Hvorfor er dere i forhold når dere misstrives?

[Anonym bruker]

Sett mange som skriver her at de misstrives i forholdet sitt og bare venter på at mannen gjør en feil så de kan gå.

 

Har til og med lest at noen skrev her at, hun skulle ønske noen kom på døra og sa mannen var død...

 

 

Hvorfor ikke da.. dra?

 

 

Dømmer ikke, bare nysgjerrig.

[cecilies mamma]

forholdet jeg var i med min eldste sin far, var grusomt. viste i lang tid at det måtte bli slutt, dette gikk ikke lenger..

brukte en hel sommer på å bestemme meg og syke meg opp, var sikker Nå skulle jeg klare sette foten ned. men kom hjem til hybelen, han fikk sykisk tak med det samme, motet sviktet og på toppen av det hele ble jeg gravid..

angrer ikke det minste på barnet mit, men hadde jeg hat bare en venn å snakke fortrolig med den gangen så hadde jeg sansynlighvis valgt abort..!

 

følte i veldig stor grad at ansvaret lå på meg å sørge for at forholdet fikk en sjanse pga barnet og gutten en mulighet til å modnes. begge deler var bortkastet! fikk slengt etter meg så mye stygt iløpet av svangerskapet som jeg ikke kan glemme, en gang (3 trimester) ble jeg kastet ut av leil fordi han ville ha fest og jeg bare kom til ødelegge for han om jeg var der... kom innom helt mot slutten da det var avtalt de skulle gå. festen besto hovedsaklig av gutter i tidlig 20 årene og et par sterkt rusede jenter fra 16-18 .. ble kvalm!

 

da barnet kom, (prematurt) så påtokk han seg barselsdepresjon! alt ansvaret kom over på meg, var heldig om jeg fikk 1 times søvn sammenhengende... kan skrive veldig mye mer utdypende om hvor ille det faktisk var, men velger ikke gjøre det her :-)

 

min redning ble å komme meg bort noen uker (bodde 4 uker hos min tante i forb med praksis) fikk endelig noen jeg turte prate med og som gav meg råd uten å dømme!

det ble slutt raskt etter, en av mine beste dager!

 

vet ikke om dette kan forklare deg? men det er i veldig grove trekk hvordan mit forhold var!