[Anonym bruker]

Jeg har en venninne jeg bare har kjent 2år. Hun forteller hele tiden hvor fælt det var å bli mobbet gjennom alle barneårene og ungdomsårene. Hun kan også peke ut folk vi ser/går forbi og si at også denne personen har mobbet henne når hun jobbet her og der. Alltid er det noen som er slemme mot henne. Litt for mange mener nå jeg. Kan virkelig 90% av menneskene hun har møtt vært så onde?!

 

Nå har jeg møtt en annen venninne som sier at vedkommende aldri har blitt mobbet, men at hun som barn tok veldig lett til tårer. At hun var veldig følsom og ropte "mobbing" hver gang noe ikke gikk hennes vei. Mine to venninner har gått i samme klasse.

De har jo begge sine sannheter - og egentlig betyr det ikke så mye hva som stemmer.

 

Men jeg lurer da om min venninne som påstår og opplevde selv å bli mobbet, egentlig er helt frisk?

Hun snakker om hvor fæle alle er mot henne hele tiden. Synst hun egentlig bare synd på seg selv?

Innbiller hun seg alt dette?

 

Noen som har møtt et slikt menneske før? Skal jeg bare nikke ivrig med?

[Anonym bruker]

Kanskje hun bare har kommet inn i et spor og bare "ser" det negative..??

 

Kanskje hun trenger å "bli sett" ??

 

 

[Anonym bruker]

Eller kanskje hun trenger å få noen (les: deg) til å belyse saken for henne. Du kan jo si at ikke alle er ute etter henne, og at hun må slutte å være så negativ iforhold til andre. Prøv å få henne til å se at hun må endre innstillingen sin.

[Anonym bruker]

Jeg har også blitt mobbet gjennom barneårene, noe som også andre "utskudd" i klassen har vært enige i. Blir utfryst av enkelte på jobb og har overhode ingen venner. Så ja, man kan være bygd opp slik at man ikke passer inn noen steder. Likevel har jeg klart å få meg noen gode bekjente, samboer, vi har masse besøk til barna hele tiden, slik at det virker at nabobarna trives i vårt hus og med meg som vert. Jeg har oppdratt mine barn til å bli tolerante, sannverdige og sosiale vesener som tar hensyn til andre, og de er godt likt overalt. Meg er det imidlertid nesten ingen som vil ha nær omgang med, som vennskap eller godt bekjentskap. Jeg får ikke beskjed om noen ting av det koselige som skjer (avslutning for fritidsaktiviteter, hvis noen samler foreldre og barn til båltur osv) hvis ikke barna forteller det til meg eller jeg finner ut selv.

 

Så alle som ikke passer inn trenger ikke å være psykisk syk, HI. Det er bare at man "skal" være slik og slik når man har den utdannelsen, den sosiale posisjonen osv, og stikker du litt ut, får du motgang med en gang.

 

Den andre venninna som påstår at din venninne tar lett til tårer og ikke er blitt mobbet, muligens var hun med p¨å mobbingen? Mine mobbere mente også feilen lå hos meg, at jeg var rar, sjenert, kledde meg rart, hadde kviser, var flink på skolen osv - og at selvfølgelig passet jeg ikke inn i gjengen deres og skulle vite min plass.

[Anonym bruker]

11:07 igjen her, vil bare tilføye at jeg prøver hele tiden å være positiv uten at det hjelper. Inviterer folk på en kopp kaffe, ut på tur osv, men det merkelig nok passer aldri for dem når JEG spør mens de gladelig finner på noe med andre voksne i barnehage, skole, jobb osv. Så ikke bestandig det hjelper å smile hvis man kun mottar bjeff tilbake.