Er det noe galt med datteren vår?

[Anonym bruker]

Nå er jeg helt fortvilet for det har vært en forferdelig kveld og hun sover fortsatt ikke. En ting er at hun ikke sover, for sånne kvelder har man jo inni mellom. Men jeg reagerer på oppførselen hennes.

 

Hun er 4 år neste måned. I kveld har hun sparket, slått, visst tunga og skallet til meg x antall ganger under leggingen. Når jeg irettesetter henne og sier at det ikke er lov så ler hun bare og gjør det igjen. Det virker som ingenting jeg sier eller gjør betyr noe. Om jeg er rolig eller sint betyr ingenting. Om jeg truer eller snur meg bort for ikke å gi henne oppmerksomhet har ingenting å si. Ei heller å bryte sirkelen med å godsnakke med henne for å få henne inn på et annet spor. At alle bamsene og koseteppe ble tatt bort fra senga har heller ingen effekt.

 

Er dette et normalt fenomen i trassalderen eller er det noe seriøst galt her? Det er ikke slik at hun får fri flyt på grenser, men hun har en sterk vilje som til tider kan være svært slitsom uten at hun får viljen sin av den grunn.

 

Hva ville dere gjort i denne leggesituasjonen?

[Anonym bruker]

HI igjen her.

 

Ble vel litt unyansert i første innlegg. Det er ikke slik at leggingen er sånn hverken daglig eller ukentlig. Men noen ganger, som i kveld, virker det som hun kommer helt inn i sin egen modus og da er det ingenting som hjelper. Nå sovnet hun endelig for 3 minutter siden. Siste timen har vi hatt x antall runder på do uten at det kommer noe samt hun var nå også sulten på slutten og hun fikk da et knekkebrød på sengekanten fordi jeg ikke ville at hun skulle stå opp. Så hun satt på fanget mitt og spiste og roet seg ned. Etter det sovnet hun. Ikke rart hun var sulten etter 3 timer med styr. Stakkars liten. Får jo så vondt av henne også. Men jeg/vi klarer ikke å nå igjennom til henne når hun er i det lune hun har vært i kveld. Da er alle irettesettelser bare festlige og hun bare gjør de gale tingene igjen og igjen. Hun er jo så stor nå at hun vet at man ikke skal slå og sparke. Vi kan jo ikke akseptere det! Har også forsøkt å ha henne på fanget, stryke henne på ryggen, alt for å roe henne ned tidligere i kveld uten at det har fungert.

[millie+2klumper]

Jeg vet ikke om det er normalt.. Men sønnen min er som datteren din. Bare at han hyler og skriker helt hysterisk. Han har også en sinnsyl sterk vilje. Han får heller ikke viljen sin hele tiden men alikavel gir han seg aldri. Jeg blir GAL til tider :/..

 

De er vel ikke unromale barn? Men utfordrende barn med meget sterke viljer:P.

Jeg skal gå foreldrekurs for å lære meg og takle han på en bedre måte nå. For ingenting jeg gjør funker i hvertfall.. å det er så slitsomt!

Så jeg føler med deg:/..

[Anonym bruker]

Der har du vel sakens kjerne:)

 

Ikke gi henne trøst, kos og knekkebrød på sengekanten. Det er pga oppmerksomheten det skaper at hun gjør seg "umulig".

 

Hun får spise før hun legger seg, og da er det natta - uten flere dikkedarier:)

[Mandalas]

Jeg har to barn som er det man kan kalle krevende

 

Det jeg lurer på er om det skjer ofte at dere ikke når inn til henne? Og hvordan dere pleier å løse situasjonen? Ender det oftest med at hun får noen goder ut av det? For knekkebrød på sengekanten på et fang er jo uten tvil et gode.

 

Alle barn har vel sånne kvelder/ stunder en gang iblant. Og tjener de noe på det så er det større sjanser for at det skjer igjen. Om det derimot er ganske ofte og barnet aldri lærer selvom det ikke oppnår noe godt i det hele tatt - da ville jeg begynt å bli litt bekymret. Som du beskriver det høres det ganske vanlig ut syns jeg egentlig...

