Er det meg det er noe galt med?

[Anonym bruker]

Helt siden jeg var liten har jeg hatt uflaks med venner føler jeg (ble mye mobbet siden barneskole til ungdomsskole der jeg ble fryst ut av klassen og søskene mine). Ihvertfall når det kommer til hunkjønn og de som er på min egen alder.

 

Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men jeg føler nå i det siste året ( ca. 5 år) at når jeg er meg selv og sier hva jeg mener, så er jeg ikke bra nok. I begynnelsen av vennskapet så er jeg hyggelig og prøver å være en god venninne så mye som mulig. Være til støtte for de der jeg kan og hjelper dem, men når vennskapet utvikler seg og jeg føler at de godtar meg som jeg er, så "stikker" de bare av uten å si hvorfor eller antyde noe grunn på hovrfor de gjør det. Jeg vet at jeg kan si ting rett ut uten å tenke over det og muligens såre personen, men personen kan såre meg like mye også uten at jeg blir sint eller skuffet for det, så nå i dag sitter jeg alene hver kveld og føler meg som en outsider. Føler at jeg ikke hører til noen steder, hverken i familien eller i samfunnet, og er nå redd for at barna mine skal "arve" det etter meg.

 

Er det slik at får at man skal få seg venner så må man være enig med alt de sier og ikke kan kommer med egne meninger og at man må dille etter de, men at de kan sier nei til meg hvis de føler for at det er noe de ikke vil?

 

Skal det ikke gå begge veier?

[Anonym bruker]

Man skal være seg selv, men det er ganske greit med dette filteret som forteller en hva det kanskje ikke er så viktig å si. Man kan fint være seg selv og likevel filtrere ting. Det handler jo også om HVORDAN man sier ting.

 

Min bestevenninne vet godt hvem jeg er og hva jeg står for. Hun kan si eller gjøre ting som jeg et uenig i, eller som jeg rett og slett synes er teit. Likevel må jeg ikke på død og liv påpeke dette hver gang, for som regel er det ikke viktig i det hele tatt. Som venn er det ikke min jobb å påpeke hver minste lille filleting jeg er uenig i eller hver minste lille feil, det er min jobb å støtte og være en venn. Og dette klarer jeg å kombinere med å være meg selv.

 

Det at andre også sårer deg et ingen unnskyldning for at du også sårer dem. Det er du som ikke har venner, så du har kanskje ikke råd til å ta den sjansen som andre kan ta ved å si ting rett ut.

Det at du ikke filtrerer det du sier kan veldig gjerne forklare hvorfor folk stikker. Man blir ikke hos noen man ikke føler seg vel hos.

 

Jeg kjenner deg ikke så jeg vet ikke, men kanskje må du lære deg kunsten å være uenig og stå for dine meninger uten å være bastant eller belærende? Vil du at folk skal respektere dine meninger, så må du også være lydhør for deres.

Man må heller ikke på død og liv si det hver gang man er uenig. For det er man jo ganske ofte. Noen ganger holder det å si "å, hvorfor mener du det?", "ja, jeg ser poenget ditt" eller noe annet nøytralt.

 

Jeg sier ikke at dette gjelder deg, men det er utrolig slitsomt med mennesker som skal diskutere hver eneste ting man sier, og som er nesten hysterisk opptatt av prinsippene sine.

 

Kanskje har det jeg skrev her ingen relevans til hva problemet er. Men for meg virker det som om du får problemer med vennene dine når dette med uenighet dukker opp.

 

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

[Mandalas]

Jeg ville bare si at man ikke får flere venner av å dilte etter og alltid være enig. Den teknikken har jeg prøvd ut i snart 30 år og jeg kommer ikke spesielt langt med den

 

Ellers har jeg ingen tips. Som du kanskje skjønte er jeg samme sted som deg i denne forvirrende sosiale verden.

Endret 12. januar 2012 av Mandalas

[Anonym bruker]

Man skal være seg selv, men det er ganske greit med dette filteret som forteller en hva det kanskje ikke er så viktig å si. Man kan fint være seg selv og likevel filtrere ting. Det handler jo også om HVORDAN man sier ting.

 

Min bestevenninne vet godt hvem jeg er og hva jeg står for. Hun kan si eller gjøre ting som jeg et uenig i, eller som jeg rett og slett synes er teit. Likevel må jeg ikke på død og liv påpeke dette hver gang, for som regel er det ikke viktig i det hele tatt. Som venn er det ikke min jobb å påpeke hver minste lille filleting jeg er uenig i eller hver minste lille feil, det er min jobb å støtte og være en venn. Og dette klarer jeg å kombinere med å være meg selv.

