Er din lykke viktigere enn barnet/barna dine sin?

[Gjest Heartbroken]

Ser at mange rettferdiggjør samlivsbrudd med at hvis foreldrene er lykkelige, så er barna det også.

 

For meg så er det mye som skurrer i det utsagnet. Det er svært få barn som sitter lykkeligere igjen etter at mamma og pappa har brutt opp familien! Man hører om barn som håper i åresvis på at foreldrene skal bli kjærester igjen, men som istede må forholde seg til nye partnere, stesøsken og halvsøsken. Men samme det, så lenge mamma/pappa er lykkelige, ikke sant?

 

Selvsagt skal man ikke leve i et dysfunksjonelt hvor det er misbruk og mishandling (hverken psykisk eller fysisk), men jeg blir litt uvel av de som bryter opp fordi man ikke er forelsket lenger, fordi man har vokst fra hverandre eller fordi man kjeder seg i forholdet!

 

Har man valgt å få barn sammen, bør man alltid sette barnas ønsker og behov først, selv om det innebærer at man kanskje ikke er superhappy hele tiden!

 

Det kalles å være ansvarsfull voksen!

[Anonym bruker]

Så lenge man klarer å få til et godt samarbeid tror jeg ingen barn lider av at foreldrene ikke lenger klarer å bo sammen.

 

Da lærer man bare at man må føye seg, og kanskje dele livet med en man ikke er glad i fordi man har barn sammen.

 

Barn har ikke vondt av at forledrene er lykkelige. Selv ville jeg nok heller satt pris på at mamma levde lykkelig for seg selv, enn ulykkelig med pappa.

[Mamma`n til Will& Ailo]

Er svært uenig . Jeg tror barn merker at mor/ far ikke er lykkelig og får mange bekymringer rundt det, tro at det er dems feil ol.

 

Jeg vil ikke at mine barn skal vokse opp i den tro at man bare skal ha det ok i livet.

 

Jeg lever kun 1 gang og vil ikke kaste bort halve livet på å bare ha det ok, når jeg kan ha det fantastisk.

[Gjest Filifjonka]

Livet er ikke svart/hvitt. Det er ikke sånn at enten er ekteskapet/samboerforholdet helt OK eller så er det mishandling eller misbruk.

 

Hva om du levde med en kronisk utro mann? Eller hva om du levde med en mann som prioriterte absolutt alt annet enn kone og barn? En mann som alltid hjalp venner og slekt, stilte opp på alt, men aldri hadde tid til å være hjemme? Aldri hadde tid til å være hjemme med barna en ettermiddag/kveld så du kunne få gå på trening eller treffe venninner? Hva om du levde med en mann som bare satt og spilte pc-spill eller surfet på pornosider, og ikke tok seg av barna eller deg i det hele tatt? Eller hva om du levde med en mann som overhodet ikke ville ha sex med deg?

 

Alle disse er tenkte tilfeller, men det er faktisk tilfeller jeg har hørt om og lest om som grunner til at folk går fra hverandre. Ofte kan mennene være snille, høflige og hyggelige, men det er ikke nok.

 

Jeg tror ikke at folk har "for lett for å gå fra hverandre", som mange hevder. Jeg tror det er en vanskelig beslutning, og jeg tror de aller aller fleste tenker godt og grundig gjennom hva de gjør før de tar denne avgjørelsen, ikke minst hva det vil føre til for barna deres.

 

Det er litt for lettvint å sette seg til doms over andre menneskers avgjørelser når man ikke vet hvordan de har det, og hvorfor de velger som de gjør.

[Anonym bruker]

Jeg er litt der at jeg lurer på hva jeg skal gjøre med forholdet.. Jeg er sammen med en mann som er kjempesnill, stiller opp og vil oss alle i familien det beste. Men jeg føler ikke noen tiltrekning. Jeg vil ikke kysse han, eller bare kose med han. Vi er veldig forskjellige, med alt fra totalt ulik musikksmak til at vi er helt ulike typer.

For andre hadde det nok sett veldig "dårlig ut" om vi gikk fra hverandre. Men klarer jeg virkelig å leve med å ha det slik? Leve med en mann jeg har pliktsex med? Jeg vet ikke enda... Antakelig gjør jeg det noen år til, så får vi se hvor det bærer..

[Anonym bruker]

Det er dessverre altfor mange som ikke burde fått barn sammen. De fleste kjenner hverandre for dårlig og det ender i katastrofe. Jeg hadde vært sammen med kjæresten i over 10 år før vi fikk barn. Og det har vært en knalltøff tid etter at barna kom. Men vi har en fortid og en fremtid sammen. Vi har valgt å skape en familie og vi skal faenmeg jobbe beinhardt!

[Anonym bruker]

19.57 nr en her. Jeg tror som den andre 19.57 at folk binder seg med barn og forlovelse for tidlig, snarere enn at vi egentlig går fra hverandre for lettvint.