[Anonym bruker]

Der har du vel sakens kjerne:) Ikke gi henne trøst, kos og knekkebrød på sengekanten. Det er pga oppmerksomheten det skaper at hun gjør seg "umulig". Hun får spise før hun legger seg, og da er det natta - uten flere dikkedarier:)

 

Takk for svar :-)

 

Føler ikke helt det er sakens kjerne. Det er første gang hun fikk spise på senga. Egentlig ville hun stå opp og spise, men jeg ville ikke at hun skulle få stå opp og spise. Men jeg skjønte at hun nok var blitt sulten etter all den energien hun har brukt de siste timene. Ikke spiste hun stort til kvelds heller. Og jeg lar henne ikke legge seg sulten. Når hun nå på slutten var nesten helt vekk av fortvilelse så prøvde jeg å roe henne ned og hadde henne på fanget for å forsøke å få "samlet" henne litt. For jeg tenkte at det klarer hun ikke selv nå. Føler ikke egentlig at det er feil å forsøke å samle henne når hun ikke klarer det selv. Men hun har ikke fått masse positiv respons på oppførselen sin og opplever heller ikke at hun selv opplever at oppførselen hennes gir henne belønning.

 

Jeg har en tanke om at det er ikke alltid at man kommer lengst med å kjøre hardt mot hardt. Spesielt ikke når hun er så viljesterk som hun er. Hardt mot hardt varer da ofte i timesvis når det gjelder legging. Prøver ofte å få henne inn på et annet spor slik at hun kommer ut av humøret/trassen/lunet (hva man nå skal kalle det) som hun er inne i. Men det hjelper jo ikke altid så jeg tar gjerne i mot andre tips.

 

Det som frustrerer meg mest er at hun noen ganger, som i kveld, da sparker, slår, rekker tunge osv, og bare ler når vi irettesetter. Hva gjør man da? Når man tar bort alle bamser osv og det preller av som vann på gåsa?

 

HI

[Mikkemafian]

Jeg har en 4-åring som er ufattelig sinna om dagen! Hun hyler og kjefter og erter lillesøster.. Vil ikke ha mat og vil ikke sove.

Så jeg tror det er ganske vanlig med litt testing av grenser i den alderen i hvert fall.. Vår lille frøken er stort sett lett å legge, men vi har av og til noen runder som du har vært gjennom nå. Husker nyttårsaften i fjor da hylte hun i 2 timer og hoppet opp av sengen og skreik så trommehinnene nesten slo sprekker. Hun var helt hysterisk!! Når hun er sånn, så får hun gå på do en gang, drikke litt hvis det trengs, men så er det slutt. Da er det bare bæring tilbake i sengen, hver gang, ikke et ord.. Til slutt endte det opp med at hun ropte "mamma snakk til meg, snakk til meg, si noe mamma!!"

 

Ingen kos, ingen prating, og når de skjønner at du mener alvor, så er det ikke så lenge de holder på. Første kvelden med dette er fæææl, men deretter er det ikke vanskelig på veldig lenge... Hos oss i hvert fall;)

 

Vi bytter på å ta den kampen der. Når jeg holder på å miste besinnelsen, tar mannen over, og så er det min tur igjen når han holder på å sprekke. Vi gjør akkurat det samme, så det er liten forskjell når vi bytter.

 

Lykke til med den viljesterke jenta. Ta en prat med henne i morgen, spør hvorfor hun gjorde det hun gjorde, og spør hvordan dere kan unngå at det skjer igjen. Det funker bra her;)

[Anonym bruker]

Jeg har to barn som er det man kan kalle krevende Det jeg lurer på er om det skjer ofte at dere ikke når inn til henne? Og hvordan dere pleier å løse situasjonen? Ender det oftest med at hun får noen goder ut av det? For knekkebrød på sengekanten på et fang er jo uten tvil et gode. Alle barn har vel sånne kvelder/ stunder en gang iblant. Og tjener de noe på det så er det større sjanser for at det skjer igjen. Om det derimot er ganske ofte og barnet aldri lærer selvom det ikke oppnår noe godt i det hele tatt - da ville jeg begynt å bli litt bekymret. Som du beskriver det høres det ganske vanlig ut syns jeg egentlig...

 

Godt å høre at det høres ganske vanlig ut! For man føler seg jo helt maktesløs og som verdens verste forelder. Vil bare presisere at det er første gang hun har fått mat på senga. Hun pleier ikke å få noen goder ut av sånne kvelder! Skjønner at det kan virke sånn i og med at hun fikk det i kveld, men det er ikke vanlig altså!! Og egentlig ville hun opp og spise yoghurt.

 

Men hva gjør dere konkret når de sparker/slår osv og det ikke fungerer å kun irettesette og fjerne goder?

