En er som ingen to er som ti ? Stemmer det ?

[catyn]

Ønsker meg en til, men hØrer alle sier at det må du ikke finne på en er som ingen to er som ti !

Stemmer det ?

[LillemorHeidi]

Hei

For vår del stemmer det ikke foreløbig. Det ble utrolig mye lettere en jeg hadde forventet. Vesla er snart to år og lillebror er 3,5 mnd.

 

Men jeg fikk hele tiden høre at når vesla er så snill blir nok nestemann et mareritt. . Jeg håpet ikke det stemte for jeg syntes vesla hadde vært et mareritt når hun var liten med mye skrik og lite søvn.

 

Lillebror er stikk motsatt av søstra og er en svært rolig og avbalansert type. som tar livet med ro.

[catyn]

Det er jo bra da Ønsker meg så mye en til, men har hatt en periode med sykdom som har satt meg litt ut av spill. Skal ikke ha noen nå ( fornuften vs hjertet 1-0 ) men er litt usikker hvor lenge jeg klarer å holde igjen :s

[Anonym bruker]

Ønsker meg en til, men hØrer alle sier at det må du ikke finne på en er som ingen to er som ti ! Stemmer det ?

 

SeriØst? Fraråder alle rundt deg å få mer enn ett barn? Det var en spesiell omgangskrets, hehe

 

Dersom du var veldig heldig med nr 1, så kan det bli slitsomt dersom nr 2 er veldig krevende. Selv om man allerede har hatt en baby så trenger man jo ikke å ha erfaring med krevende små; så slikt sett kan man nesten oppleve å være fØrstegangsmamma på ny. Nr 1 sov kanskje sØtt i vuggen 16-20 timer i dØgnet og pludret ellers fornØyd på et teppe de fØrste månedene, mens nr 2 kanskje sover 10-12 oppstykkede timer i dØgnet og kun oppå mamma med puppen i munnen, og hyler som en stukken gris resten av dØgnet. Og dersom barn nr 1 kommer i trassalder samtidig, så kan det toppe seg for alle og enhver.

 

Men dette må du jo kjenne på selv! Hva syns du, og hva syns mannen din? Klarer dere å gå livet gjennom med kun ett barn? Hvordan fungerer hverdagen slik den er nå; er dere begge fornØyde med arbeidsfordelingen i fht hjem, jobb og barn? Har dere ressurser til å kunne gi ett barn til hva det Ønsker og trenger av kjærlighet og materielle goder? Er dere klare for å komme sist i mange flere år fremover? Antakeligvis får dere en skjØnn liten baby som lar seg pent fØye inn i deres hverdag, men skillsmissestatistikk blant småbarnsfamilier taler for at flere burde ha tenkt seg om fØr de satte enda flere små til verden...

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

To er som to, spør du meg ihvertfall=)

 

Jeg fikk en svært krevende baby nummer 2, og hadde en liten jente på akkurat 2 år fra før. Babyen krevde kroppskontakt hele døgnet rundt de første 6 mnd, men det løste jeg greit ved å samsove om natta og bruke bæresjalet om dagen- MYE. Uten bæresjalet hadde nok de 6 første månedene som tobarnsmor fortonet seg ganske så annerledes, med en baby som bare skrek og skrek og som aldri ville ligge alene og sove.

 

Storesøster har aldri trasset noe særlig og er veldig rolig av seg, så det var først da minsta ble mer aktiv, utforskende og mobil rundt 8-9 mnds alder at jeg ble litt svett rundt øra iblant Men to barn klarer man fint, man har jo to armer og er to foreldre om oppgavene Ser vel mer for meg at tre (tette) barn kan føles litt som ti iblant, med alltid en arm for lite, en forelder for lite osv.

 

Så har du lyst, go for it, det kommer nok til å gå veldig bra det hele!

[catyn]

Han vi har nå er en drøm. Han sov hele natten fra han var 6 dager gammel, men begynte å våkne igjen etter noen mnd da Jeg vet vi har nok resurser både følelsesmessig og økonomisk og plass messig .

Det som er er det at jeg har en sykdom ala ME som har plaget meg en stund. Jeg er aldri sånn at jeg kommer til å måtte ligge i et mørkt rom. og sønnen min har aldri lidd under det at jeg er syk.

