Usikker på om vi vil ha et barn til!

[Anonym bruker]

Jeg har alltid trodd at jeg skulle ha to barn. Så fikk mannen min og jeg førstemann, og det var ikke som jeg hadde forventet meg. Et tungt svangerskap, en grusom fødsel, og et viljesterkt kolikkbarn som ikke sov noe særlig før h*n var over 6 mnd. Jeg ble etterhvert sykemeldt av søvnmangel, selvforsakelse og isolasjon, men nå når barnet nærmer seg 9 mnd, så går det mye bedre. Alt dette har imidlertid slitt veldig på meg som person, forholdet til mannen har blitt dårligere da 2-3 t søvn per døgn i månedsvis ikke skaper en snill og blid kone å leve med... Men vi er definitivt på bedringens vei!

 

Men så var det nr 2 da. Jeg er livredd for å ha en like tung graviditet nå som jeg har et krevende og viljesterkt barn, og jeg gruer meg allerede til trassperiodene som vil komme og gå de neste 18 årene.. Fødselen har jeg fremdeles mareritt om, og jeg orker ikke å ha en like lang permisjonstid med en evt nr 2. De første 7 mnd var jeg utslitt og bare gråt, nå koser jeg meg masse, men dagene blir svært lange og jeg kjeder meg når alt bare handler om dikkedikk og bleier. Jeg har ikke like lang tålmodighet som før, og er redd for å sprekke ovenfor mitt elskede lillegull en vakker dag

 

Marerittet er å få en baby (eller tvillinger? Eller et barn med alvorlige handikap, hvem vet hva man får) som er like krevende som førstemann var, og da i tillegg ha en unge i verste trassalderen... Da er jeg redd for at jeg ikke er en særlig pedagogisk mamma... Og redd for at ekteskapet ryker...

 

Jeg burde kanskje innse mine egne begrensninger? Mannen min har ikke noe stort ønske om en til (han er selv enebarn), men det er til syvende og sist opp til meg (er jo jeg som må gå gravid, føde og ta størstedelen av permisjonen). Han er forøvrig en kjempeflink og selvoppofrende pappa, men vi syns begge det nå er deilig med voksenkvelder og tid til oss selv. Vi er begge i 30-årene. Men jeg syns det er litt "risky" med bare ett barn... Føles liksom tryggere med to, og vil jo ikke at barnet vårt skal føle seg ensomt. Men er jo bedre med ett barn og foreldre som elsker hverandre, enn 2 barn med skilteog utslitte foreldresom bare krangler Vi er jo en perfekt liten familie nå, hvorfor risikere alt?

 

Uff, dette ble langt.. Hva syns dere? Hva er deres egne erfaringer?

[Anonym bruker]

Kan egentlig ikke gi noen råd. Men vi hadde det også strevsomt med førstemann. Kunne ikke legge ham ned de første 4 mnd - hverken dag eller natt. Mye gråt, lite spising og soving. Etter 4 mnd ble alt bedre, men det var strevsomt. Nr 2 kom som en drøm. Sov godt, ingen skriking. Herlig permisjonstid - helt til jeg ble for sliten igjen. Tror mye av reaksjonen på nr en kom nå. Og siden nr 2 var so lettvidt, gjorde jeg ingen ting for å f.eks kunne våkning på natta. Selv sov jeg ingen ting på dagen, og var opp 4-5 ganger på natta i 2 år.

 

Etter å nesten å ha kommet meg, ble vi gravide igjen med nr 3. KJenner jeg er veldig spent. Nr 2 er fortsatt opp på nettene, og jeg er sliten allerede før fødsel. Men noe har jeg lært også. Jeg Må prioritere å sove, trimme og være sosial. Det er viktig! MAnnen har fått innprentet at han er ansvarlig for huset. Tar han det ikke, blir det ikke tatt. Det går ut over han og barna når jeg ikke får sovet. Og får jeg ingen trim + sosialt liv, sover jeg ikke. De første årene vil det nok bli tøft, men det blir roligere etter hver! For min del er jeg mer redd for å angre på å ikke få et barn, enn å få et barn og ha det strevsomt.

 

Jeg fikk forresten god hjelp av å snakke med helsesøster + psykiatrisk sykepleier. Kanskje de kan hjelpe med å sortere tankene dine?

[Anonym bruker]

Jeg syntes ikke at du skal "presse deg" til å få et barn til...Spesielt med tanke på din historikk. For det er jo som du har tenkt over, en sjans for at det blir like tøft, om ikke tøffere, en med første mann...dette må du jo ta høyde for, selv om det kan gå supert også..

 

At barnet blir "alene" ville jeg ikke bekymret meg over. Ja, har selv vokst opp med 4søsken, og de fordelene det medfører. -spesielt nå i voksen alder. Men kjenner mange alenebarn som klarer seg topp også -de blir ofte utadvendte og gode venner med andre, mens "vi" andre hviler litt på det faktum at vi alltid har søsknene våre der (som et eksempel).

Alenebarn har en tendens til å få bedre oppfølging og oppmerksomhet ifra foreldrene, ifg forskning... Og heller at du har godt med overskudd, og et godt forhold til din mann med et barn, en at du er utslitt og skilt med to...?!

 

Og det kan jo hende at følelsene du/dere har nå endrer seg om noen år, når dere er litt "ovapå" igjen?! hvem vet?

[Anonym bruker]

Tusen takk snille dere, for forståelsesfulle og gode svar! Var veldig redd for å bli slaktet nord og ned for å være egoistisk og lat; noe jeg IKKE er! Ja, det viktigste er jo å være veldig sosiale med barnet vårt og ha åpen dør for vennene til barnet. Ta med hans jevnaldrende søskenbarn eller bestekompisen på ferier, osv. Kjøre ham til og fra på alle aktiviteter han kunne tenke seg osv. Har flere venner som er enebarn, og som har følt seg høyt elsket og fått veldig god oppfølging av begge foreldre. Og er jo ikke alle søsken som "tåler trynet på hverandre" i voksen alder...

