Trenger synspunkter angående vanskelig forhold.. Langt!

[snart mor til 3 små]

ADVARSEL: Langt og sammenhengende innlegg, er noe tull her så får ikke laget avsnitt... Jeg har vært sammen med min kjære i 5 år nå, samboere i 4 av dem. Vi har to barn, og venter nå på tredjemann. Vi har hele tiden sagt at vi er nødt til å være sjelevenner, for vi passer utrolig bra sammen, på stort sett alle måter. Men den siste tiden har forholdet vårt vært veldig turbulent. Jeg er en konfliktsky og rolig person, mens han er motsatt. Bare de siste dagene har vi hatt en del "situasjoner" som jeg gjerne vil fortelle om, egentlig mest for å høre deres mening.. Jeg liker veldig dårlig å snakke med venner/familie om sånne problemer, mest for å ikke sette samboeren min i et dårlig lys. Men nå er jeg bare nødt til å få det ut... Jeg kan starte med lørdag kveld. Det er ALLTID jeg som tar meg av kveldsmat, pysj, tannpuss og vask av begge barna. Noe som forsåvidt er greit, jeg liker det. Vi går ut i stua, og eldste vil spille en runde med tv-spill med far før han legger seg. Ok sier jeg - ETT spill, så er det natta. I mellomtiden starter jeg med legging av yngste. Så blir spillet deres ferdig, og far sier at nå er det natta. Neeeeeei sier eldste, spille mer!!!!! Far sier: Åh, du vil spille mer???? Ja greit, noen spill til sier han. Da bryter jeg inn og sier, - Nei, avtalen var ett spill, nå skal han legge seg. Da blir far sur, og sier at jeg må legge han siden det var jeg som laget "regelen". Jeg var enda ikke ferdig med yngste, så synes faktisk han kunne gjort jobben sin som far og faktisk hjulpet til med legging, og ikke minst støtte meg i min avgjørelse?? Situasjon 2: Det er lørdag kveld, og far ringer rundt for å høre om noen har øl. Han skal nemlig sitte oppe hele natten for å se på sport. Jeg hadde tilfeldigvis en flaske vin i skapet, pakket inn, som skal gis bort til jul. Men siden det var en viktig kveld for han, sa jeg at han godt kunne ta den flasken, og jeg kunne kjøpe en ny til uka. Første gang jeg spurte svarte han ikke på det jeg sa. Så prøver jeg en gang til, ti minutter senere, og spør om han hørte hva jeg sa? Jada sier han, men vin er ikke det samme som øl, og han måtte ha øl når han så sport. Vi la oss tidlig den kvelden, han la seg ned litt for å holde ut hele natten. Når jeg står opp neste morgen, er han forbanna på meg. Hvorfor? Fordi jeg ikke hadde satt frem vinflaska til han!!! Og neste gang noe sånt skjedde kom han til å stikke på byen for å drikke seg dritings istedet. Men i all verden sier jeg, for det første tilbød jeg deg vinen to ganger uten at du var interessert, og for det andre kunne du spurt meg om vinflaska før du la deg? Da var jeg tydeligvis frekk, og han sa at greit, hvis det var sånn jeg skulle svare, så skulle han reise bort alle lørdager fra nå. Så gikk han og la seg og sov til kl 2. --Var det virkelig jeg som var urimelig her?? Han sover forøvrig til kl 2 stort sett hver eneste søndag fordi han sitter og ser sport hele natten.. Situasjon 3. Vi er inne i en elektrobutikk for å få hjelp til å kjøpe en Ipad. Mens vi står der sier han helt ut av det blå : seriøst, kan ikke du bare stikke, og orker ikke å ha deg her når du er sånn!! Eh, hva er det du snakker om spør jeg? Nei, han orket ikke å ha meg der, for han merket at jeg var utålmodig og ventet på at noe skulle skje. Jeg ble forbanna, sa at måtte lære seg å snakke ordentlig til folk, også gikk jeg bare.. Jeg hadde stått der i vinterjakke og holdt yngste på armen, - noe som begynte å bli både varmt og slitsomt. Men jeg hadde ikke sagt et eneste ord, også sier han sånn til meg? Situasjon 4, rett etterpå. Vi sitter på burger king så barna kan leke litt. Vi har bestilt oss mat, og putter all pommes frittes sammen som vi pleier. Han strør på usannsynlige mengder med salt, og plutselig sier jeg eh, det der blir litt for mye, og så tok jeg til meg en neve med pommes frittes og la til til side til meg, fordi jeg foretrekker maten min uten for mye salt. Da blir han forbanna, igjen, og kaller meg kresen, og sier at jeg er nødt til å tilpasse meg andre. Jeg svarer at folk er forskjellige og liker forskjellige ting, jeg ønsker ikke så mye salt, derfor tok jeg heller litt til side til meg. Hva er egentlig problemet? Fikk til svar at jeg måtte lære meg å ikke alltid ville ha det på min måte... Disse situasjonene har vært bare de to-tre siste dagene. Nå er jeg så forbanna og lei at jeg skulle ønske at jeg kunne gitt han juling, Samboeren min er en veldig sta person som aldri innrømmer feil. Kan noen vær så snill å fortelle meg hvorfor jeg holder ut med en person som hakker på meg og er så ufin? Jeg vet at hadde vi ikke hatt barn sammen hadde vi aldri vært sammen idag. Hva slags person er det egentlig jeg er sammen med? Tilogmed broren til samboeren min, min svoger, har spurte meg tre ganger om hvordan jeg vil takle tre barn, iogmed at det er jeg som gjør alt arbeidet.. Og nå er jeg egentlig mest lei meg, for i lengden skjønner jeg at jeg ikke kan holde ut med en sånn person.. Er så sinnsykt mye mer enn det jeg har fått frem her, men det gir kanskje et lite inntrykk.

