Min datters ridehest er død :( Hvordan si dette til jenta?

[Anonym bruker]

Uff... fikk en forferdelig telefon om at hesten har vært ute for en ulykke, og døde omtrent momentant. Med brukket fot og store hodeskader.

 

Så nå skal jeg fortelle dette til min datter, og det kommer til å bli en så stor sorg for henne.....

 

Eieren av hesten er jo fra seg av sorg selv...... Jeg kjenner også sorgen.

 

Det kjennes vanskelig å skulle si det. Hvordan "pakke" det litt inn?

[Anonym bruker]

Huffda!

Det er ikke så lett å pakke inn slike nyheter, det kommer uansett til å bli en katastrofe for jenten din.

Det beste er nok å si det som det er, men ligge stor vekt på at hesten har hatt et godt liv, at det skjedde fort og at slike ting desverre skjer fra tid til annen...

Hvor gammel er jenten din?

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Uff, så trist!

 

Jeg tror ikke du skal "pakke det inn" i det hele tatt, bare si det som det er. Det var en ulykke, og hesten døde med en gang så den slapp ihvertfall å lide lenge.

 

Finnes ingen pen måte å fortelle dette på, det må bare fortelles også må jenta få en skulder å gråte på. Blir en tung kveld og natt for henne dette, du må bare være der for henne og la henne sørge.

 

Spør hva hun ønsker selv, kanskje ønsker hun å kjøpe en blomst eller noe og kjøre bort til hesteeieren med. Der kan hun få en klem av noen som sørger like mye som henne, kanskje det kan gi litt trøst.

 

All mulig medfølelse.

[Anonym bruker]

Signerer innleggene over Og karnsje si dere kan se etter en ny hest?? Nye erfaringer får man jo... alle hestemennesker kommer utfor dette her en eller annen gang... kondolerer til jenta dii

[Anonym bruker]

Uff, ja.. jeg gruer meg. Hun er ute og leker i snøen nå, og jeg venter til hun kommer inn med å fortelle det. Hun får ha det gøy til hun får vite det.

 

Hun er 10 år, og ei følsom jente. Og har nettopp mistet en oldefar i tillegg. Så det blir mye på kort tid for ei lita jente, dette.....

 

Det med blomster var ikke en dum tanke, så det kan vi gjøre i morgen etter skolen.

 

Hesten var ikke ung, over 20 år. Og et godt liv har han hatt. Og vi har gitt "snop" til han ofte utenom ridingen(gulrøtter, epler og sånt). Og vi har bilder med jenta og hesten. Dette var en kjempestor arbeidshest, snill som dagen er lang. Og utrolig sammen med barn. Det er så synd det skulle ende slik:(

 

Uff.. jeg gråter her jeg sitter...... Nesten verre dette, enn når vi har mistet kjæledyr her hjemme.

 

HI

[Anonym bruker]

Du skal ikke pakkedet inn. Du skalselvfølgelig si det som det er. Det har skjedd en ulykke. Dessverre har hesten dødd fordi. Den døde med en gang og led ikke. Dette er forferdelig trist. Blblabla-.

[Anonym bruker]

 

"Vi må snakke sammen. Hesten "din" er død!" trøste trøste...

 

Er man så stor at man rir (selv begynte jeg som 3åring da men) så vet man at dyr kan dø... sånt skjer. Ikke noe poeng å pakke inn døden. (bestemor "sover", hamsteren er på "de evige jaktmarker" osv skaper bare skumle fantasier i barns hoder...)

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hun begynte å ri på denne hesten da hun bare var 5 år, så de har hatt et tett forhold. Hver uke, og noe utenom dette. Alt av stell har vært med i dette, og hun er eneste jenta som har fått være med eieren på denne måten.

 

Nei, død er død, og ikke soving og evige jaktmarker. Men det kjennes så utrolig vanskelig å si det om akkurat denne hesten.

 

Jeg vet jeg må, og det kommer.

 

HI

[Anonym bruker]

 

Jada, forstår at det er trist. Har mistet både hest og hund selv som barn. Men så handler det også litt om å ikke nære for mye oppunder sorg også da... Trist og leit, det er greit men...

-Fikk bare litt intrykk utifra inlegget ditt når du selv sitter og griner og "hun skal få lov til å leke og være lykkelig mens hun kan" at dette kunne bli veldig volsomt...

 

lykke til!

14:38

[Anonym bruker]

Skjønner godt at du er lei deg, og at du gruer deg til å fortelle datteren din. Det å miste heste sin er fryktelig vondt for en hestejente. Det vet jeg selv, da jeg mått avlive hesten min som jeg hadde hatt i atten år tidligere i år. Det gjorde vondt langt inn i ryggmargen, og jeg er voksen. Det jeg vet er at det ikke blir bedre av å utsette det, og selv om man ikke uoppfordret trenger å slenge på en haug med detaljer så tror jeg det beste er å si det som det er. Det blir alltid snakk rundt disse tingene i hestemiljøet, og da er det bedre at du har fortalt det som er sannheten. Det er også viktig å legge vekt på at hesten ikke led, og at den har hatt en flott, og langt hesteliv. La henne sørge, men prøv å hent henne inn igjen om det blir for mye dramatikk. Det er ikke godt for henne det heller. God ide å dra innom eieren med blomster. Dette er en grusom dag for henne.

 

Datteren din kommer over det. Om noen dager er det ikke vondt hele tiden, og etterhvert er det alt det som var kjekt med hesten hun vil huske. Kanskje dere kan lage et minnealbum for hesten?

 

Og du, du har som mamma også lov til å sørge. En ting at vi skal være sterke for barna våre, men jeg tror ikke det blir verre for henne å se at også du er preget. Det er godt å få anerkjennelse for følelsene sine ved å se at også andre er lei seg.

 

God klem til dere fra en som vet hvor vondt det gjør!