Barnet blir trist av å snakke med pappa

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn på fem, snart seks år. Har bodd alene med ham fra han var ett år. Faren bor ganske langt unna oss, og de ser hverandre en langhelg hver tredje uke. Det går veldig fint, gutten er glad i faren sin og gleder seg til de skal være sammen, men er ikke trist eller plaget av savn.

 

Hittil har faren nesten aldri tatt kontakt mellom samværene, han har ringt ca fire ganger i året. Nå har det plutselig endret seg veldig, og han har begynt å ringe hver dag (på Skype). Gutten synes det er stas å snakke med pappa, men jeg merker på ham at han er mye mer nedtrykt nå, og han sier at han savner pappa. Han virket mye gladere da han nesten ikke hadde kontakt med faren mellom samværene.

 

Har noen noen råd om hvordan jeg bør forholde meg til dette? Jeg kan ikke snakke med faren om det, vi har et mildt sagt anstrengt samarbeid, og vi har vært i retten om hovedomsorgen. Han var den som gikk til sak, og han er veldig bitter over at han tapte saken.

 

Jeg vil understreke at jeg ikke har noe imot at gutten snakker med faren sin, problemet er at det ikke virker som om det er positivt for ham.

[Anonym bruker]

Jeg prøver å dytte på denne.

[Anonym bruker]

Jeg vil tro at dette er en uvant situasjon for din sønn,og det er klart at savnet øker når han snakker med han daglig. Jeg ville tatt en prat med barnet. Om hva slags følelser og forventinger han sitter inne med. Prøve å forklare på en best mulig måte...

[Anonym bruker]

Takk for svar. Ja, jeg skal ta en prat med ham om dette. Men bør jeg prøve å begrense samtalene med faren noe? Slik det er nå er de nesten daglig, og jeg merker veldig stor forskjell på gutten fra da de nesten aldri snakket sammen. Han virker trist, og stresset. Før snakket han masse om pappa mellom samværene, men bare "vet du hva pappa sier/kan/gjør"-ting. Nå er han trist når han snakker om faren.

 

Jeg er veldig usikker for faren kommer til å lage et helvete dersom jeg ikke lar ham snakke med gutten når han vil, og han kommer absolutt ikke til å være åpen for diskusjon om dette.

[Anonym bruker]

Kontakt helsesøster, andre personer som har kompetanse på dette. Gjerne en barnepsykiatrer. Der får du gode svar.

[Anonym bruker]

Helsestasjonen var en god ide, det skal jeg gjøre. Takk!

 

Hi