Synes dere det er helt feil å gråte foran små barn?

[Anonym bruker]

Jeg gråter sjelden, så dette er ikke noe som hender ofte. Men i går kveld klarte jeg ikke holde meg.

Holdt vesla med selskap mens hun spiste kveldsmat, og er så fryktelig plaget med bekkenet (er høygravid) at tårene bare rant mens jeg satt der. Vesla er 2,5 år, og så litt rart på meg. Sa bare at mamma har vondt, og at det går snart over.

Hun ga meg en god klem og sa det går så bra mamma, før hun løp bort til barnetv. Søte lille frøkna mi:)

 

Jeg prøvde selvsagt å ta meg sammen, men akkurat der og da klarte jeg det virkelig ikke. Det virket heller ikke som om hun tok seg noe nær av det.

 

Så lurer, hva tenker dere om å gråte foran små barn?

Er det greit at de skjønner at vi også noen ganger har vondt eller blir lei oss, eller mener dere at dette er helt fy?

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Jeg mener at det er helt ok at foreldre viser at vi er foreldre og ikke bare roboter som kler på, smører matpakker, leker, irettesetter og som synger nattasanger.

Vi er alle mennesker med mange følelser og det er helt ok å vise barn at det er lov å vise følelser, ikke bare de gode, men også de vonde, og så lenge man balanserer dette greit (altså ikke bare viser frem de vonde følelsene) så mener jeg at det selvsagt er helt greit å gråte foran barna.

Og så snakker man etterpå om hvorfor man gråter.

[Anonym bruker]

jeg synes det er sunt å gråte foran barna når man virkelig føler for det. Ikke noe rart dagens generasjon barn blir noen ufølsomme maskiner, når de må skånes og skjermes for alt. Flere jeg kjenner sier at man ikke skal vise følelse av sinne, tristhet, gråte osv foran barnet, "det kan jo gi ham/henne skader" osv... Når barnet begynner på skolen, lærer det at det eksisterer urettferdighet, mobbing, man blir triste, krangler, er uenige, at det er sunt å få ut frustrasjonen noen ganger. Synes skjerming fra alt og alle (at foreldrene kan gråte eller bli sint, at det eksisterer alkohol og røyk som er for voksne, at all sukker er livsfarlig) ikke er noe sunt i det hele tatt.

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Jeg mener at barnet ditt har godt av å se deg gråte avogtil, på samme måte som at hun har godt av å se alle følelser et menneske kan ha, sinne, glede, smerte, sorg osv. Det er livets gang, og barnet har jo absolutt ikke vondt av å få vite at livet ikke er rosenrødt.

[LillaGorilla♥♥]

Jeg tenker at det er sunt for unger å lære seg normale, menneskelige reaksjoner, og at vi mennesker er sammensatte individer med følelser, og ikke bare roboter.

 

Det er jo normalt å gråte når man er lei seg eller har veldig vondt, like mye som det er normalt å være glad og smile når noe fint skjer, eller å bli sint iblant.

 

Så lenge barna ikke blir utsatt for negativitet hele tiden, og man ikke har alvorlige psykiske forstyrrelser som forringer hverdagen deres, så tåler de det fint. Faktisk tror jeg de trenger å lære dette, at det er lov å bli både sint, lei seg og glad.

[Anonym bruker]

Takk for svar!

 

Jeg er enig med det dere skriver, men må innrømme at jeg følte meg litt "slem" som begynte å gråte foran henne utfra ingenting. Men som dere sier, hun må forstå at voksne mennesker også har følelser. Og at det innimellom kan være vonde eller triste ting. Såfremt man forklarer grunnen så godt det lar seg gjøre for disse små.

 

Men veldig interessant å se hva andre mener om dette:)

 

HI

[Anonym bruker]

Takk for svar!

 

Jeg er enig med det dere skriver, men må innrømme at jeg følte meg litt "slem" som begynte å gråte foran henne utfra ingenting. Men som dere sier, hun må forstå at voksne mennesker også har følelser. Og at det innimellom kan være vonde eller triste ting. Såfremt man forklarer grunnen så godt det lar seg gjøre for disse små.

