Fortvilt, noen som har erfaring med å forlate barnefar?

[Anonym bruker]

Må innrømme at uansett hvor hardt jeg har prøvd, uansett hvilken vinkel jeg prøver å se det fra. Så fungerer ikke forholdet mellom barnefar og meg noe særlig om dagen. Jeg ser han rett å slett som en venn, en flott og veldig hjertevarm kar, men ingen gnist lenger.

 

Det har vært sånn over et års tid cirka nå, og nå er det direkte ekkelt når han vil kysse og kose. Det skal jo ikke være sånn. Og så klart, jeg vil jo at babyen skal få vokse opp med mamma og pappa som et par. Men det blir veldig feil når far vil være romantisk og mor gjør alt for å komme seg unna.

 

Jeg har ikke gitt opp enda, jeg vil så gjerne, men dette vet jeg ikke om jeg faktisk klarer. Håper på å klare å komme meg igjennom til sommern ihvertfall, men samtidig vil jeg gjerne ha litt mer erfaringshistorier fra noen som faktisk har gått igjennom noe lignende. Er det noen som har endt opp med at barnefar får foreldreretten? Hvordan blir det egentlig?

 

Jeg har jo såklart lyst til å ha barnet hos meg, er jo liten fortsatt, og har jo merket hvordan barnet har blir skjøvet til siden av barnefaren som bare vil jobbe og skravle i telefonen. Eller spille playstation. Barnefar blir også veldig fort irritert.

 

Er sikkert mange som syns det er dumt å forlate barnefar og syns det er egoistisk av meg. Men som helsesøster sa rett ut, har ikke mor det bra, så har ikke barnet det bra eller. Og jeg har så absolutt ikke hatt det helt bra i et år nå.

[Anonym bruker]

Er du glad i han så ikke gi opp, ikke for barnet sin skyld men for deres.

 

Prøv terapi eller feks familievernkontoret . Det viktigste er å snakke sammen. Kommunikasjon. Alle forhold har en knekk i ny og ne.

 

Hilsen

 

Ei som angrer på at hun gikk, og IKKE vil gjøre noe med det.

 

Lykke til

[Mumblenumber1]

Er du glad i han så ikke gi opp, ikke for barnet sin skyld men for deres.

 

Prøv terapi eller feks familievernkontoret . Det viktigste er å snakke sammen. Kommunikasjon. Alle forhold har en knekk i ny og ne.

 

Hilsen

 

Ei som angrer på at hun gikk, og IKKE vil gjøre noe med det.

 

Lykke til

 

Takktakk for oppmuntring, det har nok dessverre gått altfor langt i dette tilfellet og all kommunikasjon har falt i grus. Jeg sier, han glemmer. Det er en del knekker inne i bildet.

 

Familievernkontoret har jeg tenkt til å oppsøke iløpet av uken