 

Det at andre også sårer deg et ingen unnskyldning for at du også sårer dem. Det er du som ikke har venner, så du har kanskje ikke råd til å ta den sjansen som andre kan ta ved å si ting rett ut.

Det at du ikke filtrerer det du sier kan veldig gjerne forklare hvorfor folk stikker. Man blir ikke hos noen man ikke føler seg vel hos.

 

Jeg kjenner deg ikke så jeg vet ikke, men kanskje må du lære deg kunsten å være uenig og stå for dine meninger uten å være bastant eller belærende? Vil du at folk skal respektere dine meninger, så må du også være lydhør for deres.

Man må heller ikke på død og liv si det hver gang man er uenig. For det er man jo ganske ofte. Noen ganger holder det å si "å, hvorfor mener du det?", "ja, jeg ser poenget ditt" eller noe annet nøytralt.

 

Jeg sier ikke at dette gjelder deg, men det er utrolig slitsomt med mennesker som skal diskutere hver eneste ting man sier, og som er nesten hysterisk opptatt av prinsippene sine.

 

Kanskje har det jeg skrev her ingen relevans til hva problemet er. Men for meg virker det som om du får problemer med vennene dine når dette med uenighet dukker opp.

 

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Hei og takk for svar. Jeg føler selv som deg at jeg ikke må påpeker alt som de sier. selvfølgelig er det noen ting som jeg ikke er enig i, men vi er jo alle mennesker og har ulike meninger. Noen liker sushi andre liker lasagne på fredager.

 

Problemet mitt er at når jeg ikke diller etter de da er jeg ikke bra nok.

Skjønner jo at det er vanskelig for deg å komme med konkret forklaring når du ikke vet hvem jeg er, men tusen takk for svar alikevel

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

Jeg ville bare si at man ikke får flere venner av å dilte etter og alltid være enig. Den teknikken har jeg prøvd ut i snart 30 år og jeg kommer ikke spesielt langt med den

 

Ellers har jeg ingen tips. Som du kanskje skjønte er jeg samme sted som deg i denne forvirrende sosiale verden.

 

Takk for svar Mandalas Godt at det finnes flere sånne som meg Hilsen HI

[Anonym bruker]

Så trist å lese om hvordan du har det, HI. Det er ikke lett finne seg venner for alle. Et vennskap er ofte preget av likhet - man må ha visse fellestrekk for å fatte interesse for hverandre. For å bli kjent med andre må man tiltrekke seg potensielle venner, litt som når man leter etter en kjæreste

 

Hva som er akseptert (for eksempel om det er lov å si sin mening rett ut som du tar opp i HI..) varierer fra vennskap til vennskap. Alle er ulike på disse punktene og man utvikler egne koder seg i mellom som begge tilpasser seg. Har du vanskeligheter med å se disse kodene? Kanskje aksepterer noen venner at man er helt ærlige med hverandre og sier ting "rett ut", mens andre ikke aksepterer dette da de syns det er ubehagelig. Det er sånt man blir "enige" om ubevisst. Vennskap fører med seg en haug av sosiale "spilleregler" om hvordan man skal oppføre seg ovenfor hverandre. Disse spillereglene kan være veldig vanskelig å forholde seg til om man ikke fra barnsben av er vandt til å omgås andre i vennerelasjoner - for de med venner faller slikt naturlig. Det handler om hvordan venner skal være mot hverandre - det er mulig at du sliter med denne biten?

 

Kanskje er det greit å vente med å si sin mening om noe til man er på tomannshånd med vennen?

 

Kanskje mangler du sosial kompetanse siden du har slitt med å holde på venner i så mange år? Kanskje du kan bruke noen kvelder på å lese litt om det, selv om dette jo er en erfaringer man tilegner seg og ikke noe man i utgangspunktet kan "lese seg opp til". I og med at vennskap er frivillig og de enkelte partene i relasjonen selv må inngå i og opprettholde den, vil vennskap derfor uttrykke enkeltes sosiale kompetanse og si noe om den enkeltes evner til å etablere og opprettholde sosiale relasjoner.

