Kan dere si at bonusbarna gir dere noe positivt?

[Anonym bruker]

Hvilken positive erfaringer/opplevelser har dere med stebarna deres? Kan dere si at listen over positive ting er lengre enn den negative? Hos meg er den positive listen tom og det synes jeg er Forferdelig trist:( Nå er det ingen enkle stebarn jeg har, men etter 4 år skulle man tro at der skulle vært mange positive opplevelser, men det er alltid trøbbel. Nå er PPT koplet inn på eldste og der er snakk om utredning hos BUP (mulig asberger). Jeg er totalt utslitt av at de har to foreldre som tror at dataspill og lego er nok. Alt annet har jeg måtte lære de samt at jeg er den som må se når de er syk, hva som feiler de og om de eventuelt trenger behandling. Moren sender de til oss med smittsomme sykdommer uten å gi beskjed selv om vi har en baby med astma og en 2 åring som må på sykehuset nesten hver gang han blir smittet av noe pga medfødt sykdom. Hun sier hun ikke ser at de er syk og det samme sier min mann og da har de alt fra influensa til kraftig utbrudd av brennkopper. Alt dette kommer på toppen av sinneutbrudd, sutring, dårlig hygiene og negativitet til absolutt alt med mindre det er lego, tv eller dataspill.. Så please fortell noen solskinnshistorier så jeg vet at det er mulig at det positive overskygger det negative.. at det faktisk kan være positivt å være stemor selv til litt vanskelige barn

[Anonym bruker]

STAKKARS DEG! Høres ikke ut som om du har de letteste forholdene hjemme!

 

For meg finnes det helt klart positive ting med bonusbarna mine. De er fantastisk flinke med sin nye lillebror. Det første de gjør når de kommer hjem er å løpe for å kose med lillebror, og de holder han gjerne så jeg får ordnet med ting i huset. Og om de kommer innom når de er hos mammaen sin blir de kjempe lei seg om han sover. Fordelen er at da får jeg mange ekstra klemmer som jeg må gi videre når babyen våkner!

 

De er så store at de klarer å hjelpe til litt i huset. Rydder ut av oppvaskmaskinen, tar ut søpla og støvsuger litt. (de gjør ingenting uten å bli minnet på det, men det skjer uten sure miner når de husker på at det er jobben deres)

 

Jeg får mange klemmer!

 

De leker med hunden min!

 

Det finnes sikker flere positive ting også. Og lista over negative ting har jeg ikke lyst til å begynne på... Er redd det da kommer litt mye oppgulp fra en sliten, søvnløs stemor som ikke sover pga sin egen baby;-) For det er jo ikke bare lett her heller, men jeg har ikke ønsket at de ikke kom hit i det hele tatt på lenge!

 

Og det at mammaenn ikke ser at ungene er syke skjer her også, og det irriterer meg grønn! Ikke følger hun opp med skole heller. Men at hun er sløv er ikke ungenes skyld, men det føles litt noen ganger som at jeg blir sur på dem, selv om det er mora som er sløv...

 

Håper livet blir bedre for deg! Lykke til!

[Anonym bruker]

Her e nok også den negative-lista lenger enn den positive, men d fins sjølsagt også positive augeblikk eg ser tilbake på...

 

Ville egentlig berre sei meg eni i d #2 skriv, nemli at alt d negative eg føle bunna som oftest i ting som skyldast mora sin oppførsel o.l... Alt som irritera meg me stebarn kan på en eller anna måte forklarast tilbake til korleis mora behandla han, og ka han lære der heime...

[Anonym bruker]

Samme her.. er ikkeno galt med stebarnet.. men morra hans. Og alt blir vrengt inn i noe negativt om det er for mye tull fra mora.

 

Men kalle stebarn for bonus vil jeg ikke påstå at er rett! Alt i alt er det ingen bonus å måtte forholde seg til mannens x hele livet. Fordi ingen tørr å si imot kjerringa. Bortsett fra meg som resulterte i at hun ikke vil høre noe fra meg! (jaja dont care)..

 

Helger og aktiviteter her i hus stilles etter stebarnet, for morra meldte han på noe som går hver lørdag morgen! FLOTT!! og takk for den... passet oss midt i ræva, men gubben er nikkedokka til denne morra.

