Besøk til andre barn - trenger litt hjelp.

[Anonym bruker]

Har et barn på 4 år som begynte på storebarnsavdeling i høst. Nå har h*n begynt å vise interesse for å ha med seg andre barn hjem, og spør også stadig om h*n kan bli med andre barn hjem. "Problemet" er at barnet mitt er kroniskt sykt, og sliter med en del forskjellige ting som ikke synes utenpå. H*n har en magesykdom som gjør at h*n fremdeles bruker bleie, og trenger f.eks også smokk for å roe seg og som trøst siden det har vært mye sykehusopphold osv. I tillegg er h*n til utredning for adferdsvansker, men vi har ingen diagnose ifht til det, hvertfall ikke foreløpig. Nå merker jeg at jeg synes dette er veldig vanskelig. Hvis barnet mitt skal være med andre barn hjem, må jeg vel opplyse om dette? Hvordan gjør jeg det? Jeg ønsker å være åpen og det er ikke hemmelig sånn sett, men det er jo et ganske sårt punkt, og jeg aner ikke hvordan jeg skal ordlegge meg. Jeg tenker at noen av foreldrene kanskje har fanget opp at det er noe (særlig siden h*n har ekstra ressurser i barnehagen), men h*n fungerer stort sett fint, så det er ikke sikkert. Hva tenker dere som er foreldre til friske barn om dette, og er det andre foreldre med diagnosebarn her som har noen erfaring ifht dette?

[Anonym bruker]

Vi foreldre får med oss mer enn du tror i garderobesituasjoner, samtale med barn og voksne, overhørte samtaler osv. Skal vedde på at de andre foreldrene har fått med seg at det er "noe" med barnet ditt akkurat som jeg vet hvilke barn som har store eller små problemer i barnehagen til ungene mine...

 

Personlig har jeg ventet så lenge som mulig med hjemmebesøk hos venner uten foreldre, første året på stor avdeling sa jeg nei, andre året på stor avdeling har det vært greit.

 

Om jeg skulle hatt med et fremmed barn hjem hit ville jeg forventet at foreldrene informerte meg om evt problemer. Et par ganger har jeg hatt små venner her på et lite besøk f.eks midt på dagen en søndag og har da invitert mammaen og/eller pappaen på en kopp kaffe mens ungene leker. Da har vi blitt litt kjent med foreldrene og det har vært koselig synes jeg.

[Anonym bruker]

Vi har hatt med barn hjem uten foreldre fra barna var rundt tre- fire år. Virker som det har vært normalt her.

 

Jeg har et barn med høytfungerende autisme. Han fikk diagnosen da han var fem år gammel. Han brukte bleie til han var fire år og satt i/på søsterens vogn helt til han var 6 år. Vi opplyste til bestevennens foreldre at sønnen hadde fått diagnose.

 

Nå er gutten åtte år og har vært med mange hjem opp gjennom årene. De fleste har ikke fått vite noe om diagnosen. Jeg syns det har vært utrolig vanskelig å finne de riktige ordene. "vi henter han kl fem. Og ja, han har forresten autisme, men det merker dere nok ikke så mye til". Så vi har rett og slett ventet til vi har blitt bedre kjent med foreldrene og deretter fortalt det i en samtale. Vi ser også an foreldrene. Noen foreldre merker man fort at man helst ikke vil si noe slikt til egentlig...

 

Jeg føler meg veldig ambivalent i forhold til dette med åpenhet. På en måte vil jeg gjerne at folk skal vite hvorfor vi gjør ting litt annerledes iblant, men samtidig er jeg litt redd for fordommer. Jeg har jo hørt x-antall personer snakke nedsettende om de som er litt "koko i hodet" eller de håpløse barna med adhd. Jeg vil jo ikke gi han det stemplet heller, om det ikke er helt nødvendig....

 

Uansett, det er hvertfall et vanskelig valg!

[Anonym bruker]

Vi har hatt med barn hjem uten foreldre fra barna var rundt tre- fire år. Virker som det har vært normalt her.

 

Jeg har et barn med høytfungerende autisme. Han fikk diagnosen da han var fem år gammel. Han brukte bleie til han var fire år og satt i/på søsterens vogn helt til han var 6 år. Vi opplyste til bestevennens foreldre at sønnen hadde fått diagnose.

 

Nå er gutten åtte år og har vært med mange hjem opp gjennom årene. De fleste har ikke fått vite noe om diagnosen. Jeg syns det har vært utrolig vanskelig å finne de riktige ordene. "vi henter han kl fem. Og ja, han har forresten autisme, men det merker dere nok ikke så mye til". Så vi har rett og slett ventet til vi har blitt bedre kjent med foreldrene og deretter fortalt det i en samtale. Vi ser også an foreldrene. Noen foreldre merker man fort at man helst ikke vil si noe slikt til egentlig...

 

Jeg føler meg veldig ambivalent i forhold til dette med åpenhet. På en måte vil jeg gjerne at folk skal vite hvorfor vi gjør ting litt annerledes iblant, men samtidig er jeg litt redd for fordommer. Jeg har jo hørt x-antall personer snakke nedsettende om de som er litt "koko i hodet" eller de håpløse barna med adhd. Jeg vil jo ikke gi han det stemplet heller, om det ikke er helt nødvendig....