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg har en 4-åring som er ufattelig sinna om dagen! Hun hyler og kjefter og erter lillesøster.. Vil ikke ha mat og vil ikke sove. Så jeg tror det er ganske vanlig med litt testing av grenser i den alderen i hvert fall.. Vår lille frøken er stort sett lett å legge, men vi har av og til noen runder som du har vært gjennom nå. Husker nyttårsaften i fjor da hylte hun i 2 timer og hoppet opp av sengen og skreik så trommehinnene nesten slo sprekker. Hun var helt hysterisk!! Når hun er sånn, så får hun gå på do en gang, drikke litt hvis det trengs, men så er det slutt. Da er det bare bæring tilbake i sengen, hver gang, ikke et ord.. Til slutt endte det opp med at hun ropte "mamma snakk til meg, snakk til meg, si noe mamma!!" Ingen kos, ingen prating, og når de skjønner at du mener alvor, så er det ikke så lenge de holder på. Første kvelden med dette er fæææl, men deretter er det ikke vanskelig på veldig lenge... Hos oss i hvert fall;) Vi bytter på å ta den kampen der. Når jeg holder på å miste besinnelsen, tar mannen over, og så er det min tur igjen når han holder på å sprekke. Vi gjør akkurat det samme, så det er liten forskjell når vi bytter. Lykke til med den viljesterke jenta. Ta en prat med henne i morgen, spør hvorfor hun gjorde det hun gjorde, og spør hvordan dere kan unngå at det skjer igjen. Det funker bra her;)

 

Tusen takk for svar! Mulig vi må være enda hardere rett og slett. At vi gjør som deg og bare setter henne tilbake i senga og går ut uten å si noe. Vi har forsåvidt forsøkt det litt tidligere, men kanskje ikke holdt på lenge nok. For det stopper nok ikke med 2 timer her i huset da.. Og da bare ler hun seg i hjel og hopper ut av senga i det sekundet vi slipper henne. Men vi må kanskje forsøke det igjen. Og heller holde på i de 3 timene ++ som det garantert kommer til å ta. Takk og lov er det ikke slik hver kveld! Men det ble lite av den hyggelige fredagskvelden vi skulle ha med mat osv her i huset... Eller rydding og vasking til vi får gjester i morgen ;-)

 

PS synes også det er litt forskjell på når hun er obsternasig og har dårlig oppførsel kontra når hun gråter veldig og er veldig fortvilet. i sistnevnte tilfelle synes jeg at jeg som forelder har en forpliktelse til å forsøke å roe og hjelpe henne. Men det er mulig jeg er for soft :-)

 

HI

[81-Mamma<3<3]

Har ingen trassig fireåring, men tror jeg ville (om du er på soverommet) gått rett ut og lukket døra. (hvis dere er utenfor, eller hun kommer ut, bare lempet henne inn på rommet, og lukket døra! F.eks ventet til et Evt raserianfall inne på rommet var over. Deretter gått inn og sagt at man ikke oppfører seg slik. Da går mamma ut inntil hun kan oppføre seg bedre. Da får du vist tydelig at slik adferd ikke aksepteres.

 

Er det jeg tenker jeg ville gjort iallefall

[Anonym bruker]

Har ingen trassig fireåring, men tror jeg ville (om du er på soverommet) gått rett ut og lukket døra. (hvis dere er utenfor, eller hun kommer ut, bare lempet henne inn på rommet, og lukket døra! F.eks ventet til et Evt raserianfall inne på rommet var over. Deretter gått inn og sagt at man ikke oppfører seg slik. Da går mamma ut inntil hun kan oppføre seg bedre. Da får du vist tydelig at slik adferd ikke aksepteres. Er det jeg tenker jeg ville gjort iallefall

 

Takk!

 

Og takk og lov er det langt i fra hver kveld ;-) Men merker at vi har en viljesterk berte i hus som ikke er interessert i å gjøre som hun får beskjed om eller høre. Men synes situasjonene på dagtid foreløpig er greiere å takle. S-) om man blir fryktelig lei til tider og også da lurer på om det er normalt for alderen. Men ut i fra svarene her så høres det ut som det er det

 

HI

[Mandalas]

Jeg har også iblant endt med å gi en banan eller et knekkebrød på senga etter et sånt skikkelig utbrudd som har vart i timesvis. Da er jeg bare lykkelig for at barnet endelig har klart å komme seg ut av "besettelsen" og som deg forstår jeg at barnet er like matt, utslitt og sulten som vi foreldrene er. Jeg tror ikke det ene knekkebrødet eller bananen har gjort noe fra eller til faktisk...

 

Vel.. Jeg har gitt opp å prøve å ta bort goder når barna "klikker" og blir fysiske med slag, spark og hodedunking. Det går uansett ikke inn. Når mine barn havner i den situasjonen blir de på en måte borte for meg, ingenting av det jeg sier når inn til dem. Det er akkurat som det er en boble rundt dem. Så det eneste jeg kan gjøre er å redusere "skadene" som best går. Dvs, beskytte meg og ting rundt. Innimellom prøver jeg å avlede med samtale og jeg merker da fort om det bare er å avvente lenger eller om de begynner å roe seg.. Også passer jeg på å rose dem når de er midt i dette, men ikke slår eller sparker. Når de bare er sinte, så sier jeg at det er bra de ikke slår feks.

