Jeg blir så sint!

[Anonym bruker]

Jeg har en "snartfemåring" med mye vilje. Hun er veldig "gløgg", språklig sterk, selvstendig og for det meste blid. Men hun kan også bli sint, la være og høre etter når vi snakker til henne og noen ganger svare tilbake eller gjøre ting hun vet hun ikke skal. MITT problem er at jeg av og til koker over. Stort sett holder jeg meg rolig, men når jeg blir sint blir jeg veldig sint(som min datter...) og da kjefter jeg, eller bærer henne på rommet...og angrer etterpå. Somler hun nok med kveldsstellet, så blir jeg til slutt sint og gjennomfører det selv om hun skriker og vrir på seg(og får vondt for at det lugger når jeg grer henne eller at tannbørsten går dit den ikke skal)...og jeg angrer etterpå. For det er jo ikke noe konstruktivt! Det blir en vond sirkel, og starter en dag med en krangel, så blir det sjelden med bare den ene. Jeg skulle gjerne klart å styrt temperamentet MITT litt bedre. For jeg liker ikke meg selv når jeg kjefter og blir sint. Jeg synes det er å trykke barnet ned, for en oppførsel som er helt normal for alderen. Er det noen som har tips for hvordan jeg kan snu dette?(Bortsett fra å telle til ti når jeg blir sint, det har vært prøvd ut.)

[Renate77 ♥med gutt og jente♥]

Har dessverre ingen tips, men håper du får noen gode her, for min 4-åring er akkurat lik...

[Anonym bruker]

Dytt:-)

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen. Og jeg har to barn,- som er viljesterke og "trege" av seg...På den måte at man må gjenta alt MANGE gang før de river seg løs fra det de holder på meg og setter i gang..

 

I tillegg så krangler de så busta fyker, slår og spytter og roper til hverandre...HELE tida,- føler jeg. Har prøvd og la de ordne opp selv, prøvd og mekle, finne ut "hvem startet det" osv osv....Men den site tiden så har jeg ikke giddet prøvd mer for det hjelper ikke på hverken frekvens eller lengde på krangelne deres. ER det stille og rolig så starter den ene med ett eller annet og den andre tenner på alle plugger.

 

Og da gjør jeg som deg,- tenner og blir sint og roper og kjefter og "tvinger" gjennom det som alikevel skal gjøres, det være seg kle seg for å dra på skole/barnehage, rydde opp, kveldsstell osv...Er så fryktelig lei og sliten og føler at vi trenger hjelp. Er en pappa her også som er tilstede. Vi bor sammen og er gift, men han jobber 3.hver helg og annenvher ettermiddag (3kvelder i uka ei uke og 2 neste uke), samt at vi bor på småbruk så ofte er han ute og gjør noe småtteri på ettermiddagen han er hjemme(ofte ikke egnet sammen med mindre barn da det er falrige maskiner osv)...Ergo er jeg mest alene med BEGGE...Og det tennes på alle plugger hos alle mann bare oftere og oftere....

 

Håper virkelig du får noe konstruktive svar annet enn "supernanny" tips som jeg tror jeg har slukt med agn og krog og prøvd det mest ut av......Føler jeg...Men godt og høre at andre også kjenner at sinnet ikke er kontrollerbart og har dårlig samvittighet for det.....

[Anonym bruker]

Jeg har en "snartfemåring" med mye vilje. Hun er veldig "gløgg", språklig sterk, selvstendig og for det meste blid. Men hun kan også bli sint, la være og høre etter når vi snakker til henne og noen ganger svare tilbake eller gjøre ting hun vet hun ikke skal. MITT problem er at jeg av og til koker over. Stort sett holder jeg meg rolig, men når jeg blir sint blir jeg veldig sint(som min datter...) og da kjefter jeg, eller bærer henne på rommet...og angrer etterpå. Somler hun nok med kveldsstellet, så blir jeg til slutt sint og gjennomfører det selv om hun skriker og vrir på seg(og får vondt for at det lugger når jeg grer henne eller at tannbørsten går dit den ikke skal)...og jeg angrer etterpå. For det er jo ikke noe konstruktivt! Det blir en vond sirkel, og starter en dag med en krangel, så blir det sjelden med bare den ene. Jeg skulle gjerne klart å styrt temperamentet MITT litt bedre. For jeg liker ikke meg selv når jeg kjefter og blir sint. Jeg synes det er å trykke barnet ned, for en oppførsel som er helt normal for alderen. Er det noen som har tips for hvordan jeg kan snu dette?(Bortsett fra å telle til ti når jeg blir sint, det har vært prøvd ut.)

 

Jeg tror ungene har bare godt av at mor og far blir sinte noen ganger. Det er lov å være sint, men selvfølgelig ikke å slå eller liknende.

Ungene må rett og slett godta at en del ting er e nødt til å gjøre selv om de ikke har lyst. Det er ikke noe å diskutere.