 

Uansett, det er hvertfall et vanskelig valg!

 

Takk for fine svar! Ja, jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver #3. Tenker akkurat som deg at jeg gjerne skulle ønske folk visste, men samtidig er jeg redd for at h*n skal bli sett ned på. Vi tar jo mange valg andre kanskje stusser på, og i mange situasjoner synes jeg det er vanskelig at folk ikke vet, og regner med at folk tenker sitt.. Samtidig er h*n jo som alle andre på veldig mange måter. Ikke lett å vite, særlig ikke når vi ikke har noe svar på alt heller, og noen ting er ikke forklart i en setning.. Jeg har mest lyst til å drøye hele situasjonen en stund, da har vi kanskje fått mer svar osv., men det føles rart å hele tiden komme med unnskyldninger også, hvis de spør om h*n vil komme på besøk. Nei, virkelig ikke lett dette.

[Anonym bruker]

Vi har ikke hatt lyst å ha ungene våre på besøk eller ha besøk med hjem fra bhg.

Vi ville vente til de begynte på skolen og derfor var større og mer selvhjulpen(begge veier).

Så lengt er det kun eldste som går på skolen og har med besøk hjem og er på besøk.

 

Jeg har syns det har vært litt ekkelt når andre har "maset" om å ha de med hjem og om ikke vi kunne ta med ungene deres hjem.

 

 

Greit å spørre forsiktig om dette er noe foreldrene til vennene hans vil og forstå om de syns det er tidlig. Han er jo bare 4 år.

[Anonym bruker]

Vi har hatt med barn hjem uten foreldre fra barna var rundt tre- fire år. Virker som det har vært normalt her.

 

Jeg har et barn med høytfungerende autisme. Han fikk diagnosen da han var fem år gammel. Han brukte bleie til han var fire år og satt i/på søsterens vogn helt til han var 6 år. Vi opplyste til bestevennens foreldre at sønnen hadde fått diagnose.

 

Nå er gutten åtte år og har vært med mange hjem opp gjennom årene. De fleste har ikke fått vite noe om diagnosen. Jeg syns det har vært utrolig vanskelig å finne de riktige ordene. "vi henter han kl fem. Og ja, han har forresten autisme, men det merker dere nok ikke så mye til". Så vi har rett og slett ventet til vi har blitt bedre kjent med foreldrene og deretter fortalt det i en samtale. Vi ser også an foreldrene. Noen foreldre merker man fort at man helst ikke vil si noe slikt til egentlig...

 

Jeg føler meg veldig ambivalent i forhold til dette med åpenhet. På en måte vil jeg gjerne at folk skal vite hvorfor vi gjør ting litt annerledes iblant, men samtidig er jeg litt redd for fordommer. Jeg har jo hørt x-antall personer snakke nedsettende om de som er litt "koko i hodet" eller de håpløse barna med adhd. Jeg vil jo ikke gi han det stemplet heller, om det ikke er helt nødvendig....

 

Uansett, det er hvertfall et vanskelig valg!

 

"Noen foreldre merker man fort at man helst ikke vil si noe slikt til egentlig"

 

Men disse vil du sende ungen din hjem til #3 ?

[Gjest Juliea+gullet07.03.11]

Hei HI. Jeg har diagnosen tourettes. Dette sa jeg ikke til noen, så de fleste skjønte det var noe med meg, men ikke hva. Det opplevde jeg som negativt.

 

Så jeg tror nok jeg ville vært dønn ærlig og forklart situasjonen på neste foreldremøte, jeg skjønner det vil være sårt og tungt. Men jeg tror det vil lette deg å vite at andre vet hva som er anderledes med ditt barn, enn at det spekuleres uten hold. De fleste foreldre vil nok tilrettelegge så godt de kan når barnet deres er på besøk, de fleste klarer nemlig å sette seg inn i situasjonen siden de har barn selv og det like gjerne kunne vært deres barn.

 

ønsker det lykke, lykke til!

[bønni]

Hei.

Jeg har barn på "mellomavdeling", og der er de noen kompiser som er med hverandre hjem rett som det er. De er tre år nå, har holdt på siden i sommer med å besøke hverandre. Ungene og vi foreldre setter veldig pris på det. De leker fint sammen, så det føles ikke som noen belastning å ha med en ekstra hjem. Noen ganger sitter vi og prater hos hverandre ved henting, andre ganger passer det bare å hente og gå rett hjem.

 

Ser at det noen ganger blir litt slitsomt for ungene etter en lang dag, - eller at foreldrene ikke orker - men da er det ok å si at det ikke passer.

