Ingen hjemme

[Anonym bruker]

19. desember 2011 tok jeg to tester som begge var positive. Det var vanskelig å tro etter 22 måneder med prøving uten hell. Vi ble selvfølgelig veldig glade og dro på en pizzeria for å feire. Jeg klarte ikke helt å tro det, så de neste dagene tok jeg ikke mindre enn 4 tester til . Alle like positive.

Julaften kom og det var spesielt å tenke på at dette var den siste julen bare oss 2. Det var også vanskelig å ikke dele den glade nyheten med alle og en hver. Heldigvis klarte vi å holde oss. Vi kom oss gjennom nytt års aften og ingen alkohol uten spørsmål og 1. nytt års dag dro vil til de blivende besteforeldrene for å fortelle nyheten. Dette ville blitt det første barnebarnet på begge sider og alle ble veldig glade.

 

Rett før jul fikk jeg lungebetennelse og antibiotika behandling, dette var før jeg visste jeg var gravid og tok tablettene i god tro.

Pappa ble litt bekymret da det viste seg at jeg var gravid og insisterte på at jeg skulle ta tidlig ultralyd hos en spesialist.

 

I dag var jeg til ultralyd for å sjekke forholdene. Jeg var veldig spent! Denne runden gikk jeg på Pergo i forbindelse med utredning for infertilitet. Jeg var derfor spent på om det kanskje var flere der inne. Samboeren har akkurat begynt i ny jobb så han kunne ikke ta fri for å være med. Og det var kanskje like greit.

 

Siden jeg bare var 8+3 i dag måtte legen ta innvendig ultralyd. Og på skjermbildet var det kun en stor svart flekk å se. Ingen reke, ingen hjertelyd, bare helt tomt og svart. Legen var tydelig lei seg og sjekket ekstra grundig. Ingen tegn til liv noe sted. I steden fant han tegn til PCOS. Det var jo ikke akkurat det jeg ønsket meg.

 

Jeg var litt satt ut og han syns jeg tok det pent. Hva annet skal man gjøre? Sitte på et kontor hos en vilt fremmed og bryte sammen?

Jeg fikk beskjed om å reise inn til sykehuset for å få tabletter for å hjelpe kroppen med å renske opp i livmora.

 

Da jeg kom til bilen kom tårene. Nå måtte jeg ringe min kjære for å fortelle at kroppen MIN hadde snytt oss. Den ville ikke lage noe liv. Mest sannsynlig har det ikke vært noe aktivitet der i det hele tatt. Men kroppen har følt seg gravid. Jeg føler meg lurt og jeg føler at jeg har lurt de rundt meg. Og spesielt kjæresten min.

 

Jeg sendte sms til mamma og pappa og ga beskjed. De blir ikke besteforeldre allikevel. Mamma prøvde å ringe meg, men jeg klarte ikke prate med noen. Hun måtte ringe elvene mine og si at det ikke ble timer i dag.

 

Nå hadde krampegråten tatt meg og jeg hadde problemer med å puste. Hvordan i all verden skulle jeg klare å kjøre flere mil til sykehuset, Parkere bilen i parkeringshuset, gå til hovedinngangen, inn hele korridoren og inn på avdelingen full av gravide damer, vordende fedre, nybakte mammaer?

Vel jeg kom meg dit. Og jeg kom meg helt inn. Etter en liten snartur innom toalettet for å ha en liten peptalk med meg selv. Hva var egentlig alternativet? Skulle jeg ringe noen? Og hvordan skulle jeg reagere om noen kom? å måtte se en av mine nærmeste inn i øynene og se skuffelsen og sorgen i øynene deres? Eller bebreidelse?

Det var best å gå inn på egenhånd. Stole på meg selv og vite at jeg er tøff nok. Uansett hva som skulle skje må jeg kunne stole på meg selv.

 

Det gikk greit å levere papirene i luka. Jeg klarte til og med å gi fra meg et lite smil. Pulsen steg da jeg fikk beskjed om å sette meg på venterommet. Sammen med alle de med store mager og små nurk i bagger og vogner...

Det var heldigvis 2 stoler i forværelset til venterommet. Jeg satte meg der, så slapp jeg se alle magene. En sånn mage som jeg aldri kommer til å få. Eller et sånt lite menneske som jeg aldri kommer til å holde i mine armer og kunne si at "du er bare min".