 

Men ja, kanskje vi begge har mer energi og lyst på en til om noen år? Nå har vi liksom stått midt oppi dette veldig lenge, så det er så godt med en pause fra all skriking, barsel, nattevåk og tunge tanker..

 

Håper det er flere som har tanker og erfaringer rundt dette, for det er god hjelp å høre andres meninger rundt dette, og hva andre har valgt å gjøre i lignende situasjoner.

 

HI

[Anonym bruker]

Hei! Kjente meg veldig igjen i din beskrivelse av førstemann.... Jeg brukte kanskje to år på å bli halvveis normal igjen og var slett ikke sikker på om jeg ønsket å være gravid igjen.... Jeg tok et valg sammen med samboer og jeg venter nå nr to, men jg føler mg ikke 100% sikker på dette. Graviditeten har hittil ikke vært så bra, og jeg er sykemld. Men det som virkelig begynner å bli plagsomt er angsten for å føde igjen, angsten for å få et hadikappet barn samtidig som jg har lille herr krevende, angsten for å ikke sove på to år samt sorgen over at kroppen min har blitt mer ødelagt i denne omgang enn sist. Dette er kanskje ikke særlig oppløftende for deg, og jeg lider nok av hormoner til en viss grad jeg er bare ikke sikker på om jeg har tatt riktig valg ved å få to. Jeg tror at ett barn kunne ha vært nok! Og jeg kjenner flere foreldre som har ett barn, og skal holde seg til det - iallefall en god stund til det er ingenting egoistisk ved å velgeå få ett barn, jeg ville kanskje ha valgt det samme for 8 mnd siden om jeg virkelig hadde tenkt meg om og ikke "gitt etter". Men for all del, jeg vet at når barnet er her så vil den bli elsket, jeg har tatt valget!

Det var fint å lese om opplevelsene til andre jeg tror også en del av min slite het var fordi jeg ikke satte ned foten og forlangte en sykemelding i permisjonstiden slik at samboer kunne ha vært hjemme med meg. Jeg satt, som du, og gråt dagen lang med en hylende baby i fanget - grudde meg til å gå ut, sluttet å dusje og spise i en periode.... Nå vet jeg at hvis dette skjer

igjen så er det rett til lege!

[Anonym bruker]

14:13 her

 

Innser at d var et noe rotete innlegg.,. Hehe.. Men din beskrivelse av hvorfor du ville holde dg til et barn traff noe hos meg. Kanskje det at jg ikke tenkte at d var et valg jg kunne ta. Det var liksom så selvfølgelig at vi skulle ha to.

[Anonym bruker]

Sånn var det til meg også, og når babyen var 9 mnd trodde jeg at jeg var gravid igjen. Jeg var så sikker på at jeg ikke ville ha et barn til, at jeg vurderte abort. Men 2 år senere ville vi ha flere barn, da hadde roen senket seg over traumatisk sv.skap, fryktelig fødsel,log en kolikk baby som hylte 24/7. Vi fikk et barn til, har aldri angret. Denne gangen la jeg opp en god fødselsplan for meg sammen med jordmor, vurderte til og med ks.

Jeg har en venninne som ikke fikk flere barn, hun er nå 46 år, å angrer på det veldig ofte.

 

Du må vente 1 år eller 2, også kjenner du etter da. Ting kjennes mye bedre ut da, så ikke ta en avgjørelse nå

[Anonym bruker]

Så godt at det er flere som føler det på samme måten som meg. Deilig å ikke være så unormal likevel! Men ser jo at dere alle til slutt valgte å få flere barn.

 

Jeg får gi det et par-tre år. Så får vi ta det derfra. Takk for alle svar, det var veldig godt å lese deres tanker og erfaringer rundt det hele.

 

Og leser gjerne flere svar fra folk med meninger rundt dette; når det å få baby ikke var så rosenrødt og kos som mange skal ha det til - skal man tørre å få en til, når det kan ende med depresjon og skilsmisse om nr 2 er like krevende som nr 1...

 

HI

Endret 26. desember 2011 av Englestøv81

[Anonym bruker]

Siden barnet ditt enda er såpass lite, syns jeg ikke du skal legge mye vekt på at du nå ikke fristes veldig av tanken. Om et par år er det kanskje mye mer aktuelt?

 

Vår første var også veldig krevende, og ting var veldig dramatisk i slutten av svangerskapet, fødselen og den første tiden. Vi fant likevel ut at han måtte få søsken, så 3 år etter kom nr 2. Hun var en drøm av en baby, lettvint og med godt sovehjerte. Vi var strålende fornøyde og tenkte at det fikk holde med disse to siden vi var så heldige med nr 2, og at vi totalt sett syns det gikk sånn noenlunde greit.

 

Nå er disse to 6 og 9 år gamle, og først for et par år siden begynte tanken på en tredjemann å modnes. Nå får vi sove til kl 11 i helgene om vi vil, ungene kan lage seg frokost selv, og bidrar til husarbeidet. Nå først er vi der at vi føler vi har overskudd til en til, og tør å ta risikoen for at det kan bli en krevende unge til. Vi venter tredjemann nå til våren etter en tid med prøving. Men jeg får fortsatt litt hetta når ungene krangler og jeg er trett og jeg gruer meg til de heftigste dagene. Men det er bare noen år, og så får vi så inderlig mye igjen fra disse herlige skapningene våre.

 

Men til deg, ikke stress med tanken på om dere vil ha flere. La det gå et år eller to, om dere har tid til det.