 

Jeg skjønner at du er redd for at dette skal skje med dine barn også. Hvor gamle er dine barn? Allerede i treårsalderen har mange barn knyttet seg til en venn eller en vennegjeng. Dette skjer ofte i barnehagen. Dersom barnet ditt går i barnehage kan du forhøre deg med en av pedagogene der om hvordan barnet ditt er sammen med andre barn. Dersom barnet ditt mangler venner bør en av pedagogene gripe fatt og hjelpe barnet ditt inn i sosiale relasjoner. Ingen kan tvinge barn til å leke sammen, men voksne kan sette det ensomme barnet i et godt lys på en forsiktig måte (uten å gjøre barnet forlegent) og på den måten gjøre barnet attraktivt for de andre. Barnehagepersonalet må se an hva som er populært i den aktuelle barnehagen og se hva barnet ditt kan bidra med i forhold til dette. Det første skrittet barnehagepersonalet bør ta er å kartlegge barnets sosiale og kulturelle kompetanse. Pedagogen kan legge merke til hva barna foretar seg i sine daglige aktiviteter, hva det deltar rutinemessig i, og på hvilken måte. Pedagogen bør også utforske barnas samspill med familien. Hvordan fungerer samspillet med andre, både sosialt og kulturelt? Et barn uten venner er ikke bare rammet av savnet av av ikke å ha noen som en kan være nær, men også av kulturens forventninger som barnet ikke klarer å tilfredsstille.

 

Håper alt dette ordner seg for deg, HI. Lykke til!

[Anonym bruker]

Så trist å lese om hvordan du har det, HI. Det er ikke lett finne seg venner for alle. Et vennskap er ofte preget av likhet - man må ha visse fellestrekk for å fatte interesse for hverandre. For å bli kjent med andre må man tiltrekke seg potensielle venner, litt som når man leter etter en kjæreste

 

Hva som er akseptert (for eksempel om det er lov å si sin mening rett ut som du tar opp i HI..) varierer fra vennskap til vennskap. Alle er ulike på disse punktene og man utvikler egne koder seg i mellom som begge tilpasser seg. Har du vanskeligheter med å se disse kodene? Kanskje aksepterer noen venner at man er helt ærlige med hverandre og sier ting "rett ut", mens andre ikke aksepterer dette da de syns det er ubehagelig. Det er sånt man blir "enige" om ubevisst. Vennskap fører med seg en haug av sosiale "spilleregler" om hvordan man skal oppføre seg ovenfor hverandre. Disse spillereglene kan være veldig vanskelig å forholde seg til om man ikke fra barnsben av er vandt til å omgås andre i vennerelasjoner - for de med venner faller slikt naturlig. Det handler om hvordan venner skal være mot hverandre - det er mulig at du sliter med denne biten?

 

Kanskje er det greit å vente med å si sin mening om noe til man er på tomannshånd med vennen?

 

Kanskje mangler du sosial kompetanse siden du har slitt med å holde på venner i så mange år? Kanskje du kan bruke noen kvelder på å lese litt om det, selv om dette jo er en erfaringer man tilegner seg og ikke noe man i utgangspunktet kan "lese seg opp til". I og med at vennskap er frivillig og de enkelte partene i relasjonen selv må inngå i og opprettholde den, vil vennskap derfor uttrykke enkeltes sosiale kompetanse og si noe om den enkeltes evner til å etablere og opprettholde sosiale relasjoner.

 

Jeg skjønner at du er redd for at dette skal skje med dine barn også. Hvor gamle er dine barn? Allerede i treårsalderen har mange barn knyttet seg til en venn eller en vennegjeng. Dette skjer ofte i barnehagen. Dersom barnet ditt går i barnehage kan du forhøre deg med en av pedagogene der om hvordan barnet ditt er sammen med andre barn. Dersom barnet ditt mangler venner bør en av pedagogene gripe fatt og hjelpe barnet ditt inn i sosiale relasjoner. Ingen kan tvinge barn til å leke sammen, men voksne kan sette det ensomme barnet i et godt lys på en forsiktig måte (uten å gjøre barnet forlegent) og på den måten gjøre barnet attraktivt for de andre. Barnehagepersonalet må se an hva som er populært i den aktuelle barnehagen og se hva barnet ditt kan bidra med i forhold til dette. Det første skrittet barnehagepersonalet bør ta er å kartlegge barnets sosiale og kulturelle kompetanse. Pedagogen kan legge merke til hva barna foretar seg i sine daglige aktiviteter, hva det deltar rutinemessig i, og på hvilken måte. Pedagogen bør også utforske barnas samspill med familien. Hvordan fungerer samspillet med andre, både sosialt og kulturelt? Et barn uten venner er ikke bare rammet av savnet av av ikke å ha noen som en kan være nær, men også av kulturens forventninger som barnet ikke klarer å tilfredsstille.

 

Håper alt dette ordner seg for deg, HI. Lykke til!

