Skuffa over foreldrene mine!

[Anonym bruker]

Er så skuffa over foreldrene mine (far og stemor). Fødte min første for 3 mnd siden , en liten gutt. Under graviditeten gledet de seg veldig, men nå som han har kommet viser de null interesse. De ville gjerne kjøpe noe av utstyret sa de, men det gikk visst i glemmeboka (det gjør det ofte!). Til mine tre andre nieser hjalp de økonomisk med all mat til dåpen - til meg bakte de ikke engang en kake... De har sett lillegutt 3-4 ganger i sosiale sammenhenger som bursdager, men kommer aldri på besøk, og inviterer oss ikke heller. Mine 3 andre nieser har de støtt og stadig på besøk / baking og overnatting, men det virker ikke som de er interesserte i å bli kjent med lillegutt i det hele tatt.

 

Det er også mye forskjellsbehandling med småsøsknene våre, pappa og min stemor fikk to sammen som nå er 13 og 18 år gamle. De får grisedyre gaver (cross, speilreflekskamera, data , tredemølle, for å nevne noe), men gir dem klar beskjed om å ikke fortelle det til oss andre eldre søsknene (?) for at de vil ikke skape misunnelse, da vi får gaver i en HELT annen prisklasse. Skjønner jo at de som er mindre gjerne får mer når de bor hjemme, men de er rett og slett bortskjemte til de grader!

 

Vet ikke helt hva jeg skal si eller gjøre jeg. Prøver man å ta noe sånn opp i vår familie blir man "slaktet" og framstår som bortskjemt og utakknemlige, man taper ALLTID diskusjoner uansett....

 

Hva ville dere gjort? Takk til dem som tar seg tid til å lese alt dette virvaret

[Anonym bruker]

Pappa er slik og vet du hva? Jeg gidder ikke bruke energi på å irritere meg over det.

Han kjøper aldri gaver (verken til meg eller til datteren min - verken bursdagsgaver eller julegaver) og sånn er det bare. Lite jeg får gjort med det og han endrer nok ikke vaner bare fordi jeg irriterer meg så da gjør jeg ikke det og jeg bare godtar at det er slik han er.

 

 

[Anonym bruker]

Takk for svar!

 

Ja har tenkt på det selv. Men synes likevel det er forferdelig irriterende. Utad fremstår de som de hjelper oss så mye, med kommentarer som "er jo ikke noe problem å passe dem når de er så små , da sover de jo bare", eller "bestefaren gjør jo ikke noe annet enn å bysse på lillegutt", og så har de knapt truffet han! Så unødvendig... Min mor bor langt borte, og har heller ikke planer om å komme for å se han, så føler jo at de som bor 10 min unna kunne stilt opp betraktelig mer. Ikke som barnevakt (som jeg har spurt om 1 gang for å dra til legen, men da sa de nei) men rett og slett for å bli kjent med han.

 

Skjønner meg bare ikke på dem, de sier alltid at de vil hjelpe og bidra, som med utstyr, men det skjer jo ikke. Slik har de alltid vært. De betalte sertifikatet for min søster, og såklart skulle de hjelpe meg og. Men fikk ikke en krone....

Ser virkelig ikke poenget med å "love" slike ting, for så å trekke dem tilbake?

 

Og det blir jo en ond sirkel, for jeg gidder ikke å mase på dem. Prøver å ikke bruke energien på det, men klarer det ikke helt. Og nå angrer jeg virkelig på at vi skal feire jul hos dem, når barnet har en farmor og farfar som gledelig ville hatt oss der...

 

Huff, ble litt sytete dette her, men det får gå

 

HI

[Anonym bruker]

Det er jo lov å ombestemme seg å dra til svigerforeldrene deres isteden for.

 

At de yngste får mer vil nok alltid være slik med at hun bare er stemor til deg og de andre søsknene.

Muligens er de andre barnebarna mer stas for de de er jenter eller fordi de er større.