[Lemonia]

Det virker som samboeren din på mange måter ønsker å leve et ungkarsliv fremdeles. Han står selvsagt fritt til å se sport hele natten eller dra ut på fest med kamerater, men det er ikke akseptabelt å sove til langt på dag mens du tar deg av barna alene. Jeg synes også at man støtter hverandre i avgjørelser angående barna. Er man uenig tar man det opp etterpå, uten barna, og kan evt finne ut sammen at neste gang gjør man det annerledes, men der og da støtter man hverandre. Alt det andre du nevner virker bare respektløst og generelt uhøflig.

 

Kommunikasjon er alfa og omega i et forhold og det er viktig at dere får snakket ordentlig sammen om dette. Jeg synes det blir litt feil å si hvem som har rett eller galt, vi hører jo også bare din side av saken. Det handler i hovedsak om to ting: dere har barn sammen og han må akseptere at det medfører en del ansvar som han ikke kan velge bort og som han vil måtte prioritere over andre ting. Den andre tingen er at begge parter i et forhold skal ha det bra. Du har det tydeligvis ikke bra. Dere må sammen finne ut av hvordan dere vil ha det og hvordan dere skal være overfor hverandre. Det er ikke nødvendigvis slik at du skal fortsette som før og han er den eneste som må forandre seg, men dere må være enige om hva man bør kunne forvente og kreve av oppførsel og han må også være klar over at han ikke uten videre kan gjøre akkurat som han vil og tro at du kommer til å godta alt og bli værende for enhver pris. Hvis jeg var dere ville jeg også seriøst vurdert parterapi. Hvis dere vet at dere virkelig ønsker å være sammen, så får dere det til, kanskje med litt hjelp. Jeg skjønner veldig godt at du er frustrert når jeg leser alt dette, men snakk sammen og tenk gjennom hva du aller helst ønsker.

[Huldretussa ' en av hver sort']

Er det sån at det har blitt spesielt vanskelig den siste tiden? Er det noe som plager han og lar det gå utover deg? Synes iallefall oppførselen hans virker rimelig umoden og egoistisk.

De fleste av episodene du beskriver er jo "småting" som dere kan løseved å kommunisere. Men kommunikasjonen er kanskje ikke så lett akkurat nå? Skjønner godt at summen av alle slike småting gjør deg irritert. Ikke godt når man føler man drar lasset alene, og kanskje blir motarbeidet også. Kan ikke si så mye annet enn at jeg hper du klarer å ta det opp med han og snakke sammen på en ordentlig måte. Kanskje ta noen grep slik at man er litt førevar og dermed kan ungå noen slike situasjoner i framtiden

[bondeknøl]

Jeg og ex-samboeren flyttet fra hverandre for et 3 mnd siden, vi har to små barn sammen! Jeg hadde prøvd i ca 2 år, og få han til å forstå meg. Han er veldig stengt og prater helst ikke om følelser, og han forsvarte seg med å bli sint på meg! Jeg følte meg så uelska og utilpass i hele situasjonen. Jeg klarte rett og slett ikke å se hvorfor jeg forelska meg i han. Men vi har jo 2 barn sammen, så jeg lot det gå helt til ut før jeg bestemte meg!

 

Lang historie kort: Når jeg endelig satt ned foten, dro på visning og flytta, viste at jeg ikke aksepterte det og at jeg ikke hadde de samme følelsene lenger.. Så PANG!! Mannen jeg aldri har sett grine, gren og gren, så han har virkelig forandra seg. dette er 3 mnd siden. Vi prøver og ordne opp enda, men det tar tid å bygge seg opp igjen etter flere år med turbulens....

 

Sett ned foten og vis at du har ben i nesa! ;-) det er mitt råd! og jeg vet det ikke er lett!

[bondeknøl]

Kanskje de på familiekontoret kan hjelpe dere? samtaler sammen/hver for seg.. Ikke bestandig lett og få med mannfolka på sånne ting(har prøvd), men vært forsøket!

[Saftsuse 84]

ikke familieveren, de er mest for de som allerede er på tur ut av forholdet, men familieredgivning, det kan jeg virkelig anbefale. Det redda oss da vi var på kolisjonskurs, og i dag forstår vi verandre, respekterer at vi er forskjellige og er veldig veldig glade i hverandre. Men det krever mye arbeid og mest av alt, vilje, fra begge parter!