 

Skjønner at det er litt vanskelig å si fra om spesielle forhold, men det blir vel alltid tatt godt i mot hos den som skal ha barnet hos seg! Jeg var i starten ikke sikker på om kompisforeldrene visst om at min unge ikke tålte melk, og lurte litt på når det passet å minne om det. Sendte en sms samme dagen og fikk et svart jeg likte : "Takk for at du minner om allergier - gjør alltid det." Så enkelt :-)

 

De voksne ønsker jo alltid å kunne tilby noe barna trives med, så da er det bare å sende med bleie og smokk og fortelle situasjonene som kan oppstå. Om forholdene er sånn at de krever mye ekstraomsorg og arbeid er det jo best å kjenne litt til foreldrene i forkant såklart, men ellers går det sikkert fint. Og man er jo aldri så veldig langt unna selv.

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle svarene jeg har fått!

 

Jeg får vurdere litt hva jeg gjør. I første omgang kan vi jo prøve å be med andre barn hit, og så får jeg se om jeg tar det opp ettersom vi blir litt kjent. Hvis ikke, drøyer vi det litt og ser an. Veldig interessant å lese om deg som har tourettes. Jeg har også tro på åpenhet, så veldig greit å høre om dine opplevelser. Stort sett skjønner nok folk at det er noe, så tror at det ofte er bedre å forklare enn at folk gjør opp sine egne tanker.

 

HI.

[Anonym bruker]

Vær åpen med foreldrene Barna trenger ikke vite alt

 

Jeg har selv barn med både diagnoser(ene barnet), og langvarig bleiebruk(andre barnet).

 

Nå er det barnet med bleiebruken ganske stor(4.klasse), og det er kun om natten. Men der er overnattinger med venner. Og de siste årene har barnet klart å ordne dette selv. Tror neppe noen av vennene vet. Vi har laget et godt system, med store pysjer, og egen pose til bleien om morgenen. Og "up and go"-bleier. Dette gir barnet frihet

 

Og dette barnet brukte bleie til det var 5 år på dagtid, men det var det ingen andre som sa noe på av barna rundt. Gikk helt uten problemer. Så ikke lag problemer der de ikke finnes

[Anonym bruker]

Jeg har jobbet med barn med spesielle behov i mange år og hadde aldri hatt problem med å ha besøk av barn med spesielle behov.

 

Akkurat nå jobber jeg med en elev som er sterkt rammet av CP og sitter i rullestol. Foreldrene ønsker veldig sterkt at hn skal få venner/venninner fra klassen (selv om det kommer til å bli vanskeligere dess eldre de blir, tror jeg...)

 

Legger merke til noen elever som er spesielt interesserte i å leke med hn og en dag spurte eleven om hn kunne komme på besøk til de eller omvendt. Jeg oppfordret hn til å si til foreldrene at den kan ringe hjem til foreldrene til eleven min for å avtale noe.

Og det gikk strålende, de har besøkt hveranre flere ganger og ser hvordan eleven min stråler når hn forteller om det på skolen.

 

Foreldrene er kjempeglade for dette, og selv om det er vanskelig å ta seg tid til sånne besøk i hverdagen, så er det virkelig verdt det. Nå er det sånn at denne eleven trenger så pass mye hjelp at hn ikke kan besøke alene, men foreldrene har jo også blitt gode venenr nå

 

Vet dette var utenfor din situasjon. Men tror ikke det er mange oreldre som er skeptiske til et barn bare fordi de har en diagnose. Det er jo kjempebra at hn har venner i barnehagen som vil ha han med seg hjem

 

Og så vil jeg bare tilføye at mange av barna jeg har hatt med diagnoser som autisme og/eller andre ting ofte er tørre og bruker ikke bleie. Men har jobbet på vanlig avdeling og der er det ofte barn i 1. og 2. klasse som fremdeles bæsjer i buksa selv om vi minner dem om å gå på do 20 ganger til dagen.. Og de har ingen diagnose...

[Nikamo]

Hei HI. Jeg har diagnosen tourettes. Dette sa jeg ikke til noen, så de fleste skjønte det var noe med meg, men ikke hva. Det opplevde jeg som negativt.

 

Så jeg tror nok jeg ville vært dønn ærlig og forklart situasjonen på neste foreldremøte, jeg skjønner det vil være sårt og tungt. Men jeg tror det vil lette deg å vite at andre vet hva som er anderledes med ditt barn, enn at det spekuleres uten hold. De fleste foreldre vil nok tilrettelegge så godt de kan når barnet deres er på besøk, de fleste klarer nemlig å sette seg inn i situasjonen siden de har barn selv og det like gjerne kunne vært deres barn.

 

ønsker det lykke, lykke til!

 

Holdt ikke å trykke "Liker" - måtte kommentere også

Akkurat sånn ville jeg gjort det dersom det gjaldt mitt barn.

 

I klassen til en av mine døtre fortalte et foreldrepar på høstens første foreldremøte om sitt barn; hvilken diagnose det hadde og hvordan dette artet seg. Dette har også barna i klassen fått vite.

[Anonym bruker]

"Noen foreldre merker man fort at man helst ikke vil si noe slikt til egentlig"

 

Men disse vil du sende ungen din hjem til #3 ?

 

Nei, det var ikke det jeg mente. Barnet mitt har aldri vært hjemme hos disse, men derimot har vi hatt besøk av barna til noen slike foreldre.