Men alt du kan gjøre er å heve deg over det og bare glemme de litt.

Det er trist men du vinner ikke noe på å irritere deg over det eller å være lei deg, du kan ikke forandre andre mennesker.

 

Mine foreldre har alltid holdt på slik og jeg har derfor valgt å ikke involvere de stort i livet til meg og barna over mange år. Jeg har ikke kuttet de ut men jeg har heller ikke jobbet for å holde kontakten.

Etter noen år kom de plutselig mer på banen, 6 besøk i år når vi vanligvis ser de bare en gang i året max. pluss invitasjon til å være med de på hyttetur (som vi sa ja til) plutselig har de kjøpt ting til barna også videre.

Jeg antar at det kan ha gått opp for dem at de må jobbe litt for det om de skal ha kontakt med alle barn og barnebarn.

[Anonym bruker]

"Det er jo lov å ombestemme seg å dra til svigerforeldrene deres isteden for."

 

Vi hadde det akkurat som du beskrive HI, og gjorde nettopp det som 20.12 sier dere kan gjøre. Dette endte opp med at de ikke har tatt kontakt med oss siden før jul i fjor! De ble så fornærmet at de ikke vil ha noe oss med å gjøre.. Jeg tenker bare at de har ventet på den sjansen til å bruke det som unskyldning til å kunne unngå oss.

[Anonym bruker]

Takk for svar jenter!

 

Ja det blir jo litt slik nå , at jeg ikke gidder å ringe selv heller, for det blir så enveiskjørt. Og vil jo at de skal "ønske" å ha oss der. Kommer man spontant innom er det galt, og inviterer man tidlig i forveien svarer de at "vi må se om vi har planer" , men så ender det med at de ikke kommer. Eller dvs, pappa kommer, men min lillesøster eller stemor har aaalltid migrene eller noe annet, slik at de "må holde seg hjemme". Min stemor kom ikke engang i kirken i dåpen, men heller til selskapet - og gikk rett etter kakene. Og selvfølgelig fikk hun pressa ut hvor DEILIG det var at hun slapp å løfte en finger, hun som alltid hadde hovedansvar for både koldtbord og kaker! Er bare så møkk lei dem og hvordan de oppfører seg, og spesielt når de opptrer utad som om vi er en perfekt og sammensveiset familie.

 

Skjønner jo at de små får mer - men synes da de kan stå for det, og ikke be småsøsknene mine om å lyve om ting de får... Det føles som de lager unnskylninger til alt, men "skryter" til alle om hvor selvstendig jeg er som klarer å fikse alt selv. Det gjør jeg ikke, jeg bare velger å spørre andre om hjelp enn dem... Og at de har niesene på besøk er jo en ting, men de fortalte alle at ENDELIG kom gutten, som om det var så stas. Synes det er leit for lillegutt sin del, selv om han ikke skjønner stort av det ennå...

 

 

Litt redd for å avlyse julaften så sent. Og vil gjerne feire med min storesøster...For et rot!!

 

HI

[Anonym bruker]

Skjønner godt du er skuffet ja.

Her så forskjellbehandler min mor barnebarna sine til de grader.

Først var min sønn gullgutten, nå er det ett av oldrebarna, og hun legger ikke skjul på det heller... Mine søsken er skuffet for at hun forskjellbehandler barnebarn på samme alder.

 

Vanskelig det der. Kanskje du kan prøve å snakke med pappan din på tomanshånd ?

Klem

[Anonym bruker]

Ja det er det jeg lurer på. Men ved tidligere anledninger har jeg prøvd å snakke med han (han er ikke av den snakksalige typen kan man si), så ber han meg ta det opp med ho. Ho er "sjefen".

 

Trist når forskjellsbehandlingen blir så opplagt, har historier i fleng:p

Håper egentlig at de selv ser hvordan de oppfører seg, men oddsen er vel ikke stor.. Eller så får en vel bare bite det i seg, og tenke at det er deres tap!

 

HI