 

Så bonus? NEI. Men mye hyggelig med gutten sånn ellers

[☀ Lille prinsesse - juli2011 ☀]

Jeg elsker stebarna mine som mitt eget barn. Nå skal det sies at vi har godt forhold til deres mor også, og det gjør at barna blir trygge og trives. Barn er sårbare, små kropper som plutselig tar på seg masse ansvar når foreldrene ikke bor sammen lenger, de reagerer mye sterkere enn de voksne, og mange føler kanskje skyld for situasjonen? Vi er heldige som har det så fint, men samtidig ser vi at de til tider sliter med dårlig samvittighet (særlig i jul/nyttårstider, påske og andre spesielle dager). De vil at vi voksne skal ta alle avgjørelser fordi de ikke vil velge, er sår på at noen skal være alene osv.

 

Jeg vil tro at om foreldrene ikke går overens, eller i verste fall krangler, mister barna mye av den tryggheten.

[Anonym bruker]

Takker for svar! Det er på en måte både godt og trist det dere forteller. Godt at det er flere som også har problemer, at jeg ikke er alene, godt å høre #5 som skriver at hun har et veldig godt forhold til stebarna. Trist at dere andre har mange positive opplevelser med stebarna også når jeg føler at de er svært så få. Særlig synes jeg det er litt trist når #2 skriver om hvor glad stebarna er for å se småsøsken for her bryr de seg ikke om småsøskene sine i det hele tatt. Minste av stebarna kan faktisk leke litt med toåringen, men stort sett så verken spørr de etter, ser etter eller bryr seg om småsøkene. Jeg ba stebarna og min egen 11 åring om å tegne familien sin. Ingen av stebarna hadde da tatt småsøskene sine med på tegningene sine, men like fullt omtaler eldste stebarnet sin stebroren hos moren som broren sin. Vet at de har stesøsken hos moren en langhelg annenhver uke så det er jo ikke så veldig mye mer enn de er her. Skulle jo trodd at de ville inkludert sine egne søsken før stesøsken. Synes foresten det er rart at moren deres får de til å omtale stesøsken som brødre, er det vanlig? Uansett så har jeg bestemt meg for å reise vekk fremover når mannen skal ha stebarna, trenger rett og slett en pause for å kunne klare denne tilværelsen. Orker ikke mer av sinneutbrudd, negativitet, furting og smittsomme sykdommer, men det blir jo veldig travelt å ta med seg 4 unger å reise vekk annenhver helg fordi mannen skal ha ungene sine her, men ser ingen annen løsning på det.. Mannen har ingen familie her heller som han kan være hos så da får det bare blir sånn for hvis ikke tror jeg det blir skilsmisse i stede:(

[☀ Lille prinsesse - juli2011 ☀]

Uff, så forferdelig trist du skal ha det. Men jeg tror at hvis du velger den løsningen er det barna det går verst utover. Skal dere "rømme" når de andre barna kommer? Det kommer ihvertfall ikke til å bedre forholdet deres, eller til barna.

 

Kanskje du må ta kontakt med en familieterapeut eller lignende, for råd? Jeg tror det blir vanskelig for deg å snu denne situasjonen når det har gått så langt, men kanskje om noen utenfor kan komme inn å se helheten, så får du mer lyst til å bedre forholdene? Du sier ikke mye om din mann, men han skal faktisk ha kontakt med alle barna sine. Han har et stort ansvar oppi det her, når det gjelder å inkludere alle, og dere må bli enige om hvordan dere skal gjøre denne situasjonen bedre, og jobbe sammen.

 

Uff, føler så med deg, men når jeg ser du skal trekke deg og barna dine unna, blir det helt feil for meg! Lykke til, håper du finner en løsning på det, slik at dere kanskje på sikt kan bli en lykkelig famile.

