Jenter, trenger virkelig hjelp til å sortere tankene...

[Anonym bruker]

Jeg har to barn på 4 og 2 år. For å gjøre en lang historie veldig kort, så har jeg og barnefaren hatt mange problemer lenge. Vi har vært sammen i syv år. For ca 6 mnd siden gjorde han det slutt med meg dagen før bursdagen min, og nektet å være med å feire dagen min. Vi hadde barnevakt den helgen, så jeg bestemte meg for å feire med eller uten han selv om han dro ut av byen den dagen. Gjester var invitert og planene klare, alt det gikk jo da i vasken, men fikk en fin bursdag uansett. Sov hos en venninne den natten.. Da jeg kom hjem hadde han plutselig ombestemt seg. Det skal sies at det var en annen ting som skjedde samme helg som han ikke ville gå glipp av.. (ja det har med fotball å gjøre)

da ville han plutselig at alt skulle ordne seg.. Jeg på en måte tilgitte han for det med bursdagen, selv om jeg hele tiden mente at det var et påskudd for å kunne dra på fotball tur. En måned senere har vi en krangel som gjør at han nekter å være med i bursdagen til en venninne av meg.. Jeg dro alene, han dro på fest en annen plass. Jeg sitter da på restaurant og får en melding fra en venninne av meg at samboeren min er singel på facebook. JA han dumpet meg på facebook, og det tok minst en time fra det skjedde til jeg fikk vite om det. Tenker mye på hvor mange som visste det før meg. Så snakker vi da om dette dagen etterpå (søndag), da skal han flytte så snart som mulig. minner han på at han er like bundet av husleie kontrakten som det jeg er, og at det er lite lurt av han å flytte før mekling, og at han er nødt til å betale neste husleie selv om han flytter siden han sa ifra på veldig kort varsel. planen går da til at vi skulle bo ilag i tre måneder, jeg skulle betale to av tre måneders husleie alene for å kjøpe han ut av forskuddsleien vi har i leiligheten. det er gjort.

 

Jeg har brukt fire måneder på å fordøye at jeg skal bli alene mor.. så nå nettopp kommer han med at han ikke vil det alikevell. Skal sies at det kommer etter at han uten lov har vært inne på både min mobil telefon og facebook profil å lest samtaler mellom meg og mine nærmeste venninner og kompiser. Noe han konfronterte meg med mange ganger.

 

Så litt etterpå skriver han et brev om at han vil prøve på nytt.. en mnd før datoen vi har avtalt at han skal flytte.

Alt var så mye lettere da vi begge var enige om at det var sånn det ble, nå føler jeg meg som "bitcha som kanskje sier nei

 

Jeg er veldig glad i han og jeg er ikke i tvil om at vi kan fikse di praktiske tingene som har vært et problem tidligere sånn at vi fungerer som en familie, men jo mer vi snakker ilag (noe som også har vært en mangelvare tidligere) jo mer ulik føler jeg at vi blir. finner ingen fellestrekk i det hele tatt. Nå har jeg ti dager på å bestemme meg om jeg skal be han om å flytte eller bli.. alt opp til meg..

 

Hadde dere klart å omstille dere til å føle ting dere har brukt fire måneder for å bryte ned på kun ti dager?

Føler jeg har så dåååårlig tid....

[Nikamo]

Bare sånn kort akkurat nå: Ikke ombestem deg. La han flytte ut, og fortsett sånn du nå har planlagt og forberedt deg på i fire mnd. Dersom dere etter megling/familieveiledning e.l. finner ut at dere likevel vil være sammen, så greit nok, men dere (eller han) trenger definitivt å ordne opp i rotet først.

 

Jeg hadde blitt sprø av en så umoden og ustabil samboer. Jeg er ikke den som vanligvis sier flytt eller kast han ut i tide og utide Men her må han wake up and smell the coffee... Og det skjer nok ikke før han skjønner at du mener alvor.

