hvor mange barn- og når?

[Anonym bruker]

Hvor mange barn vil dere ha? Når får man neste? Når stopper man?

 

Vi har hele tiden tenkt to. Med litt alder imellom. Innimellom har jeg dristet meg til tanken om tre, men kanskje da helst hvis nr tre ble et uhell, at det ikke ville vært så ille. Men vi er enige om at det blir maks to.

 

Akkurat nå, egoistiske meg, kunne jeg tenkt meg å stoppe på ett barn. Mannen føler det litt slik han også, slitne som vi er. Vi må klare det meste selv og har fått lite hjelp fra de rundt oss. Men vet i meg selv at det ikke er nok med ett barn likevel. Vi "må" ha et søsken til tulla (som nå er ett år) for både hennes og vår skyld.

 

Er litt redd vi stopper på ett barn hvis det går for lang tid, selv om vi har planlagt tid imellom (4-5 år mellom, pga div ting).Ting går lettere med tiden, og orker man da å starte på nytt? Kanskje vi bare skulle fått det unnagjort med en gang, så rekker vi ikke å angre og blir fort ferdig, og blir som å rive av et plaster i forhold til den seigpiningen av et langt småbarnsliv som vi har planlagt...

 

Og nå tenker jeg, får vi en til nå, så skal jeg iallfall ikke ha flere, det kan jeg ikke makte! Eneste 100% sikre prevansjon er jo sterilisering. Er det dumt å tenke slik så tidlig som å ta det etter nr to er født? Er i tyveårene. Har ikke turt å nevne det for mannen men har en mistanke om at han er enig For han har det aldri vært noe ønske å få flere enn to barn. Men tror ikke han har lyst til å inn på operasjonsbordet.

[Anonym bruker]

Ikke alltid så lett og planlegge hvor lang tid man skal ha mellom barna, her er det 13 år mellom. Ble bare ikke gravid igjen før.

Dere får bare ta det som det kommer.

[Anonym bruker]

Hormonspiral er like sikkert som sterilisering, hadde heller gått for det

 

Ang antall barn, så er det helt opp til dere. Men jeg vil si at det er bedre for et barn å bli enebarn med to glade foreldre som elsker hverandre, og som har energi til å finne på masse med barnet hver dag, enn to søsken med utslitte og skilte foreldre, som ikke taklet all den selvforsakelse og søvnmangel som fulgte med det å få barn.

 

Kanskje er dere heldige - kanskje blir alt annerledes neste gang - en lettere graviditet, fødsel og en herlig, frisk baby som er fornøyd og sover godt. Svært mange opplever faktisk permisjonstiden som KOS - de koser seg hjemme med babyen - tenk det!!

 

Min mann og jeg tar ikke sjansen - vi stopper på ett barn. Og det har vi ikke dårlig samvittighet for - vi er sosiale med familie/venner og deres barn 3-5 dager per uke, og har massevis av energi og omsorg for gutten vår. Aldri søskenkrangling, aldri problemer med å få barnevakt, samt en ett år eldre fetter som elsker å bli med oss på ferieturer. Og både mannen min og bestevenninna mi er enebarn, og har aldri følt seg alene eller blitt bortskjemte av den grunn De er, tvert imot, helt fantastiske mennesker med masse empati, omsorg og selvtillit.

 

Om alle hadde fått ett barn, hadde vi ikke overbefolket verden med 7 milliarder mennesker akkurat nå, hvor halvparten sulter - du er ikke egoistisk!!

[Anonym bruker]

Våre barn er i dag 10, 8, 4 og straks 3 år gamle.

 

Vi ville gjerne ha en stor familie, jeg har selv tre søsken og mannen har to, vi har bare positive erfaringer og minner fra en barndom i "stor" familie og ønsket oss det selv.

 

Vi var veldig bevisste på at vi ikke ønsket noen atpåkladd, vi ville ha en samlet barneflokk som kunne vokse opp sammen.

 

Vi kunne vel begge godt fått enda et barn, men vi stopper her av flere grunner. Det økonomiske er en viktig ting, for å forsørge mange barn må man jobbe, men for å følge opp mange barn må man også ha fritid.. Vanskelig kombinasjon

 

Nå jobber mannen 100% og jeg 70%, det fungerer godt for oss.

[Anonym bruker]

Jeg har to barn og det holder for meg. Det er 24mnd mellom ungene og det syns jeg er passe. Når jeg fikk nr 1 så bestemte jeg meg med en gang at skulle jeg ha en til så skulle det skje ganske kjapt. Dette var det kjappeste vi fikk til, for jeg mistet mellom der.

