Hvordan "skjerme" jenten min best mtp seperasjonsangst?

[lillelykkelig ♥ jenten min ♥]

Merker at hun er blitt en skikkelig mammadalt i det siste, eller... hun har jo alltid vært det - men den siste halvannen mnd har hun skjønt at hun kan strekke ut armer, og skrike mens hun ser på meg med et beende blikk. Jeg får så dårlig samvittighet, for jeg tør ikke alltid å gå bort og ta henne tilbake.

 

Om noen holder henne, begynner hun ikke å gråte før hun ser meg. De som holder henne prøver å avlede henne med leker ol, og det går jo selvfølgelig noen ganger.

Hvis vi feks er på besøk sitter hun på fanget mitt leeenge før andre vil holde henne, noen ganger godtar hun å bli holdt , andre ganger ikke i det hele tatt.

 

Hva skal jeg gjøre? Jeg tenker at hun er et lite menneske med sin egen personlighet og vilje, og vil hun ikke - så skal hun slippe så det ikke blir verre. Men det er ikke så lett fordi folk ofte sier at hun er så grinete, mammadalt, det virker som om ingen skjønner hvorfor hun griner.. og alle har de mast om denne seperasjonsangsten siden dag 1, men jeg tror ikke de helt husker hvordan det var selv.. dersom hun hyler og sambo tar henne, så sitter de der som et spørsmålstegn.

 

Er det noen som har noen tips?

 

Hun er forresten 9 mnd om 10 dager.....

Endret 9. januar 2012 av lillelykkelig ♥ jenten min ♥

[C.L.H85]

Det er en periode som de fleste babyer(og mammaer) må igjennom Min begynte ved 7 mnd alder... da kunne vi dra på kaffe hos en veninne som har baby som er like gammel og min var redd for både venninen min og den andre babyen... Satt på fanget mitt i 2 timer :-s He he.

 

Hun begynte ikke å grine av besteforeldrene, da hun er med dem flere ganger i uken. Vi eksponerte henne for en del besøk og andre mennesker, men så lenge hun fikk sitte på fanget vårt og ikke de besøkende gikk rett opp i ansiktet hennes med en gang, så varmet hun fort opp

 

Nå er hun 9 mnd og er ikke like skeptisk lenger(bortsett far menn med briller og mørk stemme;) Hun blir fortere husvarm nå enn da det startet

Det er viktig for utviklingen at de blir litt mammadalt en periode, selv om det kan bli veldig masete i lengden. Nå kommer du til å se mye mer personlighet etterhvert He he

[abella]

Gutten min hadde også den største separasjonsangsten ved 9 mnds alder. Jeg synes det er viktig at de skjønner at de kan stole på mamma/pappa (gutten min har alltid vært pappadalt) i den alderen, og derfor tok vi han alltid til oss hvis han ga uttrykk for misnøye hos andre. Nå er heldigvis de fleste av våre familiemedlemmer og venner av den typen som ikke blander seg noe særlig, så vi har aldri fått noe særlig "gode råd" eller kommentarer på hvordan vi har gjort ting.

 

Etter at han rundet året ble han mer og mer trygg på andre. Nå er han 2 år og det går sjelden mer enn 1 minutt og så er han varm i trøya og går gjerne til fremmede.

 

Jeg tenker at det er viktig å gi barna trygghet når de trenger det, sånn at de får utvikle seg i et naturlig tempo, uten at vi skal presse dem til noe de ikke er klar for. Da får man trygge barn med et godt forhold til foreldrene sine.

 

Kanskje ikke så mange tips her, men jeg tenker at du bør gjøre som du selv føler er best og stole på dine egne vurderinger.

[lillelykkelig ♥ jenten min ♥]

Hun har egentlig vært skeptisk til alt helt siden hun var født, hehe! Jeg orker ikke lengre å gå på babytreff fordi jeg må sitte med henne i fanget hele tiden, og når andre babyer kommer bort til oss for å hilse, kommer først surleppen også hylingen, hehe.. holdt på sånn i 3 mnd, og tilslutt orket jeg ikke mer fordi hun koste seg mer her hjemme.

 

Ja, når vi er på besøk så er det jo en del som kommer opp i ansiktet hennes og gaaaauler - noen hun selvfølgelig blir redd for. "Det er jo såååå sjarmerende, kan ikke skjønne hvorfor hun hyler"..........

 

Når det er sagt, er hun blitt mye mer trygg her hjemme med "fremmede" enn i andre omgivelser de siste 2 mnd. Så lenge hun hører min stemme, tør hun å snakke litt selv også

 

Jeg vet bare ikke hva jeg skal si når jeg henter henne hos andre, for jeg Må ha en unnskyldning for å gjøre det jeg selv vil - med mitt eget barn......??

 

Ja, personlighet har hun myyyye av allerede, og det blir bare mer og mer for hver uke som går - tiden flyyyyr!

[lillelykkelig ♥ jenten min ♥]

Gutten min hadde også den største separasjonsangsten ved 9 mnds alder. Jeg synes det er viktig at de skjønner at de kan stole på mamma/pappa (gutten min har alltid vært pappadalt) i den alderen, og derfor tok vi han alltid til oss hvis han ga uttrykk for misnøye hos andre. Nå er heldigvis de fleste av våre familiemedlemmer og venner av den typen som ikke blander seg noe særlig, så vi har aldri fått noe særlig "gode råd" eller kommentarer på hvordan vi har gjort ting.

