Livet etter felles barn, hvordan var det for dere?

[Anonym bruker]

har en mann som har et barn fra før. Som dere sikkert skjønner, har jeg/vi hatt mye problemer med eks opp gjennom årene(6 år). Vanskelig "bonusbarn", og med en far som er nikkedokke for eksen. Uten å gå for mye i detalj om problemene, så trodde jeg faktisk at når vi fikk et felles barn skulle ting bli lettere. Vet egentlig ikke hvorfor eller hvordan jeg kunne tenke det nå, men trodde nå det.

 

derfor lurer jeg på hvordan det ble for dere etter felles barn kom? jeg føler det har blitt verre. Jeg synes far bruker bare mer tid på barnet han har fra før, at jeg blir "alenemor" de gangene barnet er her, og det føles helt feil! kan skjønne at han gjør det til en viss grad for å unngå sjalusi osv, men det får være grenser. ...

 

når barnet ikke er her, er far den beste pappaen igjen for fellesbarnet.

 

Hvordan har dere det?

[Anonym bruker]

Det er vel ikke så stor forskjell fra før. Han har like dårlig samvittighet for sitt særkulls nå som før, om ikke mer. Jeg tror jeg er veldig var på om han forskjellsbehandler, og kanskje "skaper" problemer noen ganger. Han er jo bare en mann, og menn kan ikke ha to tanker i hodet på en gang. Han har vært nikkedukke for eksen, spesielt når hun bruker "barnekortet" og spiller på barnets følelser for å få viljen sin med noe. Det er litt slutt på det nå.

 

Jeg misliker livet mitt i nyfamlilien og angrer bittert på valget jeg tok en gang. Jeg er her pga fellesbarnet vårt.

[Anonym bruker]

Ja jeg tenker også at jeg kanskje skaper noe problemer fordi jeg er veldig var på om det er noe forskjellsbehandling. Jeg merker at jeg blir mer irritert og kanskje krever mer av far også når særkullsbarnet er her. Jeg vet at det sikkert ikke er rett å tenke, men jeg tenker at han ikke kan "velge" bort vårt fellesbarn og bruke mindre tid på det bare fordi særkulls er hos oss bare i helgene. Det skal jo ikke "gå ut over" fellesbarn at barnet er her mindre, og dermed skal ha all oppmerksomheten til far?

 

Ble kanskje litt rotete.

 

Kan jeg spørre hvordan det ble slutt på å bruke "barnekortet"? Skulle gjerne hatt en oppskrift på det!

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg tok med min samboer til psykolog der han hadde alenetider og par timer med meg etter ca 6 mnd sammen.

Her snakket vi om hvordan han skal håndtere exen(utskjelling, forlangte ting, spilte på barnets følelser) og hans dårlige samvittighet ovenfor hans sønn.

Det hjalp veldig. Kostet mye men absolutt verdt det!! Familivernkontorer har dette gratis.

 

Vi har to barn sammen og han forskjellsbehandler aldri barna sine.

Dette medfører også ingen sjalusi mellom søskene.

 

Utrolig trist for deres felles barn når de blir eldre og skjønner at bror/søster blir favorisert

[Anonym bruker]

Jeg er 20:36..

 

Mannens ekssamboer har pr i dag ikke samoer eller familie i nærheten. Det blir da slik at hun trenger avlastning ganske ofte, selv om barnet er hos oss halve tiden. Vi har ett fellesbarn, så vi har jo aldri helt barnefri, men likevel er det mindre arbeid med ett barn enn med to. Det skal sies at mannen min ikke gjør et pøkk med husarbeid, så fler barn betyr mer arbeid på meg. Det bryr ikke han seg om. Når moren har fått nok og vil ha barnet over hit, så sier hun til mannen min at barnet er helt umulig og at det kjeder seg sånn fordi hun ikke har anledning til å underholde det/ finne på noe. Barnet er snart tenåring. Mannen, som synes så inderlig synd i barnet sitt, gasser avgårde med en gang. Han sier at barnet bor like mye her og at det kan komme når det vil osv, men jeg er tilhenger av avtaler som er lagt i forkant. Mang en gang har våre planer for dagen blitt skippet pga slik endring i samværet. Jeg sier at hun er moren og at om hun skal ha så mye av omsorgen, så får hun ta det også. Jeg vil ha det forutsigbart i livet mitt, og jeg vil ha noe å si jeg også.

