Et lite "venne"-problem i heimen

[Anonym bruker]

Min 6 åring har en 1 år yngre kamerat fra barnehagen. Etter at min gutt begynte på skolen har han ikke vært så mye sammen med denne yngre. Jeg har noen ganger ringt moren og hentet gutten. Men nå er det nok. Jeg orker rett og slett ikke mer. Gutten hører ikke etter når han blir snakket til. Sier ja jeg hører og forstår men snur seg rundt og gjør samme tingen OM igjen.

Hadde dette vært filleting det gjaldt så hadde jeg ikke reagert så sterkt. Men det er bikkja det går verst ut over. Bikkja har buret som plassen sin. Gutten ser det som en selvfølge at han skal leke inni der. Selv om bikkja ligger der. I tillegg tar han leken til hunden og står og vifter med den forran snuta på han. Jeg må sitte med øya klistra på denne gutten konstant når han er hos oss. Ikke vil han ut og leke heller, SKAL være inne.

Nå er det nok. Jeg gidder ikke mer. Er redd hunden skal komme til å nappe borti denne ungen fordi han vil ha fred i buret sitt eller fordi han vil ha leka si.

Ikke snakk om at jeg gjemmer bort hunden et annet sted i huset fordi denne ungen er umulig. Heldigvis er schäfer gutten vår på 3 år en veldig bedagelig gutt, men det blir jo nok for han også til slutt.

Kommer til å si i fra til moren om det neste gang jeg treffer henne og hun vil sende han til oss. Det funker bare ikke.

 

Hva hadde dere gjort?

[Anonym bruker]

Først og fremst hadde jeg grepet inn fysisk overfor denne gutten for lenge siden. Tatt og fjernet ham fra hundeburet. Tatt fra ham hundeleken.

 

Jeg tenker at det er langt bedre at vo voksne griper inn, på en tross alt ufarlig måte, enn at ungene får holde på til de (muligens provoserer fram et bitt.

 

Hvis barn som er på besøk hos meg prøver å gjøre noe som helst mot min hund stopper jeg dem øyeblikkelig. Om nødvendig med fysisk makt. (Og bare for at jeg ikke skal bli halshugget: Med fysisk makt mener jeg å f.eks. løfte dem vekk, eller ta fra dem hundeleken.)

 

En annen ting er at du ikke orker å ha denne gutten på besøk, og det syns jeg det må være helt greit at du tar konsekvensen av. Du kan la være å ringe dem. Du trenger jo ikke hente ham. Ditt barn er eldre og går på skolen, han går i barnehagen, og det er naturlig at vennskapet blir litt borte når de ikke har den daglige kontakten i barnehagen lenger.

[Anonym bruker]

HI her igjen

 

Jeg drar han bort fra buret og hunden hele tiden. Sender han inn på rommet til sønnen min. Men det tar ikke mer enn 2 min. så er han der igjen. Jeg gjentar og gjentar. Sist gang sprakk jeg skikkelig og snakket nok litt hardere og høyere enn jeg burde, men ikke søren at han hører. Jeg kan ikke gå på do engang når han er der.

 

Sønnen min vil desverre leke med denne gutten. Men nå har jeg sagt til min sønn at det går ikke fordi han ikke hører og ikke vil følge reglene våre og fordi han rett og slett plager hunden.

De gangene jeg har ringt og hentet denne gutten har det vært etter nitidig masing fra min sønns side. Men som sagt nå er det nok.

 

Vi har hatt andre unger hjemme hos oss uten at det blir tull på denne måten her. Bikkja får en klapp og litt kos inn i mellom og så løper dem rundt og leker.

[Mandalas]

Mine barn har også barn som er mer krevende å ha på besøk. Og det er ikke alltid jeg orker å ha de barna her, det skal jeg ærlig innrømme.

 

Men hvorfor gjør du så stor sak ut av det? Du skriver at det er du som har ringt den andre mammaen og hentet gutten. Hvorfor ikke spørre om din gutt kan komme dit? Hvorfor må du ta det opp med moren når du ser henne, hvis hun uansett ikke pleier å ringe dere?

 

Og det hadde aldri, aldri falt meg inn å kritisere barnas venner og fortelle barna at vennene ikke får komme mer fordi de er "håpløse"! Da hadde jeg heller "spart opp energi" og nøyd meg med sjelden besøk. Og som sagt foreslått at mitt barn besøker vennen. Syns det er ganske fælt egentlig, at 6-åringen får høre at vennen hans ikke er god nok....