[Anonym bruker]

Jeg prøver å sette barnas lykke forran min egen, men det går ikke alltid. Livet er ikke en dans på roser selv om foreldrene holder sammen, det trenger ikke å ha noe med lykke å gjøre om foreldrene til barna er sammen.

 

Jeg vet at mine barn har det bedre når meg og far ikke bor sammen. Jeg forlot barnefar når ungene ikke hadde det noe godt sammen med barnefar. De begynner å trappe opp samværet nå etter 6år.

Ungene håper ikke jeg og barnefar blir sammen, men de har sine fantasier om at barnefar og mor til deres stesøsken skal bli sammen. Men de vil ikke kvitte seg med kjæresten til stesøstrenes mor heller, for han er så morsom så de lurer på hvor de kan få han inn i familien.

 

Men jeg og barnefar svelger mange kameler for at ungene skal ha det så godt som mulig, min mann svelger også mange kameler. Men vi samarbeider veldig bra og har ett godt forhold så ungene her har det nok mye enklere slik sett enn mange andre barn med skilte foreldre.

 

Men jeg syns ikke en kan si det ene er noe bedre enn det andre, for det er så ulikt i de forskjellige familier.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Jeg vil nå heller si tvert i mot jeg. At de foreldrene som til slutt innser at de ikke kan få forholdet til å fungere, eller der f.eks mor flytter fra far fordi hun blir behandlet som en dørmatte, gjør det beste for barna sine. Barn er smarte og følsomme. De merker det dersom foreldrene ikke har det bra sammen, og de fleste barn vil kjenne på denne misstemningen og ikke ha det bra. Noen vil kanskje også tro at det kan være på grunn av dem. Da er det mye bedre for barnet at foreldrene faktisk skiller lag, og klarer å opptre som gode rollemodeller hver for seg (dersom de ikke klarte det sammen).

 

Men jeg lurer HI. Er du selv skilsmissebarn, eller bare synser du? Jeg er skilsmissebarn, og jeg er VELDIG glad for at foreldrene mine gikk fra hverandre. Klart det er tøft for et barn når mor og far går hver sin vei, men det kan være mye tøffere dersom de ikke gjør det, og jeg er som sagt glad for at de gjorde det. Var ikke noe vold, eller skummelt i mine foreldres forhold, de bare passet ikke sammen og var ikke lykkelige sammen.

[Anonym bruker]

"Er din lykke viktigere enn barnet/barna dine sin?"

Hvem er det som "måler lykke da?

Er jeg lykkeligere enn barna hvis jeg gjør det jeg tror er best for meg og barna mine? Blir barna lykkeligere av å bo sammen med mor og far selv om mor eller far ikke er lykkelig i forholdet? Blir barna lykkelig av å se en mor eller far som kanskje konstant er lei seg eller trist? Blir barna mer lykkelige av triste foreldre som for en hver pris holder sammen framfor lykkelige foreldre som bor i hvert sitt hus?

 

Jeg har ikke noen fasit på dette, men tror de fleste gjør det de selv synes er viktig og riktig for seg og sin familie! I svært mange tilfeller tror jeg nok at barna er lykkeligere dersom foreldrene er happy. Hvordan de gjør seg selv, hverandre og barna lykkelige kan ikke jeg uttale meg om!

 

Jeg stusser derimot over utsagnet til HI om at "Det er svært få barn som sitter lykkeligere igjen etter at mamma og pappa har brutt opp familien". På hvilket grunnlag kan du si det? Har du forskning å vise til? I tilfelle skulle jeg gjerne sett hvilke variabler som ble brukt på å måle lykke generelt samt hvordan lykke graderes i fortid og nåtid?

[Anonym bruker]

Mine barns lykke er tett bundet opp mot min lykke. Men min lykke er enda tettere bundet opp mot mine barn sin lykke.

 

Jeg måtte hatt det temmelig jævlig om jeg skulle bli lykkeligere tiltross for at jeg satt den sorgen på barna mine.

 

Det skulle nok mere til enn krangel om hvem som tømmer oppvaskemaskina og hvem som bretter mest tøy, eller andre rivilatieter.

 

Dessuten finnes det andre grep man kan a, enn å bryte opp familien. Man kan se på arbeidsdeling, ordne opp i sexlivet, eller fikse andre små ting som måtte være grepet.

 

Naboen har nettopp skilt seg. Ingen utroskap, ingen vold, bare misnøye med hverdagen. Stakkars lille skilsmissebarn er alt jeg har å si. Foreldre som ikke evnet å ta tak i problemene og fikse det som var galt.

[Gjest Filifjonka]

Til nr 11. Hvordan kan du VIRKELIG vite at naboene skilte seg "bare pga misnøye med hverdagen"? Har du bodd sammen med dem?