 

Mannen min har verdens dårligste tålmodighet. Han blir fort fryktelig sint, så det blir alltid en kjempekrangel når jeg sier at vi ikke er hennes assistenter (spes etter måten vi har blitt behandlet på av henne før) Likevel, pga min iherdige innsats på å fortelle at våre avtaler oss i mellom er viktige også, så har det blitt noe bedre med at han kan avvise sutringen til ekssamboer.

[Anonym bruker]

Hei HI!

 

Gikk på samme "smellen" selv.. Trodde han skulle være like mye tilstedet når fellesbarnet kom - om ikke mer. For da var vi komplett! (oppi mitt hodet da). Men sånn ble det ikke, som du forklarer - litt alenemor til tider..

 

For vår del endte det hele med brudd... men vi fant sammen igjen. Problemet mitt er også dette med at han er nikkedukka til eksen.. Visse ting forstår han bare ikke og tærer på! Humør, fremtid og alt!

 

Men nå er mini større og tar mere del i hverdagen enn da hun var baby... men allikevel er jeg på vakt for prioriteringer av kun sønnen hans! Noe av det henger igjen, som ødelegger helgene.. men men.. når eksen sier hopp må de jo hoppe stakkrs!!

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Hei og takk for mange svar og råd! Men hva er det med disse mannfolkene, føler de virkelig at det ene barnet er viktigere enn det andre, jeg blir helt frustrert. Riktig nok ser han jo fellesb. hver dag i motsetning til særkull, men det må da gå ann å se at det blir så stor forskjell??

 

Jeg hadde aldri trodd det skulle bli slik. Trist er det.

[Anonym bruker]

Fellesbarnet kan ikkeno for at pappan har noen fra før.. å skal ikke ha mindre tid med pappa fordi storebror eller søster kommer på besøk. Det må du få han til å forstå. At han innimellom kan gjøre noe alene med serkulls er jo greit, men at det skal bli en vane så du sitter igjen med deres hver gang ungen hans kommer er feil!

[Anonym bruker]

Helt enig med deg 09:13

[Anonym bruker]

Fellesbarnet kan ikkeno for at pappan har noen fra før.. å skal ikke ha mindre tid med pappa fordi storebror eller søster kommer på besøk. Det må du få han til å forstå. At han innimellom kan gjøre noe alene med serkulls er jo greit, men at det skal bli en vane så du sitter igjen med deres hver gang ungen hans kommer er feil!

 

Særkullsbarnet kan heller ikke noe for at pappaen har valgt å få et barn til. Selvfølgelig blir det mindre til på fellesbarnet når særkullsbarnet er på besøk. Pappa har da TO barn han skal dele oppmerksomheten på. Sånn er det med oss alle som har flere barn, det blir mindre oppmerksomhet på hver enkelt unge.

 

Eller mener du at far skal ignorere sitt første barn når dette er på besøk, sånn at ikke fellesbarnet skal få mindre oppmerksomhet?

[Anonym bruker]

Jeg fatter ikke at folk får barn når det er så mye problemer med både stebarn og ekser jeg da... Problemene forsvinner ikke pga fellesbarn, vil heller si tvert i mot. Virker som om en del damer nærmest forventer at mannen skal glemme at han har unger fra før...

 

Her har vi fint lite problemer med stebarn og ekser, og vi har nå vært sammen i ni år, og unge nummer fem har kommet i tenåra. Uten at det har vært de helt store problemene underveis.

 

Noen har så utrolig hastverk med å få unger, leser jo her inne om folk som har fellesbarn, og særkullsbarna er langt i fra ferdige i barnehagen... Hvorfor sånt hastverk? Kan man ikke bo sammen, og være glad i hverandre uten å få unger sammen? Snakket senest i dag med ei som har tre unger med tre forskjellige fedre, og hun bor ikke sammen med noen av dem... Jeg vet at jeg hadde vært skeptisk til å få barn med en som hadde to-tre fra før, med forskjellige mødre. Det tyder på at han tar litt for lett på forpliktelser spør du meg...

