Utbrenthet, dere med erfaring, hvordan merket dere det?

[Anonym bruker]

Jeg er vel i faresonen da jeg lever et liv som tydeligvis tar pusten fra de fleste rundt meg. Tenker da på antall barn og oppfølging, jobbtype, stilling, studier, hobbyer, trening osv. Men nå er jeg veldig redd for at jeg kanskje holder på å gå på en smell. Jeg er sliten hele tiden. Har vært til lege for å sjekke vitaminer, jern osv i blodet, men alt er bra med meg. Trener jevnlig, eller trente, men nå orker jeg knapt det enda jeg vet at jeg får energi av trening. Jeg orker liksom ikke noe, men så går nå dagene likevel. Føler av og til at jeg bare vil skrike, eller gråte, har ikke en gang lyst til å være med barna mine. Vil bare være i fred, i et stille rom, med en god bok eller noe sånt. Verker liksom i hele kroppen og er lei av alt og alle...

 

Er dette faresignaler, eller er jeg bare normalt sliten etter en travel høst og vil komme meg igjen nå som jeg får en god og lang juleferie?

[Gjest ->>-]

Ja. Det er selvfølgelig faresignaler for både utbrenthet og depresjon. Kroppen din sier fra om at den ikke tåler måten du behandler den på.

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke jeg er deprimert egentlig, bare veldig, veldig sliten! Men jeg kan ikke gjøre noe med det heller. Vi er helt, helt avhengig av to inntekter, og jeg går bare i vikariat. Jeg må på jobb hver dag og prestere slik at jeg kan ha håp om å få fast stilling en dag. Og det er lite med avlastning her sånn ellers også. Er det noe annet man kan gjøre egentlig? Hva som helst? Hvor lang tid tar det normalt å komme seg ovenpå igjen? Har 1,5 uke med ferie foran meg nå. Eller, ferie fra jobb da. Barna er jo hjemme og krever sitt. Og jeg virkelig elsker dem, men orker dem liksom ikke helt nå

 

HI

[Gjest ->>-]

Det er ganske mye du kan gjøre. Roe ned på fritidsaktiviteter - egnes og barnas; pause studier; snakke ordentlig med partner om hvordan du har det og diskutere hvordan dere best kan løse dette.

 

Dessuten tror jeg du kunne ha utbytte av en prat til med legen om hvordan du har det.

[Anonym bruker]

Jeg hadde det sånn som deg, men lyttet ikke til kroppen.

 

Det endte med kronisk hodepine og ME. Har hatt hodepine i over et år nå og hat fått diagnosen ME av to leger (trodde ikke på fastlegen min så jeg har hatt hele runden med en privat lege også).

 

Nå jobber jeg 50%, pluss litt penger fra nav, prøver å legge om livet mitt å stable meg på bena igjen. Går i kognitiv terapi for å få hjelp til alt fra å sortere tanker, takle sorgen over å være "syk" og rett og slett akseptere situasjonen. Det er ikke lett..

 

Stopp før du synker så langt ned i hengemyra som meg, begynn med en time hos lege.

[Anonym bruker]

Jeg sa til legen at jeg slet med å komme meg opp om morgenen, og hadde bare lyst å bli under dyna. Han tenkte depresjon, men jeg var bare så sliten, så sliten. Så inn i margen sliten. Jeg var ikke deprimert, og har aldri vært det. Jeg ville bare hvile.

 

Det toppet seg den dagen jeg hadde siste dag i praksis, og min veileder skulle forklare noe til meg. Jeg så hun snakket, men hørte faktisk ingenting. Jeg stod bare å tenkte "så merkelig, hun snakker, men jeg hører ikke noe som helst". En helt surrealistisk opplevelse. Har aldri hverken før eller siden opplevd akkurat det der.

 

Da bestemte jeg meg for å sykemelde meg. Jeg utviklet panikkangst av dette, og trodde selv det var hjerteproblemer først. Legen ga meg Sobril, og siden det hjalp under anfallene, så var det jo ikke hjertet, men angsten... Fikk faktisk anfall bare av å nærme meg skolen det første året etter.

 

Jeg var totalt utbrent, og det tok mange år før jeg kom meg. Den dag i dag reagerer kroppen kjapt som faen på alt som kan føre til det samme. Litt for tidlig, av ren refleks, tror jeg. Det er over 10 år siden jeg var så ute, men det hjelper ikke. Det ser ut til at cellene i kroppen er i fullt beredskap hele tiden, for at jeg ikke skal havne der igjen.

 

Jeg led av "flink pike"-syndromet. Jeg gjorde alt jeg trodde andre forventet, og glemte meg selv...

[Anonym bruker]

Takk for alle svar! Jeg har faktisk tenkt å søke om et halvt års permisjon fra studiene, og ta opp med arbeidsgiver om jeg kan få litt andre arbeidsoppgaver. Jeg vantrives veldig med en del av dem jeg har nå, men stortrives med kollegaene mine og resten da. Mannen min vet veldig godt hvordan jeg har det og avlaster så godt han kan, men han er også veldig sliten for tiden.

 

Jeg lider egentlig ikke under noe "flink pike"- syndrom, for jeg har alltid vært god på å sette grenser for meg selv, men nå er bare det rent hverdagslige blitt for slitsomt rett og slett.

 

Tenker jeg får se an etter juleferien, og så evt ta meg en tur til legen dersom det ikke blir bedre da. Dere har jo helt rett i at jeg må passe på meg selv og ikke pushe meg altfor langt heller. Takk for at dere fikk meg til å tenke meg litt om!

 

HI