 

Det er dessuten ikke alltid så greit å ta grep, se på arbeidsdelinga og fikse opp i sexlivet. For hva gjør du da, når mannen til tross for tusen samtaler om arbeidsdeling sier ja, lover å vaske gulvene eller vaske klær - men lar det være? Eller lover på tro og ære at joda, selvsagt skal han stå opp med barna annenhver morgen i feriene - men bare sover videre? Eller hva når han (eller hun for den saks skyld) rett og slett ikke VIL ordne opp i sexlivet? Er fornøyd med lite eller ingenting?

 

Du skjønner det, at det skal to til i et forhold. TO som jobber for å få det til å fungere. Og hvis den ene rett og slett ikke gidder å jobbe for saken så kommer man ingen vei.

 

En annen ting er at ingen vet hvordan det er å være gift med nabomannen eller -kona før de har prøvd. Og det som for oss kan se ut som en lettvint skilsmisse - de hadde det jo bra de - kan se helt annerledes ut fra innsiden. For det er jo slett ikke sikkert at naboene hadde det så bra som du tror. Hva vet du egentlig om deres liv og ekteskap? Sexlivet deres? Arbeidsfordelingen i hjemmet? Utroskap eller trofasthet? Vet du alt?

 

 

Det er klart det er trist for barna at foreldrene skiller lag, men vil dere egentlig tilbake til 1950-tallet da Mor var økonomisk avhengig av Far og ikke hadde noe annet valg enn å holde ut, uansett?

[Anonym bruker]

Er HELT ueing med HI. Har selv vokst opp med foreldre som har bitt i det sure eplet for å holde ut med hverandre pga meg. Ting fungerte jo i praksis, men det fantes ikke kjærlighet eller lykke. Da jeg ble voksen gikk de (endelig) fra hverandre, og jeg har aldri hatt det bedre. Hvordan skal barn kunne være lykkelig, når foreldrene ikke er det?

 

Det beste foreldrene kan gjøre for barna sine er å elske hverandre. Og elsker man ikke hverandre, bør man gå fra hverandre.

[Anonym bruker]

#13: Hvordan merket du at foreldrene dine ikke elsket hverandre og holdt ut pga deg? Bare nysgjerrig fordi jeg står i valet og kvalet..

[Pengetreet]

21:11: Det er så lett å sette seg til doms over andre. Hvordan kan du vite hver minste detalj om naboenes privatliv? Hvem er du til å kalles andres problemer "små ting"? Har det ikke slått deg

at naboene kanskje ikke vil utlevere privatlivet sitt i øst og vest?

 

Det er IKKE en enkel løsning å skilles, tvert imot vil jeg påstå.

[Anonym bruker]

De kysset aldri hverandre, snakket bare med hverandre om praktiske ting, min far gikk alltid å la seg før min mor om kvelden, de lo aldri sammen, far gikk alltid fra matbordet før oss andre, jeg overhørte samtaler mellom min mor og hennes venninne midt på natten om hvor mye hun ønsket å gå fra min far, men var redd for at jeg skulle bli lei meg. Merket generelt at de aldri gav hverandre komplimenter, aldri flørtet de med hverandre eller gav hverandre en klem. De unngikk hverandre i hjemmet. Snakket kort og enkelt til hverandre. Likevel holdt de sammen. Som barn var jeg ofte på besøk hos venner og så hvordan andre foreldre oppførte seg, og skjønte fort at noe var galt hjemme hos oss. Det var bunnløst trist å se. Mitt største ønske var at mamma og pappa skulle være lykkelige. Nå som de er gått fra hverandre har de en helt ny livsgnist og det varmer hjertet mitt endelig klarer jeg også å være lykkelig

 

Hilsen # 13

[Anonym bruker]

Eg er litt einig i at enkelte gjev opp for lett, og kanskje kunne klart å halde familien samla med litt innsats. Men det er ikkje alltid det beste for barna om foreldra heng saman av feil grunn.

Eg har ei veninne som seier rett ut at ho skulle ønske foreldra hadde skilt seg, fordi ho har vakse opp med ein kald stemning i huset, og foreldre som ikkje hadde noko respekt for kvarandre. Dette har prega ho såpass at ho slit med eigne forhold. Så ja, det kan vere betre for barn å ha skilde og lukkelege foreldre som samarbeidar, framfor å vekse opp i ein familie som ikkje fungerar.

[Anonym bruker]

Eg er litt einig i at enkelte kan gje opp for lett, og kanskje kunne klart å halde familien samla med litt innsats. Men det er slett kkje alltid det beste for barna om foreldra heng saman av feil grunn og manglar kjærleik.

Eg har ei veninne som seier rett ut at ho skulle ønske foreldra hadde skilt seg, fordi ho har vakse opp med ein kald stemning i huset, og foreldre som ikkje hadde noko respekt for kvarandre. Dette har prega ho såpass at ho slit med eigne forhold, og har ikkje fått det til å fungere.

Så ja, det kan vere betre for barn å ha skilde og lukkelege foreldre som samarbeidar, framfor å vekse opp i ein familie som ikkje fungerar.