Denne sykdommen er kronisk, og jeg vil nok aldri bli bra av den. Jeg kan heller ikke jobbe pga denne sykdommen ( målet er 50 % etterhvert )

Men jeg har gode perioder og dårlige perioder.

Men skal ikke jeg få ha min familie fordi tingene er sånn som de er ? Jeg ville jo aldri satt et barn til verden jeg ikke kunne ta meg av.

Og skulle det bli for ille så klarer jeg også å se det så jeg kan be om hjelp.

Jeg har også et sterkt nettverk rundt meg.

Men for meg består en familie av 2 barn og 2 voksene, vet ikke hvorfor det er sånn, men har alltid sett for familien sånn. Så Nei jeg kunne aldri sett for meg å kun ha ett barn

[Anonym bruker]

For oss har en vært som en og to som to. Men tre har vært som 10! Så skulle gjerne srudd tiden tilbake og stanset på to..

 

Tror det kommer ann på barna og alderforskjellen hvordan dette utsagnet oppleves. Vi har langt mellom de to første og veldig tett mellom de to siste.

[abella]

Nei, det er motsatt!

 

Jeg er overrasket over hvor mye glede de har av hverandre og hvor mye de kan underholde hverandre helt fra begynnelsen.

 

Da jeg fikk førstemann syntes jeg overgangen var stor og at det var slitsomt med baby. Da jeg fikk nr 2 la jeg nesten ikke merke til at det var én til i familien. Førstemann måtte underholdes mye følte jeg. Andremann blir mye underholdt av førstemann. Og alle rutiner med mat, klær og soving er jo på plass allerede så nr 2 sklir bare inn i disse.

 

Er kjempeglad for at jeg gikk for to tette, det var mye enklere enn forventet!

[Anonym bruker]

Nei, det stemmer ikke, men det er en overgang fra ett til to barn som kan ta litt pusten fra deg en periode om du får en nr to som ikke sover, skriker mye e.l.

 

Det går seg til, de får jo glede av hverandre også, og unger som har søsken å leke med, sloss med, erte, kose med osv maser mindre på foreldrene enn enebarn som ønsker bekreftelse, oppmerksomhet o.l. fra de voksne hele tiden.

 

Vi ble ikke skremt ihvertfall, vi har valgt å få fire barn

[Lemonia]

Nei, det synes jeg absolutt ikke. Den største overgangen var fra ingen til ett barn. Da måtte vi endre alt det vi var vant til. Da nr 2 kom var vi jo allerede vant til å ha barn og han bare skled inn i familielivet uten problemer. Joda, det er litt mer styrete å ha med to ut på en gang og støy- og aktivitetsnivået kan bli litt høyt til tider, men jeg synes likevel overgangen fra en til to var betydelig enklere enn overgangen fra null til en.

[*L*H*]

Vi fikk en utrolig krevende baby med første, som nå er en herlig gutt på 16 måneder. Jeg var helt i koma de første månedene fordi jeg var så sliten, selv om jeg elsker ham over alt på jord.

 

Så nå, når jeg endelig kan puste ut og slappe av, så er det så ubeskrivelig deilig at jeg ikke kan tenke meg flere barn. Mannen min forstår meg, selv om han egentlig ville ha to. Jeg er veldig fornøyd som ettbarnsmor og koser meg med mannen og gutten min, som jeg har hjemme!

Både mannen min og jeg er også enebarn - og jeg har aldri savnet søsken. Alle barn fortjener foreldre med overskudd og tid til dem, så derfor må man kjenne sine egne grenser! Heller ett barn og en mor som har overskudd, enn flere barn og en mor som er sliten hele tida og aldri har tid til seg selv eller ektefelle

 

I tillegg har jeg vært i gjennom mye de siste årene (alvorlig sykdom selv, mange dødsfall i nær familie, som gjør at vi nesten ikke har noe avlastning), noe som selvfølgelig også påvirker.