[☀ Lille prinsesse - juli2011 ☀]

Jeg har ikke det temperamentet, men jeg har lært meg at barn får ordne opp i ting selv, eller så får de være fra hverandre. Jeg går aldri inn i diskusjoner der de skylder på hverandre. Det er ikke noe spilling, tv eller noe om de ikke kan være venner. Dårlig oppførsel er noe barna velger, og da velger de samtidig bort goder. Jeg merker også at om det går lang tid mellom måltidene, begynner de lettere å småkrangle, så da er det å få i dem noe mat. Samme om de har fått i seg for mye sukker.

 

Jeg er nok veldig rolig, men jeg er bestemt og de oppfører seg stort sett bra. Det blir noen timer uten tv og pc en gang iblant, men da går det ofte en stund til neste gang. Jeg vet ikke hvordan det er å tenne på alle plugger osv, men jeg kan tenke meg at det er slitsomt, og at man sliter med dårlig samvittighet etterpå, og vet ikke hvor bra det er for barna, selv om jeg tror de har godt av å se at foreldrene har følelser på godt og vondt også!

[Vossafår]

Dette er episoder som gjør meg hissig også..

 

Hos oss har følgende fungert:

Hvis han drøyer for lenge med kveldsstellet så har jeg sluttet og hisse meg opp, men bare sagt: nå har du brukt så mye tid at resten rekker du ikke. Plopps i seng uten tannpuss feks. Har bare skjedd et par ganger for han har sett at jeg mener det og gjør nå det han skal innen rimelig tid.

Morgenstellet løste jeg med at en gang så dro vi til bhg i pysj fordi han aldri kledde på seg eller hørte etter. På forhånd sa jeg "fra nå av drar jeg kl 07.30 om du er ferdig eller ei, jeg gir en beskjed om at du må kle på deg, hvis ikke drar vi i pysj" å etter jeg gjennomførte trusselen og ikke lot den være tom så kler han jaggu på seg

 

Det er feil med trussler, men ærlig talt, hvem kan ærlig si de oppdrar barn og aldri kommer med en liten trussel?!

 

Suuperkvinner finnes, men de er ikke i flertall!

 

Så nr 1. Lag greie regler, og bli enig med barnet om konsekvensene av regelbrudd. Og ikke minst: håndhev det! Hvis ikke nytter det ikke..

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg kan også bli litt for sint. har en 5 år gammel datter som kan terge på seg en gråstein tror jeg.......

 

Men jeg ser ikke noe problem i at dårlig oppførsel får konsekvenser. F.eks kveldsstell; tar det for lang tid, så vet hun at jeg kommer og overtar. Hun slipper ikke unna tannpuss osv. Har et "timeglass" på badet, og forteller henne alltid på forhånd at innen tiden er ute skal hun ha kledd av seg, gått på do og vasket hender. Blir de tikke gjort, kommer jeg og gjør det!

 

Samme med andre ting. Greier hun ikke å sitte ordentlig ved bordet, får hun beskjed en gang, deretter en advarsel og beskjed om at neste gang må hun forlate bordet. Gjør hun det en gang til, så bærer jeg henne bort fra bordet dersom hun ikke går frivillig.

 

Det er greit at de er i en trassalder og de tester ut egen vilje. Det betyr imidlertid IKKE at de får det som de selv vil her i huset. Vi har klare regler for oppførsel og de gjelder alle - uansett om de er i trassalderen eller ikke:)

[Anonym bruker]

Jeg har en "snartfemåring" med mye vilje. Hun er veldig "gløgg", språklig sterk, selvstendig og for det meste blid. Men hun kan også bli sint, la være og høre etter når vi snakker til henne og noen ganger svare tilbake eller gjøre ting hun vet hun ikke skal. MITT problem er at jeg av og til koker over. Stort sett holder jeg meg rolig, men når jeg blir sint blir jeg veldig sint(som min datter...) og da kjefter jeg, eller bærer henne på rommet...og angrer etterpå. Somler hun nok med kveldsstellet, så blir jeg til slutt sint og gjennomfører det selv om hun skriker og vrir på seg(og får vondt for at det lugger når jeg grer henne eller at tannbørsten går dit den ikke skal)...og jeg angrer etterpå. For det er jo ikke noe konstruktivt! Det blir en vond sirkel, og starter en dag med en krangel, så blir det sjelden med bare den ene. Jeg skulle gjerne klart å styrt temperamentet MITT litt bedre. For jeg liker ikke meg selv når jeg kjefter og blir sint. Jeg synes det er å trykke barnet ned, for en oppførsel som er helt normal for alderen. Er det noen som har tips for hvordan jeg kan snu dette?(Bortsett fra å telle til ti når jeg blir sint, det har vært prøvd ut.)

 

Må smile litt, for kjenner meg sånn igjen. Her har vi time out sammen. Og det blir en del sitting i trappa. Da roer vi oss ned alle og prøver igjen.... He he jeg har like godt av den time outen som dem!!! En hissigpropp....