Noen her inne fra dysfunksjonelle familier?

[Anonym bruker]

Føler du at det har styrket deg, eller "ødelagt" deg? Eller et sted der i mellom?

Er en grunn til at jeg stiller det første for jeg tror det oftest er enten eller, men kan være både/og.

 

Har du en typisk "emosjonelt utilgjengelig" barndom?

[ROFL]

At min familie er dysfunksjonell er vel egentlig en underdrivelse, men i bunn og grunn er det alkoholmisbruk som ligger til grunn for alle problemene. Dette er noe som ikke er synlig utad, og ingen har vel noengang visst om problemene innad i familien. Barnevernet har aldri vært på banen.

 

Det har svekket meg på den måten at jeg sliter med dårlig selvtillit på enkelte områder, og jeg har store problemer med å stole på folk. Jeg tror nesten aldri på folk som sier positive ting til meg.

 

Det har styrket meg på den måten at jeg vet livets realiteter. Jeg er på en måte, nesten usårbar. Jeg ser ting på en annen måte enn de fleste, og setter på den måten større pris på de små ting i livet .

 

Etter at jeg ble mor selv, har jeg tenkt mye på min egen barndom, og rett og slett blitt sint på mine foreldre for ansvarsfraskrivelsen de begikk da, og fremdelses gjør. Jeg har innsett at jeg rett og slett mangler basiskunnskap på hvordan gode foreldre skal oppføre seg, og kan ikke se tilbake på min egen barndom for rettledning. Heldigvis er jeg gift med en fantastisk mann, og sammen diskuterer vi oss fram til hvordan vi skal oppdra barna våre når vi støter på problemer. Mine barn skal aldri måtte gjennomgå slik usikkhet som jeg gjorde!

[Anonym bruker]

Dysfunksjonell er bare forbokstaven, og min mors ego og drikkeproblemer er hovedårsaken til at alt gikk til helvete. Det går bra med meg nå, men jeg er jo ikke en veldig trygg, glad og sosial person. Har tungt for å knytte meg til folk, og vanskelig for å stole på noen.

[Anonym bruker]

På noen områder har det styrket meg, men På andre områder har det dessverre ødelagt meg totalt. Men min familiebakgrunn og fortid har gjort at jeg mestrer foreldrerollen veldig bra og absolutt bedre enn hva man kan forvente mtp hva jeg har vært gjennom i barndommen min. Vi har også valgt å åpne hjemmet vårt for avlastningsbarn og fosterbarn, i tillegg jobber jeg frivillig med vanskeligstilte barn, og det er nok et direkte resultat av min altfor tøffe barndom.

 

Fordi jeg vet at jeg har "reddet" mange barn fra en tung skjebne ville jeg ikke vært mi barndom foruten, men jeg har lenge arr i sjelen jeg aldri vil bli kvitt

[Anonym bruker]

Jeg har hatt en veldig tøff barndom i en "dysfunksjonell familie" som du kaller det. Det er et under at jeg har klart meg så bra som jeg har, men på enkelte områder sliter jeg fremdeles. Har ikke fått diagnosen, men tror jeg har posttraumatisk stress syndrom. I perioder sliter jeg psykisk, og har i mange år (heldigvis mye mindre nå) slitt med mareritt, angst og depresjoner.

 

Fordelen er at jeg tar gjennomtenkte valg i forhold til barnet mitt, og bruker bakgrunnen min for å vite hva jeg IKKE skal gjøre. Føler det er godt at tiden går videre, etter jeg fikk barn. Jeg har ikke lenger så mye fokus på egne traumer og lidelser.