 

[snart mor til 3 små]

Du har så veldig rett i det du skriver.. Han er veldig opptatt av at jeg skal være takknemlig og stolt av han som har "gitt" fra seg partylivet han hadde før. Jeg synes ikke det er ok at han ligger og sover til kl 14 hver søndag, men har valgt å bare godta det og heller gjøre morsomme ting med barna. Synes nesten det er rart at han vil gjøre det selv, han jobber mye i uka og ser ikke barna mye da. Så skulle tro at han ville bruke tiden i helgene til familien..

 

Han er overhodet ikke noen typisk familiemann, men vi er alikevel en veldig harmonisk og kjærlig familie med kjempesnille barn.

 

I forholdet vårt er det stort sett enveiskommunikasjon. Jeg liker best å snakke om ting og bli ferdig med saken, mens han helst skal gå sur til han får en unnskyldning, samme hvor feil eller rett han har. Det er bestandig jeg som må ta første steg til å bli enige.. Og ikke engang da klarer vi å prate ordentlig sammen. Jeg starter som regel en samtale i denne stilen: Jeg synes ikke det er noe ålreit når du sier/gjør sånn eller sånn. Svaret fra han er ALLTID i denne stilen: Ja men du gjør for mye sånn, du gjør alltid ditt eller datt.. Alt dreier seg om hva jeg gjør feil. Hver eneste påstand jeg kommer med, blir svar med forsvar om alle mine feil.

 

Har vært inne på kommunen sine nettsider flere ganger angående parterapi, jeg skulle virkelig likt å få snakket ut med en nøytral person. Denne situasjonen er bare blitt så sår for meg at jeg er redd for å bli sittende hele timen og gråte når jeg endelig kommer til noen som vil høre på meg..

[snart mor til 3 små]

Vet du, jeg har tenkt akkurat det samme.. Flere ganger. Senest istad tenkte jeg.. Hva er det _egentlig_ som er problemet hans? Jeg kan ikke fatte selv hva jeg gjør for å fortjene måten han til tider behandler meg på.

 

Han har faktisk noen ting privat som nok tar mye av tankene hans, men vi har et veldig åpent forhold sånn sett, og vi vet det meste om hverandre.. Så denne saken hans prater vi masse om.

 

Er som du sier, jeg føler at jeg drar hele lasset alene, han bidrar ikke stort verken med hus eller barn, ikke er han lett å prate med heller, så nå gir jeg snart opp hele situasjonen..

[snart mor til 3 små]

Kjenner meg veldig igjen i situasjonen som du forteller om. På kontoret hans ligger det en lapp jeg skrev til han rett før vi fikk første barnet vårt. Der skrev jeg med store bokstaver at jeg elsket han, og med masse små setninger rundt der jeg forteller hvor mye han betyr, hvor snill og god han er, at han kommer til å bli verdens beste pappa, hvor kjekk han er osv.. Jeg husker at når jeg skrev det brevet så mente jeg det virkelig, og kunne ikke finne gode nok ord å beskrive han med. Er nesten fælt å si at jeg ikke synes han er så god, snill og omsorgsfull lenger.

 

Får vel nok en dag jeg også om jeg ikke setter ned foten. Er som du sier, det er jammen ikke lett.. For barna sin skyld godtar jeg mye og lar han få viljen sin altfor ofte..

[snart mor til 3 små]

Sukkerpus: Hvordan foreslo du familirådgivning for samboeren din? Jeg synes det er så vanskelig å komme med et sånt forslag.. Akkurat som om at da innrømmer jeg og sier høyt at vi har problemer. Tror ikke han ser på det like alvorlig som meg... Men skjønner jo også at vi kan ikke fortsette sånn med barn i huset..

[snart mor til 3 små]

Tusen takk for svar alle sammen, jeg setter veldig pris på synspunkter og tips. Er vondt å gå med så mange tanker og innestengte følelser i så lang tid..

 

For å forklare litt mer om han også, nesten fælt å si det, men han har flere psykopatiske trekk. Blant annet storhetstanker om seg selv, kjeder seg lett, dårlig kontroll av sinne, mangel på empati, flink til å prate for seg.. Han klarer aldri å være sårbar og vise skyldfølelse for noe..

 

Hvis vi er uenige om noe, og ikke har "gjort opp", så stikker han som regel ut av leiligheten og blir borte hele kvelden. Det ville aldri jeg ha gjort, da ville jeg heller pratet om saken og blitt ferdig med det. Og de situasjonene jeg forklarte i hovedinlegget er bare en liten av mye rart som jeg går gjennom.

 

Vi er vel alle enige om at familierådgivning er rette veien å gå, jeg må bare få tatt det første skrittet..

[sprudle79]

Jeg synes at du har fått gode svar her, så skal ikke tilføye noe annet en at det er litt feil det som står over her. Familievernkontoret er absolutt rette instans for dere, det er ikke bare for de som er på vei ut av forholdet men også for de som strever i samlivet forøvrig. Det vil være mye rimeligere for dere å benytte dere av offentlig tilbud enn privat så jeg vil anbefale dere å starte med å bestille time på familievernkontoret. Lykke til!