 

Det var tortur å sitte der inne å vente! Og jeg ventet lenge. Man må det når man kommer utenom booket tid. Jeg vet det. Med det føltes allikevel umenneskelig å sitte der på gledens venterom når man føler verdens største sorg, alene. Alle tankene om den lange prøvetiden, alle skuffelsene, at vi aldri kommer til å få det til, skal man tørre å prøve en gang til, alle de tingene som det aldri kommer til å bli noe av. Barnedåp, fødselsdager, skrubbsår på knærne, grøt i lampa, den første kjærlighetssorgen. Ja, du vet. Alle de tingene som livet innebærer.

 

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg var på vei til å stikke av. Komme meg ut og få puste. Men jeg visste ikke om beina klarte å bære meg. Innimellom kjente jeg lukten av parfymen til tante Liv som er jordmor og kjente jeg ble nervøs. Hun jobber på sykehuset. Tenk om hun fant meg der! Hva skulle jeg si? Og vill jeg klare og ikke bryte sammen?

 

Plutselig ble navnet mitt ropt opp og hjertet hoppet over et slag. En hyggelig eldre jordmor hilste på meg og tok meg med til et undersøkelsesrom. Hun viste stor sympati noe som gjorde det vanskelig å holde tårene tilbake. Hun gav meg en tablett, forklarte hvordan den virket og hva jeg skulle gjøre om 2 dager. Hun forklarte hva som kom til å skje med kroppen min og hva som ville skje de neste 2 ukene.

 

Jeg fikk med meg en konvolutt med de andre tablettene og fikk beskjed om å vente i 20 min i tilfelle jeg fikk en reaksjon på tabletten jeg hadde fått. Jeg takket for meg og gikk ut i gangen. Jeg kom med til et toalett før jeg brast i gråt. Jeg satt der og prøvde å samle meg. Da tikket det inn en melding fra kjæresten som lurte på åssen det gikk. Panikken kom igjen. Hvordan skal jeg klare å møte blikket hans igjen? Han gledet seg like mye som meg.

 

Det var noen som tok å dørhåndtaket. Flere ganger. Jeg prøvde å vaske ansiktet så godt jeg kunne og gjorde meg klar til å gå ut. I det jeg lukker opp døra ser jeg verdens største gravide magen. Og jeg tar meg i å ønske henne til helvete vekk og ønsker henne all smerte i denne verden. Stakkars jente...

 

Jeg vandrer videre til parkeringshuset og setter meg i bilen. Det føles som en uoverkommelig oppgave å rygge ut av parkeringsplassen.

 

Jeg er kommet meg hjem og venter på kjæresten som skal komme hjem fra jobb. Jeg gruer meg til å se han i øynene. Det er verre å se hans skuffelse og sorg enn min egen. Jeg føler jeg har lurt han. Jeg var ikke gravid allikvel.

 

Jeg har grått mine modige tårer og jeg kommer nok til å gråte noen til. Livet går videre, men for en liten stund skal den gå videre uten meg. Til jeg er klar for å møte verden igjen og tenke at jeg kan leve et liv uten barn også.. tror jeg...

[☆☆☆]

Utrolig trist å høre, du beskriver nok en fortvilelse altfor mange har måttet kjenne på.

 

Klem.

[Anonym bruker]

Huff så fælt:( Føler med deg! Vil bare si at det blir bedre med tiden, jeg har selv mistet to ganger på rad før det klaffet... Ikke gi opp, forsøk på nytt når dere er klare! Lykke til! Klem

[2 hjertegull :)]

Utrolig trist lesning! :/ Du beskriver alt på en helt fantastisk måte..

Jeg håper det går bra med deg, etterhvert!

Og den store sorgen og skuffelsen du føler, vil nok din samboer føle også, men han vil ikke på noen måte klandre deg.. Han vil ikke føle at DU har lurt han. Det er slikt som skjer. Du har jo gjort det du kan, tatt positive tester. Det er ikke din feil!

 

ønsker deg det beste, og håper det går bra om dere bestemmer dere for å prøve igjen! Lykke til! Sender gode tanker din vei!

[blåmeis:)]

Sitter og strigråter her. Ta vare på hverandre. Sannsynligheten er liten for at akkurat det samme skjer igjen. Sender noen varme tanker og håper det hjelper i allefall litt...