Hei, tusen takk for en lang og fint svar

Ja, det er mulig jeg mangle sosialantenne da jeg har slitt med vennskap i hele mitt liv, men som jeg skrev tidligere så ble jeg mobbet og fryst ut gjennom hele barndommen.

 

Når det gjelder mitt egne barn. Jeg har et i barnehagen og en på skolen. Den yngste er heldigvis sosial og har venner. Den eldste sliter litt, men har heldigvis en god venn som hn er sammen med. Det virker som begge er godt likt og jeg har bare fått positiv tilbake meldinger fra begge, så jeg håper det fortsetter sånn.

 

Det er bare meg selv jeg har problemer med og er redd for at det skal gå utover barna mine (når de ser at jeg er usikker i fht. det sosiale biten), så er jeg redd for at de også skal "herme" etter meg i senere tid.

Jeg har jobbet mye med selvutvikling og har blitt sterkere med årene (gudsjelov), men jeg merker at de vennenne som jeg har hatt er at de forsvinner når de ikke godtar meg lenger når jeg sier hva jeg mener, men at de bare godtar meg når jeg er enig med de. Mulig at jeg har vært uheldig når det gjelder venner.

Hilsen HI

[Anonym bruker]

Huff, jeg får vondt av deg hi. Sånne ting ender ofte i en ond sirkel; man blir usikker på seg selv, og blir kanskje litt "anstrengt" i relasjoner til andre.

 

Jeg tenker som deg at det er jo ikke nødvendigvis hos deg feilen ligger heller.

Ut i fra det du skriver så får jeg inntrykk av at du er en høyst oppegående person. Du skriver velformulert og virker reflektert. Du skriver også at du er hyggelig og prøver å støtte dine venninner. At det da skjærer seg når du hevder deg uenig med dem, viser kanskje at det er DE som er litt umodne?

 

Jeg har noen sånne venninner selv også. Jeg må passe meg for å ikke være uenig, for da blir de nesten fornærmet, hever stemmen og blir liksom "autoritære" i oppførselen sin. Utrolig tåpelig.

 

Hvor i landet bor du?

[Anonym bruker]

Huff, jeg får vondt av deg hi. Sånne ting ender ofte i en ond sirkel; man blir usikker på seg selv, og blir kanskje litt "anstrengt" i relasjoner til andre.

 

Jeg tenker som deg at det er jo ikke nødvendigvis hos deg feilen ligger heller.

Ut i fra det du skriver så får jeg inntrykk av at du er en høyst oppegående person. Du skriver velformulert og virker reflektert. Du skriver også at du er hyggelig og prøver å støtte dine venninner. At det da skjærer seg når du hevder deg uenig med dem, viser kanskje at det er DE som er litt umodne?

 

Jeg har noen sånne venninner selv også. Jeg må passe meg for å ikke være uenig, for da blir de nesten fornærmet, hever stemmen og blir liksom "autoritære" i oppførselen sin. Utrolig tåpelig.

 

Hvor i landet bor du?

Hei, jeg bor i Oslo. Tusen takk for hyggelig kommentar. Det er mulig at det er de som jeg treffer som er umodne og at jeg tror det er meg det er noe galt med. Jeg har heldigvis blitt bedre med årene og vet at det er flere som har det sånn som meg og muligens verre, men det er bare det at jeg føler at jeg er den eneste i verden som har det sånn...noe kanskje mange også føler seg. Har snakket med fastlegen min om det, og venter nå på psykolog time. Kanskje det vil hjelper meg. Det får jeg ser selv om jeg vet at det er meg selv jeg må jobber med, men at det er fint å få en bekreftelse fra andre også som ikke kjenner meg eller vet noe om min fortid og som har råd å komme med. Jeg bruker DIB ofte og er her ofte, det føler jeg at det hjelper meg mye da jeg kan være anlnym uten å bli gjennkjent. Mange som kjenner meg eller vet hvem jeg er vet ikke hvordan jeg har hatt det. Unntatt mine søsken som jeg har lite kontakt med i dag. Ene søsken har jeg kuttet helt ut med, den andre har jeg kontakt med for barnas skyld...hilsen HI

[Nevis]

Huff, jeg får vondt av deg hi. Sånne ting ender ofte i en ond sirkel; man blir usikker på seg selv, og blir kanskje litt "anstrengt" i relasjoner til andre.

 

Jeg tenker som deg at det er jo ikke nødvendigvis hos deg feilen ligger heller.

Ut i fra det du skriver så får jeg inntrykk av at du er en høyst oppegående person. Du skriver velformulert og virker reflektert. Du skriver også at du er hyggelig og prøver å støtte dine venninner. At det da skjærer seg når du hevder deg uenig med dem, viser kanskje at det er DE som er litt umodne?