[Fireblade]

Jeg mener ikke å "rømme" for alltid, bare for en stund slik at jeg får hentet meg inn igjen og kan klare å legge deler av de negative hendelsene bak meg. Føler rett og slett at jeg må ha en pause for at ikke jeg selv skal bli bare negativ på grunn av alt det negative for da vil det gå utover barna til slutt. Bedre at jeg er litt på besøk her og der mens de kan ha kvalitetstid med pappaen sin også får vi bruke hverdagen til å komme frem til en løsning som fungerer. PPT er koplet inn på eldste og de var enig i at BUP burde foreta en utredning. Tenker at det kanskje blir litt bedre utover våren hvis BUP starter utredning og kan gi litt mer konstruktive tilbakemeldinger til foreldrene slik at man kan bli kvitt en del av negatviteten og raseri/frustrasjonsutbrudd hos barnet, bare det vil jo gjøre familielivet vårt langt bedre. Akkurat nå ser jeg ingen annen løsning enn å "rømme" for en stund for jeg har ikke mer å gi. Når det gjelder mannen så ser han ikke noe som helst av problemer før han får det tegnet og forklart og det har han også innrømmet at er et problem for han. Derfor føler jeg at det er i stor grad jeg som oppdrar de, tar de med på tur, lærer de vanlig høffelighet, lærer de alt et barn skal kunne på livets vei, gir beskjed til mannen når han må ringe til skolen, når han må kontaktet ppt, hva han skal si til ekskonen slik at ungene får legetilsyn etc etc etc.. blir gal! Mannfolk kan vel være sløv på sånne ting av og til, men jeg fatter ikke den moren som lar de gå rundt å være syk og med smerter uten å ta de med til legen for noe som de lett kan få medisin for, ikke før jeg gir beskjed til mannen om å gi henne beskjed om at hun må bestille time til fastlegen for sånn og slik.. Nå ble det mye oppgulp her og mannen min høres sikkert helt forferdelig ut, men han er faktisk en veldig snill og hensynsfull mann, han er bare fordømt blind og uten evnet til å se hva ungene trenger utover det som er åpenlyst, som mat på bordet, klær på kroppen, seng å sove i osv!

 

Men alt i alt så er der alltid håp og alltid muligheter, av og til må man bare komme litt på avstand for å se tingene i et nytt lys for så å få det bedre - håper jeg hvertfall:)

[☀ Lille prinsesse - juli2011 ☀]

Du høres ut som en snill dame, og jeg håper alt løser seg for deg og dine! Håper mannen din skjønner at han må ta litt mer tak i ting, før det rett og slett blir for mye for deg. Jeg ser hvor heldig jeg er, og håper dere får hjelp, og etter hvert får et godt familieliv dere også

[Anonym bruker]

Nå har jeg sittet her og lest alle innleggene og det du svarer. Enig med deg i at du bør komme deg vekk en periode og få litt ro og ny påfyll av energi, samt tingene litt på avstand. Du virker veldig ansvarsfull, og det er jo kjempefint at du tenker på ungene til mannen din. Likevel synes jeg kanskje du skal tenke litt mer på deg selv oppi det hele. Du er jo mor du også, og du utgjør en viktig rolle i dine biologiske barns liv. Da er det jo viktig at du beskytter deg selv litt. Jeg har selv 3 bonusbarn, men jeg tenker som så at så lenge de har en mor og en far, så engasjerer ikke jeg meg så veldig i praktiske ting som å lære de allmennkunnskap utover det de selv oppsøker. Jeg driter på ingen måte i de. Har i grunnen et godt forhold til de og inkluderer de alltid i familielivet vårt, men jeg føler at det ikke er riktig å skulle engasjere meg så mye som du kanskje gjør i dine bonusbarn. Ja, det er kjempefint at du reagerer på at ungene hans blir litt forsømte, men jeg beklager å si det, jeg tror ikke du kommer noen vei annet enn at det sliter deg ut. Så... tenk igjennom hva du vil bruke livet ditt på. Disse ungene har en mor og en far, og, sett bort fra eldstemann som kanskje trenger proffesjonell hjelp, selv om du kanskje synes at det er ille at de ikke får all den stimulien et barn trenger for å utvikle seg og lære osv., så må du nesten veie opp det mot hvordan du selv har det. Jeg høres kanskje litt hard og kynisk ut nå, men prøver bare å være litt realistisk. Lykke til!

[☀ Lille prinsesse - juli2011 ☀]

Det var et bra svar, og jeg er helt enig!