 

å bli sint, kjefte eller si at slag er uakseptabelt er helt bortkastede ressurser der og da, og ofte trigger det heller bare mer. Den praten tar vi etterpå eller dagen etter (avhengig av om dette skjer på kvelden eller dagen). Jeg vet ikke om dette er riktig fremgangsmåte, men sønnen vår har nå helt sluttet å være voldelig ved raseriutbrudd. Før var han det alltid og han fikk utbrudd ofte! Jeg vil også nevne at han faktisk har en diagnose, men søsteren er en normal jente som vi gjør akkurat det samme med.

 

Vi føler at det er beste fremgangsmåten, men om andre ser oss når det står på, så ser vi kanskje "slappe" ut, siden vi ikke får stopp på det der og da. Men med våre barn er det ikke bare å si at man ikke aksepterer slåssing, det må tas tak i på en annen måte. Vi bruker nok veldig mye ros i forhold til hva de fleste gjør...

[Anonym bruker]

Jeg er den som svarte lengre oppe - "sakens kjerne- dama"

 

Jeg var slik selv, som barn - det er derfor jeg innbiller meg at dere er litt for "snille". Jeg også visste jeg fikk viljen min, bare jeg holdt ut lenge nok. Det hadde jeg lært. (Ikke på materielle goder - men på andre ting)

Jeg skulle ønske foreldrene mine hadde vært litt strengere, for det hadde jeg nok hatt godt av:)

[Merethe ♂ ♀ ♂ ♀]

Vi har en treåring som også er veldig vanskelig til tider. Jeg blir ofte veldig sint på henne, men det har ingen effekt. I går prøvde vi en ny taktikk, "dulle" taktikken, dvs at vi bare koste og sa i fra på en mild måte. Ingen forskjell. Jeg tror hun trenger grenser, og at det å være bestemt og ikke sint er det beste. Men jeg bukker for dere som har tålmodighet! Jeg synes Mandalas teknikk høres veldig fornuftig ut!

 

Vi har fått henvisning til BUP faktisk, selv om jeg er ganske sikker på at jenta ikke har en "diagnose". Vi må bare få litt hjelp til å komme inn i rett spor.

[Anonym bruker]

Jeg er den som svarte lengre oppe - "sakens kjerne- dama" Jeg var slik selv, som barn - det er derfor jeg innbiller meg at dere er litt for "snille". Jeg også visste jeg fikk viljen min, bare jeg holdt ut lenge nok. Det hadde jeg lært. (Ikke på materielle goder - men på andre ting) Jeg skulle ønske foreldrene mine hadde vært litt strengere, for det hadde jeg nok hatt godt av:)

 

Hehe vi er nok kanskje litt for snille ja. Kombinert med hennes vilje av stål så er vel kanskje ikke det verdens beste kombinasjon ;-) Har tatt til meg alle innlegg og tips. Selv om jeg opplever at vi har vært rimelig konsekvenste så kan vi nok helt klart stramme inn et par hakk til. Så da får vi se hvordan det går :-)

 

Men takk og lov så er det ikke så ofte vi har sånne kvelder. Og om dagen så synes jeg det er litt lettere, som jeg har skrevet tidligere. Men da også opplever vi jo en vilje av stål og at ingenting betyr noe hvis hun er i "rette" lune. Om vi tar bort leker eller goder har da null betydning. Ikke etterpå heller. Virker ikke som hun bryr seg om at lekene forsvinner f.eks. Men det er lettere å gi konsekvenser og følge opp på dagtid. Kan ikke tvinge noen til å sove liksom ;-) Men det er godt å høre at det er ganske vanlig for alderen. Begynte nesten å bli litt bekymret. Og jeg var ikke sånn selv, så jeg kjenner meg veldig lite igjen i hennes personlighet :-)

 

HI

[Anonym bruker]

Kan jo si at det er sjelden hun har raserianfall. Veldig sjelden. Så når hun sparker og rekker tunge osv så er hun ikke sint. Ler og synes det er kjempemoro.

[Anonym bruker]

Kan jo si at det er sjelden hun har raserianfall. Veldig sjelden. Så når hun sparker og rekker tunge osv så er hun ikke sint. Ler og synes det er kjempemoro.

 

Glemte å skrive HI :-)