 

Men veldig interessant å se hva andre mener om dette:)

 

HI

 

Det er viktig og riktig å vise følelser, og du gjorde det helt fint med å forklare grunnen til gråten. Godt jobba!

[LillaGorilla♥♥]

Takk for svar!

 

Jeg er enig med det dere skriver, men må innrømme at jeg følte meg litt "slem" som begynte å gråte foran henne utfra ingenting. Men som dere sier, hun må forstå at voksne mennesker også har følelser. Og at det innimellom kan være vonde eller triste ting. Såfremt man forklarer grunnen så godt det lar seg gjøre for disse små.

 

Men veldig interessant å se hva andre mener om dette:)

 

HI

 

Ja, slikt går nok helt fint, så lenge de slipper å forholde seg til vedvarende nedstemthet, og depresjoner/sorg/andre psykiske problemer som griper veldig inn i livet deres og trekker dem med i dragsuget. Det kan lett bli for mye, og det skal de selvsagt skånes for.

 

Det samme gjelder jo sinne. De har ikke vondt av å se at man kan bli sint, og at spesifikk oppførsel kan gi negative reaksjoner hos andre, men man skal selvsagt ikke overreagere og utagere voldsomt overfor barn.

 

Jeg mistet nettopp min farfar- jentas oldefar-, en mann som betød veldig mye for meg og alle andre i familien. Dette gjorde naturlig nok at både jeg, pappaen og andre sørget og var/er veldig lei oss- og vi gråt(er) pga dette.

Hun er bare 2,5, men forstår jo at noe er galt og at vi er lei oss, og det er helt greit. Vi forklarer som best vi kan, samtidig som vi holder det nøkternt slik at hun ikke skal bli engstelig.

Og så sørger vi selvsagt for at vi ikke bare forbli i sorgen, eller bare viser tristhet overfor henne, men også har det moro, ler og koser oss.

 

Det er jo slik livet er, noen ganger skjer triste ting, eller man får vondt, eller blir sint. Så lenge ting stort sett er positivt og hyggelig, er det nok ingen fare.

[Anonym bruker]

Jeg mistet nettopp min farfar- jentas oldefar-, en mann som betød veldig mye for meg og alle andre i familien. Dette gjorde naturlig nok at både jeg, pappaen og andre sørget og var/er veldig lei oss- og vi gråt(er) pga dette.

Hun er bare 2,5, men forstår jo at noe er galt og at vi er lei oss, og det er helt greit. Vi forklarer som best vi kan, samtidig som vi holder det nøkternt slik at hun ikke skal bli engstelig.

Og så sørger vi selvsagt for at vi ikke bare forbli i sorgen, eller bare viser tristhet overfor henne, men også har det moro, ler og koser oss.

 

 

Kondolerer så mye med tapet av din farfar!

 

HI

[Den perfekte mor, påan igjen]

så lenge man ikke fremprovoserer gråt får å få det som man vil er det helt ok. Men viktig å forklare barnet hvorfor man gråter. Du sa at du gråt fordi du hadde vondt, og det kjente nok jenta di seg igjen i, hun gråter jo også når hun har vondt. Også når man har mistet noen er det naturlig å gråte.

[Anonym bruker]

Jeg gråter sjelden, så dette er ikke noe som hender ofte. Men i går kveld klarte jeg ikke holde meg.

Holdt vesla med selskap mens hun spiste kveldsmat, og er så fryktelig plaget med bekkenet (er høygravid) at tårene bare rant mens jeg satt der. Vesla er 2,5 år, og så litt rart på meg. Sa bare at mamma har vondt, og at det går snart over.

Hun ga meg en god klem og sa det går så bra mamma, før hun løp bort til barnetv. Søte lille frøkna mi:)

 

Jeg prøvde selvsagt å ta meg sammen, men akkurat der og da klarte jeg det virkelig ikke. Det virket heller ikke som om hun tok seg noe nær av det.

 

Så lurer, hva tenker dere om å gråte foran små barn?