 

[catyn]

Nei, det stemmer ikke, men det er en overgang fra ett til to barn som kan ta litt pusten fra deg en periode om du får en nr to som ikke sover, skriker mye e.l. Det går seg til, de får jo glede av hverandre også, og unger som har søsken å leke med, sloss med, erte, kose med osv maser mindre på foreldrene enn enebarn som ønsker bekreftelse, oppmerksomhet o.l. fra de voksne hele tiden. Vi ble ikke skremt ihvertfall, vi har valgt å få fire barn

Nei, det stemmer ikke, men det er en overgang fra ett til to barn som kan ta litt pusten fra deg en periode om du får en nr to som ikke sover, skriker mye e.l. Det går seg til, de får jo glede av hverandre også, og unger som har søsken å leke med, sloss med, erte, kose med osv maser mindre på foreldrene enn enebarn som ønsker bekreftelse, oppmerksomhet o.l. fra de voksne hele tiden. Vi ble ikke skremt ihvertfall, vi har valgt å få fire barn

 

Ja det er det jeg tenker på

Det siste jeg vil er å ha et bortskjemt enebarn som kun ser sin egen navle

Er selvfølgelig ikke alle som blir sånn, men det er ikke så lett å la være når man kun har den ene

Lillemann er en drøm, men han har helt klart klare meninger, og jeg kan se for meg at han blir et lite helvete når han blir eldre:) Så er kanskje ikke det beste å være høygravid når han er i trassalderen:)

Men det er kjempe bra at så mange mener det ikke er sånn

Kanskje det er en mulighet for oss å å få en til om ikke så alt for lenge Må innrømme at jeg begynte å miste motet

Har virkelig prøvd å venne meg til tanken om at det kanskje holder med 1 for oss, men sannheten er det at det ikke gjør det i det hele tatt. Men ønsker bare to også da

[Merethe ♂ ♀ ♂ ♀]

Tror alle har godt av søsken. Mine to eldste er tett i alder og leker masse sammen (og krangler...). Det er jo dobbelt så mye, og helt annerledes enn å ha en. men jeg syntes overgangen fra 0 til 1 barn var størst.

 

Er også enig i at en er en, to er to og tre er ti! Men nå er tredjemann her usedvanlig krevende (kolikk, sover nesten ikke på dagen, våkner hver time om natten etc etc)

[soleia]

Eg har to tette, og ser at det kunne ha vore veldig travelt om ikkje minste var ein usedvanleg roleg og grei baby. Men no når han har vorte eit år er det moro å sjå kor glede ungane har av kvarandre. Når eg er åleine med minste, heng han i beina på meg, men når største kjem heim frå bhg puslar dei på mykje i lag. Litt mekling vert det jo av og til, men ikkje så ille.

Eg synes livet med to barn er heilt flott

[Anonym bruker]

Det er noe sant i det synes jeg. Barseltiden med nr 2 har vært mye travlere enn med nr 1. Selv om baby sov til kl 10 må jeg opp med storebror kl 6 osv.Tenker også på hvor enkelt det var å gå på butikk, besøk, dra ut alene om kveldene osv når det kun var en som skulle tas med eller passes. Men som ti er det kanskje ikke...;-) Det som imidlertid bidro, er at storebror ble en del mer krevende da lillesøster kom, og at lillesøster ikke var verdens roligste baby. Overgangen fra 1 til 2 barn har dermed for meg føltes større enn overgangen fra ingen til ett barn.

[Gjest ♥ JuniGull10 ♥]

Jeg har bare et barn, men jeg kan fortelle dette:

 

Først ble jeg tante til et barn, men så fikk dette barnet en lillebror, og etter 1 års tid så føltes det plutselig ut som at jeg hadde blitt tante til 30 unger! ;-)

 

Noe overdrevet, men likevel..

[catyn]

Det er nok ganske stor forskjell på å være tante og mamma.

Og jeg var tante før jeg ble mamma, og jeg kunne ikke forstå åssen svigerinna mi klarte det.

Men som tante kan man gi all energi på en dag også dra hjem å legge seg.

Som mor ( ihvertfall gjør jeg det ) må man spare på energi i tilfelle det blir en dårlig natt, sykdom og at man ganske enkelt må prestere like bra dagen etter, man venner seg jo også til å ha barnet hele tiden.

Men er nok litt lett å si det at det går bra fordi sønnen min er så snill.

Han kan fint leke alene lenge og er som regel blid og fornøyd.

Han har selvfølgelig sine greier han å. Han har allergier og atopisk eksem. Så litt har det jo vært med han å, men det har jo gått greit. Samtidig som man glemmer fort hvor slitsomt det er med spedbarn.