 

Jeg har noen sånne venninner selv også. Jeg må passe meg for å ikke være uenig, for da blir de nesten fornærmet, hever stemmen og blir liksom "autoritære" i oppførselen sin. Utrolig tåpelig.

 

Hvor i landet bor du?

Hei, jeg bor i Oslo. Tusen takk for hyggelig kommentar. Det er mulig at det er de som jeg treffer som er umodne og at jeg tror det er meg det er noe galt med. Jeg har heldigvis blitt bedre med årene og vet at det er flere som har det sånn som meg og muligens verre, men det er bare det at jeg føler at jeg er den eneste i verden som har det sånn...noe kanskje mange også føler seg. Har snakket med fastlegen min om det, og venter nå på psykolog time. Kanskje det vil hjelper meg. Det får jeg ser selv om jeg vet at det er meg selv jeg må jobber med, men at det er fint å få en bekreftelse fra andre også som ikke kjenner meg eller vet noe om min fortid og som har råd å komme med. Jeg bruker DIB ofte og er her ofte, det føler jeg at det hjelper meg mye da jeg kan være anlnym uten å bli gjennkjent. Mange som kjenner meg eller vet hvem jeg er vet ikke hvordan jeg har hatt det. Unntatt mine søsken som jeg har lite kontakt med i dag. Ene søsken har jeg kuttet helt ut med, den andre har jeg kontakt med for barnas skyld...hilsen HI

 

Jeg bor i nærheten av Oslo, og takler fint at folk er uenig med meg Send meg en PM hvis du vil, kanskje vi kan bli kjent.

[Anonym bruker]

Huff, jeg får vondt av deg hi. Sånne ting ender ofte i en ond sirkel; man blir usikker på seg selv, og blir kanskje litt "anstrengt" i relasjoner til andre.

 

Jeg tenker som deg at det er jo ikke nødvendigvis hos deg feilen ligger heller.

Ut i fra det du skriver så får jeg inntrykk av at du er en høyst oppegående person. Du skriver velformulert og virker reflektert. Du skriver også at du er hyggelig og prøver å støtte dine venninner. At det da skjærer seg når du hevder deg uenig med dem, viser kanskje at det er DE som er litt umodne?

 

Jeg har noen sånne venninner selv også. Jeg må passe meg for å ikke være uenig, for da blir de nesten fornærmet, hever stemmen og blir liksom "autoritære" i oppførselen sin. Utrolig tåpelig.

 

Hvor i landet bor du?

Hei, jeg bor i Oslo. Tusen takk for hyggelig kommentar. Det er mulig at det er de som jeg treffer som er umodne og at jeg tror det er meg det er noe galt med. Jeg har heldigvis blitt bedre med årene og vet at det er flere som har det sånn som meg og muligens verre, men det er bare det at jeg føler at jeg er den eneste i verden som har det sånn...noe kanskje mange også føler seg. Har snakket med fastlegen min om det, og venter nå på psykolog time. Kanskje det vil hjelper meg. Det får jeg ser selv om jeg vet at det er meg selv jeg må jobber med, men at det er fint å få en bekreftelse fra andre også som ikke kjenner meg eller vet noe om min fortid og som har råd å komme med. Jeg bruker DIB ofte og er her ofte, det føler jeg at det hjelper meg mye da jeg kan være anlnym uten å bli gjennkjent. Mange som kjenner meg eller vet hvem jeg er vet ikke hvordan jeg har hatt det. Unntatt mine søsken som jeg har lite kontakt med i dag. Ene søsken har jeg kuttet helt ut med, den andre har jeg kontakt med for barnas skyld...hilsen HI

 

Jeg bor i nærheten av Oslo, og takler fint at folk er uenig med meg Send meg en PM hvis du vil, kanskje vi kan bli kjent.

Tusen takk kjære deg, mulig jeg gjør det Nå høres det sikkert ut som det er stakkars meginnlegg og at jeg virker som et offer, men jeg vil bare påpeke at jeg ikke er perfekt. Jeg kan også være en bitch og en engel. Ikke det at jeg har to forskjellige personligeher, men jeg anser meg selv som et vanlig menneske. Jeg tåler også at folk snakker til meg og er ærlige. Tar meg ikke så nær av det. Kanskje litt, men er ikke langt sint. Tror jeg gjør som de fleste at jeg tenker igjennom hva vedkommende har sagt og hva de mener.

Hilsen igjen HI