[Anonym bruker]

Nei, verken særkullsbarna eller fellesbarna kan noe for de andre, og de må heller ikke straffes for det, ved at de blir skviset ut av den andre. Dette har ingen barn særlig godt av!

 

Jeg har selv to barn, jeg driver ikke å er sammen med dem en dag hver. Jeg er sammen med begge i fellesskap.

De er godt sammensveiste ungene mine, og beste venner. Ikke mye sjalusi ute å går der i gården.

 

Om foreldre ikke evner å gi ungene trygghet på at de er elsket, så er det problematisk. Veldig problematisk.

[Anonym bruker]

Helt enig med 23:10!! Setter man en unge til verden, plikter man også å ta vare på den og elske den. Verken særkullsbarn eller fellesbarn skal prioriteres over den andre. De skal prioriteres LIKT. Det gjør man i kjernefamilien (hverfall ideelt sett), og jeg ser ikke ett eneste argument for hvorfor det ikke skal praktiseres i stor/ste-familien. Hvorfor skal alt preket om likeverd og likebehandling kastes over bord fordi særkullsbarna kommer? Ja det er kjipt at mor og far ikke bor sammen lenger, men det er fakta. Hvorfor da ødelegge oppveksten og selvtilliten til det nye kullet (fellesbarna), ved å alltid prioritere særkulls straks de kommer, når det går an å være sammen med alle i fellesskap og faktisk lage en god stemning og god familiekultur?

[Nevis]

Helt enig med 23:10!! Setter man en unge til verden, plikter man også å ta vare på den og elske den. Verken særkullsbarn eller fellesbarn skal prioriteres over den andre. De skal prioriteres LIKT. Det gjør man i kjernefamilien (hverfall ideelt sett), og jeg ser ikke ett eneste argument for hvorfor det ikke skal praktiseres i stor/ste-familien. Hvorfor skal alt preket om likeverd og likebehandling kastes over bord fordi særkullsbarna kommer? Ja det er kjipt at mor og far ikke bor sammen lenger, men det er fakta. Hvorfor da ødelegge oppveksten og selvtilliten til det nye kullet (fellesbarna), ved å alltid prioritere særkulls straks de kommer, når det går an å være sammen med alle i fellesskap og faktisk lage en god stemning og god familiekultur?

 

Enig.

Og det er heller ikke sånn at særkullsbarnet skal ignoreres når det er på samvær fordi stemor mener at fellesbarnet skal ha nøyaktig samme oppmerksomhet fra far som når særkull ikke er der.

 

Flere barn betyr flere barn å dele oppmerksomheten sin på, enten det bare er fellesbarn eller stesøsken

[Nevis]

Helt enig med 23:10!! Setter man en unge til verden, plikter man også å ta vare på den og elske den. Verken særkullsbarn eller fellesbarn skal prioriteres over den andre. De skal prioriteres LIKT. Det gjør man i kjernefamilien (hverfall ideelt sett), og jeg ser ikke ett eneste argument for hvorfor det ikke skal praktiseres i stor/ste-familien. Hvorfor skal alt preket om likeverd og likebehandling kastes over bord fordi særkullsbarna kommer? Ja det er kjipt at mor og far ikke bor sammen lenger, men det er fakta. Hvorfor da ødelegge oppveksten og selvtilliten til det nye kullet (fellesbarna), ved å alltid prioritere særkulls straks de kommer, når det går an å være sammen med alle i fellesskap og faktisk lage en god stemning og god familiekultur?

 

Enig.

Og det er heller ikke sånn at særkullsbarnet skal ignoreres når det er på samvær fordi stemor mener at fellesbarnet skal ha nøyaktig samme oppmerksomhet fra far som når særkull ikke er der.

 

Flere barn betyr flere barn å dele oppmerksomheten sin på, enten det bare er fellesbarn eller stesøsken

 

... inne i bildet.