God nok grunn til å la han bli boende?

[Anonym bruker]

Har lenge veid for og imot om vi skal skilles. Mine følelser for mannen er borte etter mange episoder hvor han rett og slett ikke er snill hverken med meg eller barna (mest meg).

 

Vi har tre barn i alderen 11 år til 4 mnd. Minste var ikke planlagt, men veldig ønsket av min mann. Nå kan man vel si at minstemann er høyt elsket av sin mor og glemt av sin far. Han ser på babyen innimellom, løfter han når jeg hare hendene fulle. Har aldri skiftet ei bleie eller vist noen interesse for utvikling e.l.

 

Han kjefter meg huden full for småting, bryr seg ikke om barna hører. Har sagt til 3 åringen "nå drar jeg fra dere for mora di er ei jævla møkkakjerring". Han bidrar ikke hjemme, bare med plenklipping og måking for det klarer jeg ikke. Lager aldri mat, rydder eller vasker klær. Om jeg er så dum at jeg sier noe som er litt negativt får jeg høre det i lange tider. Jeg skal finne meg i at han går på byen og ikke kommer hjem om natten. Han surmuler om han må være hjemme fra jobb om jeg er for syk til å ta meg av barna når de er syke (jeg er kronisk syk), ender alltid med at jeg tilbyr meg å ha dem hjemme uansett for jeg orker ikke krangling.

 

MEN; 3-åringen elsker pappaen sin over alt på jord. Vet ikke om jeg har samvittighet til å ta han fra henne! Hun er ei skikkelig pappa-jente og jeg får ikke lov til å hverken stelle eller legge henne om han er hjemme. De to andre er mer likegyldige, minste er jo selvsagt for liten til å ha noen mening. Eldste har bedt meg om å hive han ut flere ganger. Han har gått med på å forlate oss mot at jeg betaler han en sum med penger, men jeg er usikker.....

 

Vurderer å vente og se det an, men på den annen side; det har jeg gjort i et par år. Skjer ikke annet enn at jeg mister selvtilliten enda mer.

 

Noen råd?

[Anonym bruker]

Helt ærig? Jeg hadde kastet han på dør...

 

Hvorfor må du betale han for å få han til å forlate dere?

[Anonym bruker]

K A S T H A N U T ! ! !

 

Og ikke betal en drit for det!

[Anonym bruker]

Husk at du også setter et eksempel for datteren din ved å bli og la ham behandle deg sånn. Det du skriver er mer enn nok til å begrunne at både du og barna vil ha det bedre når dere ikke bor sammen lenger.

 

Blir trist på dine vegne. Ingen skal ha det sånn, og når han i tillegg gjør dette foran barna er grensen nådd for lenge, lenge siden.

[Anonym bruker]

Ville kastet han ut uten å betale han noe, han kan få sin del i skilsmisseoppgjøret...

[Anonym bruker]

Kast han ut, for både deg og barnas skyld. Han høres ut som en jævla psykopat!

[Anonym bruker]

Det er nettopp barna jeg tenker på. Jeg kan godt ha det sånn, men vil ikke at de skal vokse opp og tro at dette er normalen. Vil at guttene skal behandle sine koner bra og jenta mi fortjener bare det beste.

 

HI

[Anonym bruker]

Betale? Det må vel være noe av det dummeste jeg har hørt på en stund.

Høres ut som en tassaladd av de helt store han der. Sikker på du fortjener tusen ganger bedre.

Nei, du får heller forlate han da vet du, så slipper du å betale han for å forlate dere (igjen, BETALE?!?!)

 

Og for å svare på spørsmålet ditt. Selvsagt er det fint at datteren din elsker sin far, men du kan ikke leve sånn av den grunn. Han vil fortsatt ha kontakt med ungene om dere flytter, så da kan det faktisk hende at hun kommer til å fortsette å elske han når hun blir eldre også. Blir du boende så kommer hun til å hate han når hun skjønner for et rævhål han er.

[Anonym bruker]

DU skal betale han? Herregud. Kast han ut, han kommer til å knekke deg tilslutt.. Høres ut som du bor med en psykopat.

[Anonym bruker]

Barna dine tar skade av dette, antar at du er klar over det.

 

Er jammen ille, når 11 åringen din må fortelle deg at du skal hive han ut. Trodde det var du som var den voksne.

