Barn som i barnehagen sier at foreldrene slår...

[Anonym bruker]

... når det ikke er tilfelle; hvorfor sier barnet sånt?

 

Barnet vårt på tre og et halvt år har aldri noen sinne blitt slått. Eneste 'fysiske" vi har gjort med ham er å løfte ham vekk fra situasjoner når han en sjelden gang slår seg vrang. Han har heller ikke vært vitne til vold eller annet traumatisk her hjemme. I det hele tatt er konfliktnivået hjemme lavt, og vi anser ham for å være et "enkelt" barn hva temperament angår.

 

Likevel sier han nå altså i barnehagen at mamma og pappa slår ham.

 

Hjemme sier han nesten daglig at en eller annen i barnehagen (som regel bestekompisen) har slått ham. Men han virker liksom ikke trist når han sier dette, mer sensasjonslysten, om noe.

 

Hvor kommer alle disse tankene om å bli slått fra? Hvorfor sier han at vi slår ham? Noen med erfaringer eller tanker?

[Anonym bruker]

Dette er visst ganske vanlig, og de fleste bhgansatte er flinke til å skille på løgn og sannhet når det gjelder disse påstandene. De har kanskje snakket med deg om det?

[Anonym bruker]

Dette er som mye annet en fase en del barn går gjennom. Jeg sa heldigvis fra i bhg med en gang hun begynte med det hjemme slik at de skulle være klar over det om/når hun begynte å snakke om det i bhg.

Selv om vi hadde gjort det ble vi kalt inn til hastetime i bhg om dette.

[Anonym bruker]

Takk for svar. Den barnehageansatte sa det litt sånn i forbifarten liksom, og jeg antar at hun ville tatt det opp på en mer formell måte om hun mistenkte at dette var sant. Uten at jeg husker helt ordlyden så sa hun også noe som ga meg inntrykk av at hun ikke trodde på barnet.

 

Men synes likevel det er ekkelt. Er jo selvsagt redd vi blir mistenkte for å slå sønnen vår. Hvordan forsvarer man seg mot sånt!? Alle foreldre vil jo nekte for at de slår.

Og tenker jo mye på hvorfor han er så opptatt med dette med å bli slått. Han vet jo hva det er å slå, og han vet at det ikke er lov. Så hvorfor så plutselig opptatt av dette?

 

Vi skal heldigvis i et møte med barnehagen nå snart, et ordinært møte som var avtalt før dette skjedde. Håper vi får litt klarhet i ting da.

[Gjest Kira 1 + 1 underveis ♥]

Jeg tror det er veldig vanlig for barn i den alderen.

Moren min har jobbet i bhg i over 30 år, og sier at hun har hørt tonnevis av slike utsagn. Og da må de jo vurdere hva som er oppspinn og hva som kan ha noe sannhet i seg... , ikke lett for de ansatte alltid tror jeg.

 

Vår datter fortalte i bhg rett før jul at pappa hadde dyttet mamma ned trappen. Hun fortalte også meg at en av de ansatte hadde dyttet henne ned i do. Så det er ikke bare din håpefulle som finner på historier:)

[Anonym bruker]

Haha Kira 1+1 underveis, historiene til dattera di var kanskje enda drøyere, så jeg finner trøst i at du enda har omsorgsansvaret for henne, og ikke barnevernet:)

 

Er i hvert fall godt å lese at dette er vanlig. Er jo egentlig en stor trøst at voksne sjekker ut og gjør tiltak når de mistenker vold mot barn. Barna er jo det viktigste her, ikke forfedrenes sårede og flaue følelser. Men det er liksom noe annet når det er ens eget barn, og man VET barnet ikke blir slått. Og sånn tenker jo alle uskyldige foreldre i en sånn situasjon...

 

Jeg ønsker i hvert fall at dersom de mistenker at dette er sant, at de faktisk melder fra til barnevernet slik at vi blir undersøkt. Grusomt å ha sånne mistanker over seg. Jeg har såpass tiltro til barnevernet at jeg tror de har verktøy til å finne ut om et barn blir slått eller ikke.

[Anonym bruker]

Vår sønn sier akkurat det samme i bhg, og i likhet med dere har vår sønn aldri blitt slått eller opplevd annen misbruk i hjemmet. Jeg vet faktisk at vi er veldig gode foreldre. Bhg visste også at gutten vår har meget god fantasi og lyver en del, likevel meldte de oss til barnevernet.

 

Vi fikk helt sjokk, og spesielt jeg reagerte med vantro da vi fikk vite dette. Nei, mine sårede følelser er ikke det viktigste, men jeg har hatt det helt grusomt siden denne prosessen ble satt i gang. Jeg har grått så mye og ofte at jeg ikke kan fatte at jeg har flere tårer igjen. Jeg har fått stressmage og noe jeg antar er depresjon. Tankene kverner døgnet rundt, og forholdet til bhg blir aldri det samme igjen.

 

Barnevernet har vært helt greie å samarbeide med, de gjør bare jobben sin. De sa allerede etter første møte at de fant meg troverdig, og de har sagt at saken vil bli henlagt. Likevel har de kontaktet politi, legen vår og helsestasjonen for utalelser. Jeg tør ikke bestille legetime, fordi jeg er så utrolig flau og fortvilet over hva legen vår må tenke. Jeg kjenner en hel haug med helsesøstre pga mitt yrke, og får helt angst hver gang jeg treffer på de - har de lest brevet fra barnevernet?

 

Og før dere tar helt av. JA, bhg har bare gjort jobben sin, men vi har kjent de nå i 3,5 år, og de visste at sønnen vår (dessverre) finner på ting, de visste at han sa hjemme nesten hver dag at han ble slått i bhg og at de voksne ikke brydde se om det (løgner) o.l. Det hjelper ikke, jeg er beyond lei meg. Og kommer nok til å bruke lang tid påp å komme over dette. Har til og med vurdert å flytte til en annen by.