Søskenkrangling. Noen andre som har barn som krangler mye?

[Anonym bruker]

Her i huset har vi tre gutter på 6, 8 og 10 år. De krangler og sloss så mye at jeg blir snart gal.

Noen andre som har eller har hatt det slik?

 

Jeg ønsker noen råd på hvordan vi kan få slutt på dette.

Har snakket masse med dem om denne oppførselen, men det ser ikke ut til og hjelpe noe.

 

Til tider flyr de på hverandre for den minste ting, et feil blikk eller at minsten tilfeldighvis kom borti den største... Er nesten redd for st de ikke kommer til og ha noe glede av hverandre når de blir eldre.

 

Noen med erfaringer?

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Er de venner også da, eller bare krangler de? Har selv tre gutter på 9, 7 og 4,5 år + en jente på vel 2 år. De to eldste guttene kan i perioder krangle og sloss en god del, men vi merker jo litt hva som trigger dette hos dem. Er de trøtte, sultne, slitne, overfull i energi eller kjeder seg, da blir det veldig lett krangling/slossing, så dermed er det jo lurt å forsøke å unngå dette. Er det f.eks en time til middag, så kan det å gi dem et eple hver faktisk hjelpe mye på. Eller sende en og en av dem ut og be dem løp x-antall runder rundt huset mens vi tar tiden på dem slik at de får ut litt overskuddsenergi. I skikkelig ille perioder må de være på hver sine rom til de klarer å oppføre seg som folk. I de periodene deler vi dem også opp så mye vi kan, f.eks en av oss tar en av dem med på butikken mens den andre tar den andre (og småsøsken) med seg ut en tur osv. Og så prøver vi å finne felles plattformer og opplevelser for dem slik at de bonder igjen.

 

Men her er guttene veldig gode venner også, og de kan leke eller tegne sammen i timesvis. 4,5 åringen står litt utenfor, det er sjeldent han er i konflikt med storebrødrene, men han er også en uvanlig fredsommelig gutt (type i bhg så forteller de at han aldri er med i noen konflikter). De to eldste er mer normale der, med mer bestemte meninger, liker å plage litt osv, så dermed ryker de også mer i tottene på hverandre. Dersom barna deres ikke er venner i det hele tatt, noen av dem, så ville jeg kanskje faktisk vurdert å be om hjelp til å finne metoder for å få dem til å bli bedre venner.

[soleia]

No skulle eg linke deg til ei digital bok på nasjonalbiblioteket, men kom ikkje inn på den i dag. "søskenboka" av Adele/Faber er ei lettlest og god bok om dette emnet. Du finn den sikkert på biblioteket ditt. Mine barn er små endå, så eg har ikkje så mykje eiga erfaring å komme med.

[*Lissi*]

Jepp! De to eldste på 12 og 14 år krangler mye i perioder. Nå har den ene rom i kjelleren og den andre i 2. etg.

Gutten min på snart 6 år og søsteren på 3 år er også veldig i tottene på hverandre. Prøver å "skille" dem til tider. Ta med den ene ut hjelper veldig feks. Ikke så lett alltid når man er alene med de:-)

Er kanskje verre når det er samme kjønn?

Satser på at det bare er en fase. Sikker på at de kommer til å ha mye glede av hverandre.....en gang i tiden;-)

[♥Nemi♥]

Min 3 år eldre storebror og jeg kranglet og sloss ganske så heftig. Vi kunne være venner også, men har holdt på å knekke armer og kragebein på oss begge. En gang måtte jeg rømme ut av soveromsvinduet, og klatre over taket, for og så stikke av:-)

 

Mamma var veldig fortvilet, og vi skapte nok en god del krangler. Men i dag er han Gudfar på mitt barn, og vi har fått et sterkt søskenforhold.

[Anonym bruker]

Har den berømte søskenkjærligheten her i huset også. En skulle tro de hatet hverandre som pesten, men de er heldigvis veldig glade i hverandre. Har dere mulighet så send en eller to avgårde til besteforeldre en natt eller to, så de har litt tid til å savne hverandre litt.

Mine var borte fra hverandre en ukes tid i våres, og skal si det var noen som savnet hverandre ja. Hun ene: "jeg savner at xx mobber meg" Det varmet ett mamma hjerte skal jeg si. Så selv om de krangler så busta fyker er de glade i hverandre. Så jeg har engasjert meg mindre og mindre i kranglinga dems, de får holde på. Får de vondt så skal jeg trøste jeg, men de får prøve å finne ut av det selv. Og det har hjulpet litt, nå vet de at det ikke nytter å komme løpende til meg å klage.

 

Jeg og min søster var vist noen fryktelige kranglefanter, min mor sluttet å engasjere seg. Vi kranglet like mye, men vi var alltid gode venner. Vi sloss også veldig mye, faktisk litt rart at vi aldri ble skadet. Blåmerker fikk vi men ikke noe mer enn det. Når min søster kom på ungdomskolen roet ting seg litt og vi fikk ett veldig nært forhold igjen. Da var det kjekt med en lillesøster og jeg syns det var veldig kjekt med en storesøster. Jeg var det perfekte mobbeofferet, og hadde jeg ikke hatt storesøster som passet litt på så hadde jeg nok blitt ett mobbeoffer også. Men ingen som torde å gjøre noe med meg, når min storesøster som var mye sammen med de tøffe guttene på ungdomskolen passet på.

Nå har vi ett veldig nært forhold, vi, ungene og våres menn går veldig bra overens. Vi er sammen på ferier og er sammen ellers i året. En skulle kanskje ikke trodd dette for 30år siden og så vi kranglet som vi gjorde. Så jeg håper mine barn er ganske like som oss på det området der. Eller jeg vet ungene mine har det veldig bra sammen selv om de krangler.

[Anonym bruker]

Ja. 2år mellom mine 2.

De krangler MYE, noen ganger må vi sette dem i hvert sitt rom:(((

Blir også gal...