[Anonym bruker]

Hi her

Vi har vært til megling, avtalt hvordan vi skal gjøre det om sommeren, hvem som skal ha hvordan jul og påske og hvor den skal deles. Vi har splittet økonomien vår, jeg har sendt inn alt av søknader til nav osv sånn at di ligger klar og ferdigbehandlet den dagen han flytter ut. Jeg har hatt det tungt økonomisk en periode for å betale han ut av depositum og eiendeler jeg og barna trenger, mens han har hatt mye mere penger som vi vanligvis ville ha delt/felles økonomi. Så kommer han tre-fire uker før han skal flytte å sier at han ikke vil det alikevell.. så alt jeg har forberedt meg på kan være bortkastet. Følte meg veldig sterk da det sto på, var livredd for å bli alene med to barn, men kom over det.. så di fire månedene jeg har brukt til bearbeiding har han brukt til å tenke "tar det når den tid kommer" å da jeg var ferdig med å bearbeide kommer dette. DA først av begynner han å tenke!! Nå er jeg skikkelig usikker igjen, og vet ikke hvordan jeg skal ta et valg på ti dager.. Tingen er den at hvis vi skal få det bra ilag må vi akseptere at vi ikke har mye til felles og nesten alltid må gjøre ting hver for oss, vi prater om forskjellige ting, er generelt veldig ulike som personer.. elelr har blitt det i løpet av årene, og begge må forandre seg for at den andre skal bli lykkelig..

skal man være nødt til det, eller er det meningen at man skal finne en man ikke trenger forandre seg for?

[Anonym bruker]

Helt ærlig?

Jeg ville latt han flytte ut, og fått litt tid hver dere. Det virker på meg som om han ikke helt vet hva han vil, og kanskje til og med bruker forholdet deres (og muligheten til å bryte med deg når han selv ønsker) som et påskudd til å gjøre ting han vil, og så komme kravlende hjem igjen etterpå. Men det er bare det jeg leser ut av det du skriver her.

Ei venninne av meg var sammen med en sånn mann. Han dro fra henne i tide og utide, flyttet inn hos kompiser osv for å feste, og kom hjem igjen når han ville, og hun tok han inn hver gang. Helt til hun en vakker dag var lei og kastet han på dør. Da ble det annen låt i pipa! Men da var det for sent, hun var møkklei hele mannen. Skal også nevnes at de ikke hadde barn sammen, så sånn sett hadde de det enklere. Nå er hun forlovet med en mann som forguder henne, og er meget lykkelig

 

Er det for din del eller for barnas del du føler at dere bør holde sammen da? Følelser vil det alltid være etter å ha vært sammen i sju år, men er det "de rette" følelsene? Jeg synes det er viktigst for barna at foreldrene er lykkelige, ikke at de holder sammen for enhver pris. Og for min del så hadde det tatt laang tid før jeg hadde vært trygg på at han ikke plutselig gjorde det slutt over en lav sko igjen, for å dra på fotballtur, fest eller hva det nå skulle være...

Kan hende han får litt å tenke på når det ikke lenger er han som styrer showet. Og siden du nå har brukt fire mnd på å forberede deg mentalt på dette synes jeg du skal gjennomføre det. Tenk på det sånn: Hvis han får litt tid å tenke seg om på så kanskje han finner ut at dere hadde det veldig bra sammen og tar seg sammen litt. Eller hvis du får litt tid alene borte fra han, kanskje du finner ut at du klarer deg utmerket på egenhånd og ikke vil kompromissere for å ha denne mann i livet ditt. Jeg tror du kommer til å klare deg kjempefint Ikke gi deg nå

[Anonym bruker]

07.48 igjen.

Jeg mener absolutt at man bør finne seg noen man IKKE trenger å forandre seg for. Det er en av grunnene til at jeg synes det er greit å ha vært i en del forhold før man slår seg til ro, man lærer noe av hvert forhold. Og den viktigste leksen jeg har lært er at man skal ikke behøve å være noen annen enn den man er sammne med den man skal tilbringe livet med! Ja, det går an å jenke seg etter den andres interesser og samarbeide osv, men å skulle utslette deler av deg selv for å være sammne med en annen synes jeg ikke det er verdt.