Nei det er mye å tenke på (men det er vel fint at man tenker seg godt om

[☆☆☆]

For oss har en vært som en og to som to. Men tre har vært som 10! Så skulle gjerne srudd tiden tilbake og stanset på to..

 

Tror det kommer ann på barna og alderforskjellen hvordan dette utsagnet oppleves. Vi har langt mellom de to første og veldig tett mellom de to siste.

 

Hvilket av barna dine ville du valgt bort da?

 

[catyn]

huff var nok ikke sånn ment da :S går jo an å "angre" på at man fikk tre uten at man ville vært foruten noen av dem da

[Anonym bruker]

Det er 22 mnd mellom mine to. Det første året var ekstremt tøft! Hadde jeg visst det jeg vet nå,så ville jeg ha ventet. Men nå begynner det å løsne og jeg ser gleden de har av hverandre (3 og 1 år) De sover om natten og vi foreldre begynner å komme til hektene igjen.

 

Det har vært tøft også for forholdet vårt. Lite søvn,trassig storebror

etc...

 

Men akkurat nå i kveld, føles ikke to som ti.

[catyn]

hehe ja rart hvordan man glemmer hvor slitsomt det var når de var helt små, tenker tilbake å tenker at det gikk jo helt fint, men sannheten er jo at det var veldig tungt. Men jeg er heldig og har en samboer som er like oppi sønnen vår som jeg er. Begge var klare til å starte en familie og begge liker å være hjemme med familie

[Anonym bruker]

Ønsker meg en til, men hØrer alle sier at det må du ikke finne på en er som ingen to er som ti !

Stemmer det ?

 

JA!

[Anonym bruker]

Nei, stemmer ikke.

Synes heller det er motsatt. En alene blir mye mer masete og krevende, kjeder seg lett. Er de to, så har de hverandre. Min erfaring er at det er det beste, ikke minst av hensyn til nr. 1.

[catyn]

Kjenner jeg kun tar til meg det positive her

Men nå er jeg veldig i tvil.

Planen frem over (hvis vi skulle begynne da) var at det ble planlagt keisersnitt ( grunnet sykdom kan jeg ikke få smertelindring )

Forrige fødsel var veldig traumatisk spesielt for samboer.

Så planlagt keisersnitt var liksom det vi hadde landet på.

Nå har jeg hørt at det tar flere timer fr man får se barnet, og det er en deal breaker for meg.

Da vil jeg heller at sjansen på en fødsel uten smertelindring.

Da jeg må i narkose ved ks.

Da vil nok ikke samboer på en lang stund...

[Anonym bruker]

Om forrige fødsel var veldig traumatisk for samboeren din, så kan du jo f eks ta med moren din eller søsteren din denne gangen? Og hva med lindring i vann; varme dusjer kan jo hjelpe? Jeg fødte selv uten smertelindring og kjenner mange flere som gjorde dette. Ja det er vondt, men det gjør faktisk vondt med epidural osv også

 

Ang keisersnitt versus naturlig fødsel, så vil jo en naturlig fødsel gjøre at du får lov til å bo på enerom på barselhotell i stedenfor å måtte dele tomannsrom med en annen nybakt mamma om du har tatt KS (om sykehuset har barselhotell så klart). Når babyen har blitt hentet ut av deg etter KS, så tar det ganske lang tid før du får holde babyen, da livmor, muskler, fascie og fettlag + hud skal sys sammen igjen først, og dette tar jo litt tid. Og om du får narkose, så tar det en stund før du kommer deg etter dette, og når du våkner så har du jo vært gjennom et kirurgisk inngrep, og vil føle deg ganske så sliten, kvalm, svimmel og trøtt. Etter naturlig fødsel er det tross alt bare å gå inn i dusjen, og så legge seg til rette på senga og amme den nyfødte <3

 

Du kan heller ikke løfte barn nr 1 på 12 uker etter KS, da du ikke skal løfte tyngre enn din nyfødte baby pga fare for revning av operasjonssnittet. Så pappaen må belage seg på å ikke kunne dra noe sted før barn nr 1 sover søtt i senga hver kveld, og må kunne komme fort tilbake om barn nr 1 våkner og hylskriker i senga og Må tas opp.