 

Etter at han rundet året ble han mer og mer trygg på andre. Nå er han 2 år og det går sjelden mer enn 1 minutt og så er han varm i trøya og går gjerne til fremmede.

 

Jeg tenker at det er viktig å gi barna trygghet når de trenger det, sånn at de får utvikle seg i et naturlig tempo, uten at vi skal presse dem til noe de ikke er klar for. Da får man trygge barn med et godt forhold til foreldrene sine.

 

Kanskje ikke så mange tips her, men jeg tenker at du bør gjøre som du selv føler er best og stole på dine egne vurderinger.

 

Jeg er enig med deg, abella!

Forskjellen hos oss er at vi ofte får de kommentarene, ansiktsuttrykkene og rådene når vi tar henne tilbake..og når vi må forsvare hvorfor vi gjør som vi gjør vær eneste gang, da blir det slitsomt i lengden - derfor blir jeg også veldig usikker..

 

Jeg vil jo veldig gjerne ta henne til meg, men jeg blir så irritert over innblandingen at jeg ikke vet hva jeg skal svare..som oftes hinter jeg bare til sambo at han må ta henne, og det er jo ikke sånn det skal være hele tiden!

[Ariel83]

Her har også jenta på 6 mnd vært "mammadalt" en stund, og jeg får en del kommentarer på det fra svigers, irriterer meg fryktelig - det er liksom sååå "fælt" at hun "bare" skal være hos mamma og ikke vil bli levert rundt omkring og bli bært på av andre hele tiden!

 

Jeg har begynt å si tydelig hva jeg mener og ta henne tilbake når hun gråter. Jeg refererer også til faglitteratur og helsesøster, og da blir det stille ;-)

 

Gjør som du føler er riktig, ikke la deg "presse" til noe annet, det er du og pappaen som vet best når det gjelder deres barn!

[Anonym bruker]

Det er viktig å sosialisere barna, la de møte nye mennesker, nye omgivelser osv, men de skal alltid føle seg trygge!

 

Mine barn har alltid blitt tatt med på besøk, på babysang, på biblioteket, til venner osv og blitt vant til både mennesker, lyder og nye omgivelser. Men i perioden med separasjonsangst har de sittet på mitt fang hele tiden, etter en stund har denne perioden gått over og de har begynt utforske omgivelsene og personene rundt oss igjen. Jeg har latt dette gå helt naturlig, og det er jo få mennesker som ønsker ha en hylende unge som vil til mamma på fanget da

 

At du "murer deg inne" og slutter gå på sosiale ting som barseltreff tror jeg ikke er noen god ide, men la jenta sitte på fanget ditt i to timer og betrakte de andre om det er det som er trygt for henne. Plutselig en dag blir nysgjerrigheten større enn angsten og hun begynner bevege seg i sirkler lenger og lenger vekk fra ditt trygge fang.

[lillelykkelig ♥ jenten min ♥]

Her har også jenta på 6 mnd vært "mammadalt" en stund, og jeg får en del kommentarer på det fra svigers, irriterer meg fryktelig - det er liksom sååå "fælt" at hun "bare" skal være hos mamma og ikke vil bli levert rundt omkring og bli bært på av andre hele tiden!

 

Jeg har begynt å si tydelig hva jeg mener og ta henne tilbake når hun gråter. Jeg refererer også til faglitteratur og helsesøster, og da blir det stille ;-)

 

Gjør som du føler er riktig, ikke la deg "presse" til noe annet, det er du og pappaen som vet best når det gjelder deres barn!

 

Jeg får lese mer og snakke med helsesøster neste gang, så har jeg noe å referere til når "ekspertene" begynner! Har irritert meg over at jeg ikke tør å gjøre noe i mange mnd, så jeg får begynne nå Takk for tipset

[lillelykkelig ♥ jenten min ♥]

Det er viktig å sosialisere barna, la de møte nye mennesker, nye omgivelser osv, men de skal alltid føle seg trygge!

 

Mine barn har alltid blitt tatt med på besøk, på babysang, på biblioteket, til venner osv og blitt vant til både mennesker, lyder og nye omgivelser. Men i perioden med separasjonsangst har de sittet på mitt fang hele tiden, etter en stund har denne perioden gått over og de har begynt utforske omgivelsene og personene rundt oss igjen. Jeg har latt dette gå helt naturlig, og det er jo få mennesker som ønsker ha en hylende unge som vil til mamma på fanget da

 

At du "murer deg inne" og slutter gå på sosiale ting som barseltreff tror jeg ikke er noen god ide, men la jenta sitte på fanget ditt i to timer og betrakte de andre om det er det som er trygt for henne. Plutselig en dag blir nysgjerrigheten større enn angsten og hun begynner bevege seg i sirkler lenger og lenger vekk fra ditt trygge fang.

 

Jeg tar henne med overalt, og både kjente og fremmede hilser og snakker til henne så hun får sosialisert seg i den grad det passer for henne! Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal formidle at hun bør være der hun er tryggest uten at det blir himling med øynene osv, for hun har vært redd og veldig skeptisk til spesielt noen i familien, og det er de som har vært veldig på henne fra første stund. Og om hun hyler bryr ikke de seg, "vi må tåle litt hyling, da får hun sterkere lunger"

 

Barseltreffet på hs med 2 babyer får være godt nok nå, de andre jeg har vært på har det vært 6-16 babyer, så jeg tror nok det blir litt mye for henne. Hun har ikke helt knekt koden med å åle seg heller, flytter seg litt og litt, så jeg tenker at det kanskje blir litt bedre når hun klarer å komme seg litt rundt selv