 

SKJERP DEG

[Anonym bruker]

Vet du hva... Barn er veldig trofaste, hun kommer til å elske pappaen sin over alt på jord uansett hva han gjør, selv om han skulle slå hadde hun kanskje vært en pappajente.

 

Du kan ikke ta dine valg utifra det.

 

Du må tenke på helheten, hva vokser barna opp med? Hva gjør det med barna? Hvordan blir de som voksne? Trygge, lykkelige med god selvfølelse?

 

Hvis du er lykkelig så kan du hjelpe dine barn med å bli trygge voksne.

 

 

[Anonym bruker]

Det er så vannskelig å ta det skrittet, skikkelig-skikkelig vondt.

Jeg flyttet fra samboeren min for 5 mnd siden, vi har bodd sammen i 16 år. Vi har 4 barn, han har aldri vasket klær, laget middag, byttet bleie osv. Men han er en super pappa, å barna forguder han. Så dette var ikke lett.

Jeg holder på å finne meg selv igjen, å begynner nå å se hvordan jeg egentlig hadde det i forholdet. Alt var greit og flott så lenge jeg ikke sa han i mot, gjordet alt husarbeidet, og tok barna uten en sur mine. Prøvde jeg å si noe, så ble det skikkelig dårlig stemning hjemme.

En dag fikk jeg nok, vi har bare et liv, å vi fortjener å være lykkelige i det ene livet vi har.

Men, det er ikke lett. Disse mnd har jeg gått med konstant dårlig samvittighet overfor barna våre, og jeg er mye trist når de er til pappan fordi jeg savner de sånn.

Men jeg vet at dette var det rette valget for meg, og nå ser jeg at det var det rette for barna våre. Jeg har fått mye mer tålmodighet med barna, jeg er en bedre mor, slapper mer av sammen med barna, ikke noe husholdningspress. jeg har mer overskudd til å gjøre ting med barna, siden jeg nå har avlastning.

 

Prøver å si at hvis du velger å avslutte forholdet, så husk at det blir mange tøffe stunder, men når du kommer til enden av tunellen, så ser du at det var det beste for deg, og for barna deres.

Du fortjener å ha det bra og barna dine fortjener å ha en lykkelig mor.

 

Stå på, dette klarer du!! Gi slipp på han, å bygg opp deg selv sammen med barna

 

 

[Anonym bruker]

Jeg må også hive meg på denne; BETALE HAM for å flytte ut? Sorry, men dette er ikke en hengiven far og ektemann. Han bor bare der fordi det er beleilig. Han har jo både hushjelp og barnevakt i deg, sånn at han kan leve livets glade dager. Når selv 11åringen har fått nok, da burde det gått opp et lys for deg hi. Du framstår dessverre som ei dørmatte, håper ikke du er det, "jeg kan godt ha det sånn"... NEI, det kan du ikke, og du skal ikke vise barna at dette er grei oppførsel av en partner og far.

 

Beklager å måtte si det, men dette er et destruktivt forhold. Det kommer ikke noe godt ut av dette, ikke over tid. Da må det full skjerpings til fra mannens side (og det aner meg at det er uaktuelt for ham).

 

Og en ting til; om du skiller deg, så vil ikke datteren din miste faren sin. Hun vil jo fortsatt ha samvær med ham, og etterhvert kanskje bo der annenhver uke...

 

Kom deg UUUUUUUT!!!!!!!

 

Hilsen ei som kan si; been there, done that, got the t-shirt...

[Anonym bruker]

Jenta di er ei pappajente nå ja.

 

Men hvis hun blir voksen og finner ut at du ble boende med en mann som behandlet både deg og barna dårlig "for hennes skyld" vil hun aldri tilgi deg det.

[Anonym bruker]

Huff, idag later han som ingenting igjen. Det er det han pleier å gjøre. Vi blir enige om å at han skal dra og så later han som ingenting neste dag. Tar null initiativ til å flytte eller pakke sakene sine. Om jeg sier noe blir han sint. Han respekterer meg ikke nok til å ta meg på alvor, det er helt sikkert.

Skal ta tak i det i romjula, vil ikke ødelegge jula for de små. Takk for innspill, det hjelper å høre at ikke det er meg det er noe galt med......tror jo det etter å ha hørt det så lenge.

 

HI