt...

 

Men- om du skulle gå ifra han, hva gjør du da med tanke på permisjon og jobb? Han har jo allerede fått innvilget permisjon, og det vil han vel ha uavhengig om dere er sammen eller går ifra hverandre. Om han allikevel hadde ønsket at du "tok over" så han slapp, så er det ikke slik at man kan velge det. Er man eneforsørger i utgangspunktet så søker man jo om slik permisjon men dere har jo søkt med utgangspuntk i at dere er i sammen så regner ikke med det kan gjøres om nå? Dessuten har arbeidsgiver rett på varsel i rimelig tid om du skal i permisjon igjen. Skal du si opp har du oppsigelsestid. Og dessuten så kommer økonomi med i bildet om du skal ha ulønnet permisjon. I tillegg til å gå ifra han så ser det ut som det blir dårlige økonomiske utsikter med mindre du har en fet bankkonto fra før av. Barnehageplass får dere antakeligvis ikke til barn under 1 år. Dagmamma kan gå, men kanskje ikke med umiddelbar virkning. Dessuten om dere går fra hverandre vil far ha rett på samvær uten at du er tilstede. Dersom han ønsker det (det bør han jo for å bevare forholdet med barn). Men blir vanskelig for deg å kunne sette hindring for dette selv om han viser slikt sinne... da må du isåfall gå gjennom barnevernet, er ganske mye som skal til for at han ikke skal få samværsrett. Tror den mest vanlige grunnen til bekymringsmeldinger er uoerenstemmelser i parforhold, barnevernet tar ikke det så veldig alvorlig annet enn at de undersøker selvsagt slik de er pliktig. Det er ofte slik at ekspar prøver å hevne seg på hverandre ved å overdrive situasjoner.

 

Du har jo litt å tenke på nå da, ønsker deg og barnet ditt det beste, lykke til!

[Anonym bruker]

"Litt av ei datter du har"...

 

Er hun bare hans også når hun oppfører seg bra eller?

[Anonym bruker]

Har han ikke hatt henne så mange timer alene før? Her har mannen perm nå og vesle merker vel knapt forskjell på om det er han eller jeg som er hjemme, bortsett fra puppetilgjengeligheten selvsagt. Han har tatt like stor del i barnestellet som jeg fra dag 1, så om hun sutrer litt en dag, ringer han da ikke meg på jobben og klager. Mannen din virker svært umoden og har et noe uregjerlig temperement, noe som er en dårlig kombinasjon. Han må ta seg sammen og det bør han skjønne selv.

[Anonym bruker]

Jeg stusser vel, som endel av de over her på hvorfor han er overrasket over at barnet gråter alene på rommet... og har dere ikke snakket om at det kan bli vanskelig for barnet at du ikke er der? Min mann og jeg snakker f.eks. mye om ting som kan bli vanskelige for barna våre før det skjer... f.eks. få søsken, begynne i barnehage, mammas permisjon er ferdig etc.

 

Når det gjelder din mann er det jo en kjempeovergang fra å være konsentrert på seg selv og til plutselig å måtte være oppmerksom på en annen nesten hele tiden (babyen) og man kan klikke litt... men hvorfor han ikke har merket det før barnet er 9 mnd er jo helt kokko... hvor har han vært? Har han ikke tatt noe av ansvaret frem til nå? Har han ikke vært overtrøtt og frustrert over hva i alle dager barnet "vil" før nå?

 

Synes også det er vel voldsomt å ødelegge noe foran babyen, men ville ikke ha hatt noe problem med det hvis det var i et annet rom (man kan eksplodere hvis man har et eksplosivt temperament, men man må jo lære seg å tøyle det spesielt foran barn)!