 

Slitsomt var det, men ungene har veldig mye glede utav hverandre og de leker og har mange venner sammen. Veldig greit når det er venner på besøk for da leker alle sammen. Jeg har også fått to stebarn, de er det 4år mellom. Ser at den alderforskjellen er akkruat litt for stor. De kan finne på ting sammen, men det er ikke ofte. Hun største leker mer sammen med mine to som er mye mindre, hun tar også med seg de ut når hun leker med venner. For de er så små at da er det ikke flaut å leke med dukker, sandkasse osv. Mens med hennes egen lillesøster er det flaut, for hun er for stor til å leke med vist.

 

Selv har jeg vokst opp med en søster som er 5 år eldre enn meg. Vi hadde vel mye glede av hverandre i barndomen, men ikke slik som mine har sier min mor. Meg og min søster var flinkest til å krangle frem til jeg nådde ungdomskolen, da kom vennskapet. Nå er vi veldig tette og nære.

 

Men jeg hadde ikke gjort det anderledes om vi skulle gjort det igjen. To tette var for meg ikke så slitsomt som jeg trodde. Nr 2 var ett sove barn, så det var bare våken for å spise noen ganger om dagne. Så masse tid til storesøster. Og en to åring er veldig flink til å underholde en baby også, så mye hjelp i ett lite barn selv om en ikke tenker over det.

[Anonym bruker]

Enebarn vil jeg ikke ha for barnets skyld. Mange årsaker, men tenker også på når jeg og mannen min blir gamle og sikkert trenger hjelp til alt mulig, så er det godt å ha søsken.

Tviler ikke et sekund på at enebarn blir flotte folk, men å ha søsken er bare positivt, spesielt år de blir eldre, ikke minst voksne. Jeg og søsteren min har hatt masse glede av hverandre og er bestevenner idag, til tross for at vi både er ulike og at det er stor aldersforskjell mellom barna våre.

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke det er egoistisk å få bare ett barn. Absolutt ikke. Selv om jeg har hørt andre sier det. Som det sier her, bedre med ett barn og uthvilte og fornøyde foreldre.

 

Men jeg tror jeg angrer hvis ikke vi får flere. Har alltid sett for meg at jeg skulle ha to-tre barn. Også har jeg en merkelig tanke om at jeg må ha to så jeg iallfall har en til hvis det skulle skje noe med en... merkelig tanke... men har hørt om de som mister ett barn osv, også har de liksom ikke noen etterpå bortsett fra mannen min. Det må da være bedre å ha igjen ett barn, og kunne dele sorgen med. Eller bedre mulighet for å bli bestemor. Haha. Merkelige tanker jeg har. Sikkert helt urealistisk og feil tankegang!

 

Jeg kommer aldri til å forvente at datteren vår skal gjøre ting for meg og mannen min når vi blir eldre, hjelpe oss og slikt. Da håper jeg vi har råd til å ansette en privat hushjelp og bestiller matvarer på døra hvis ikke så er vi sikkert så svake at vi er på sykehjem. Så tenker ikke på det heller. Tenker egentlig mer på at det vil i vår sitasjon være bedre å være to barn enn ett. Vi bor et stykke unna min familie, som jeg heller ikke står veldig nær pga avstanden. Og familien til mannen min er her vi bor, men er svært liten , og vil med tiden "dø ut", fælt å si det slik, men består kun av et lite knippe personer på 40 pluss. Vi har ingen familie med barn/ søskenbarn osv som vi står nært. å sitte igjen med bare meg og mannen min etter hvert, som gamle foreldre uten noen annen familie i nærheten å forholde seg til, tror jeg kan bli tøft. Med mindre hun tidlig finner seg sin egen familie å stifte. Ingen "jevngamle" (iallfall noenlunde- pluss minus 6-8 år er iallfall noenlunde jevngammel på lang sikt) andre enn venner. Og for å være ærlig så er vi ikke veldig sosiale heller, og har venner selvfølgelig men ikke så nære at de fungerer som "familie" eller dem du kommer til i vanskelige tider og sånt. Så vil ikke tro at det kan erstatte familiebånd. Nå høres vi ut som enstøinger, er ikke det altså... eller til en liten grad kanskje... Så akkurat i vårt tilfelle så tror jeg faktisk jeg er litt egoistisk om vi velger å bare få ett barn også, selv om jeg ikke liker å tenke slik.