Er det greit at de skjønner at vi også noen ganger har vondt eller blir lei oss, eller mener dere at dette er helt fy?

''

 

I dag tidlig da jenta våknet grytidlig og jeg ikke klarte å sove før halve natta var over (og dette har skjedd til en viss grad de siste dagene) så var jeg supersliten og tok snuppa oppi senga. Mens hun baste på meg samtidig som hun dro meg i håret, klorte meg i ansiktet og jeg var redd for å sovne så hun skulle falle ned fra senga så gråt jeg noen stille tårer Tror ikke hun så det, og hun er såpass liten at hun ikke skjønner det helt enda, men jeg også følte meg som en fæl mor som gråt slik...

[Anonym bruker]

så lenge man ikke fremprovoserer gråt får å få det som man vil er det helt ok. Men viktig å forklare barnet hvorfor man gråter. Du sa at du gråt fordi du hadde vondt, og det kjente nok jenta di seg igjen i, hun gråter jo også når hun har vondt. Også når man har mistet noen er det naturlig å gråte.

 

Ja får da for all del håpe at ikke vi mødre er i trassalderen og presser frem krokodilletårer

[Anonym bruker]

åjada, jeg har grått mye forran sønnen min på 5, men ikke så mye forran vesla, men det er for jeg har det mye bedre om dagen enn jeg hadde for noen år siden.

 

jeg har slitt mye med deprisjoner,angst og er mye sliten.

 

har bare forklart at noen ganger blir man bare lei seg uten grunn, det er ikke farlig og det går over.

 

som regel kom alt etter han hadde lagt seg, men ikke alltid.

 

 

da han trasset som verst gråt jeg mange ganger...

av frustrasjon!

[Anonym bruker]

Er det ikke slik man lærer ungene å vise empati da? Hvis man viser til barna at man selv er sårbar så vil de selv bli ydmyk og kunne vise empati.

 

Derfor skal man heller ikke late som man gråter for å få sin vilje. For da lærer de manipulasjon?

[Gjest yrild]

Selvfølgelig er det i orden :-)

 

Barn lærer jo av oss (og seg selv) hvordan de skal takle følelser, så alle de gangene du klarer å vise følelser i normale situasjoner (uten å skremme barnet) lærer barnet at det er ok med følelser og at det ikke er farlig.

[Anonym bruker]

Ifølge Jesper Juul har vi en plikt til å vise barna våre hele følelsesregisteret, glede, gråt, sinne---

 

http://www.familieverden.no/Oppdragelse/Trassalderen/Er-det-lov-a-bli-skikkelig-sint-pa-barnet/

[Anonym bruker]

Skjønner godt hvordan du har det. Var så sliten rett før jul, hadde vært travelt på jobb og jeg stod og vasket huset og så plutselig så bare velta det ut. Begynte å gråte mens jenta på litt over to åar satt de. Jeg prøvde å gjømme det litt, men hun skjønte det likevel. Mamma er lei seg, sa hun. Hadde så dårlig samvittighet.... Synes jo ikke det er feil at hun får se at jeg viser følelser, men likevel. Hadde vært lettere om hun hadde sett at jeg hadde slått meg eller noe sånt. Vil jo ikke at hun skal bekymre seg for meg.

 

Jeg tenker at i små doser er det greit at de ser at voksne også gråter, men ikke at vi bruker barna til å trøste oss. Det blir for overveldende og en for stor bør for barna når de begynner å ta seg av foreldrenes ve og vel på den måten.

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp med en mor som var skikkelig dramaqueen, så jeg er opptatt av å ikke ta helt av med grining, noe hun fortsatt gjør..

 

Likevel er jeg veldig emosjonell av meg, og det skinner gjennom. Da jeg kræsjet bilen, og måtte hente småen på 3,5 i bhg like etterpå, klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Men han var kjempesøt, og gav meg en klem og tørket tårene mine I ettertid har jeg tenkt at det var greit, fordi jeg faktiske viste en naturlig reaksjon, mtp at bilen måtte repareres for 30 000,- og vi ikke hadde kasko..