Mamma, har jeg en pappa?

[Anonym bruker]

Hva svarer man?!!

 

Huff.. Sønnen min er nå 4,5 år. Han har ikke sett pappan sin på over 3 år nå. NULL kontakt med far og hans familie. Jeg har forsøkt, men far har ikke gitt noe lyd fra seg på disse årene. Unntaket var i sommer da han sa fra seg foreldreretten...

Vi var et par da sønnen vår ble født, til han ble ett år.

 

Jeg blir så lei meg, jeg vet ikke hva jeg skal si til sønnen min. Jeg sier jo at ja, du har en pappa. Men han bor ikke her. Men hvor godt svar det er, eller hvor lenge han godtar det svaret vet jeg ikke.

 

Jeg vil jo ikke si noe stygt om pappan hans. Selv om det er veldig fælt det faren hans har gjort. Sønnen min skal vite at han har en pappa, så får han bestemme om han vil oppsøke han selv når han blir stor.

Men hvordan forteller jeg min lille gutt at pappa ikke er rundt oss/han i det hele tatt, på en grei måte? Uten at sønnen min føler seg forlatt, å uten å si noe stygt om far..

[Anonym bruker]

Huff gruer meg til jeg får det problemet selv :/

 

Har ingen aning om hva du kan fortelle

[Anonym bruker]

Noen burde finne et godt svar på dette og lage en barnebok rundt tema!!

[Anonym bruker]

Å... Så fælt!

Fatter ikke at foreldre kan være sånn?!?! Hvorfor i alle dager !!

Blir så opprørt !!

 

Tusen klemmer til dere begge fra meg

[Anonym bruker]

Alle barn har en pappa, da det må en mann (pappaen) og en kvinne (mammaen) til for å lage et barn :-)

MEN ikke alle barn har en pappa i livene sine, noen er døde, noen er syke, og kan derfor ikke være sammen med barna sine. Si at det er mange barn som har det slik, lever uten en pappa.

[Anonym bruker]

Takk for svarene

Tro meg, jeg har selv lurt mange ganger på hvordan det faktisk er mulig å stenge noen så til de grader ute av livet sitt, å atpåtil sitt eget lille barn. Jeg skjønner det ikke, å jeg kommer heller aldri til å skjønne det. Han må jo ha problemer med seg selv vil jeg tro...

 

Ja alle barn har en pappa, det sier jeg jo til han også. Men er bare så redd for oppfølgingsspørsmål. Jeg kan jo ikke ljuge å si at han er død eller syk. Men psyk på sinnet er han vel.. Syns bare det er så vanskelig når de spørsmålene kommer. Men jeg skal huske å si til han at det er mange som lever slik.

 

Takk igjen! Å ja.. En bok om temaet hadde vært flott!

[Anonym bruker]

Vi får lage en sammen her inne;) Kommer tilbake med første kapittel;) Noen som kan illustrere?

[Anonym bruker]

21:42 her....

 

Forstår deg kjempe godt!!

Føler med lille vennen din !!

 

Ja, faren må være psyk ! Du kan jo si det!!

 

Klem

[Anonym bruker]

Så jævlig trist at "voksne" oppfører seg sånn! Jeg kjenner jeg blir sint og lei meg.

 

Jeg aner ikke hva man skal si. Kan du ikke ta en prat med en barnepsykolog etc? Høre hva de har å si?

 

Kan du gjenoppta kontakten med fars familie? Besteforeldre osv?

[Anonym bruker]

Du må bare være ærlig og si : Ja du har en pappa, men han bor veldig langt borte.

Du trenger ikke å si noe stygt om han, bare si at pappa bor på andre siden av Norge eller hvor enn han bor. Barn godtar ganske mye så lenge de får et ærlig svar. Sønnen din vil opp gjennom tiden uansett føle seg forlatt av sin far, men det vil nok ikke prege han stort. Men du får ikke gjort så mye med akkurat det. Han opplever helt sikkert at alle rundt han har pappaer utenom han, og han lurer da på hvorfor han ikke har det. Helt normalt.

 

Vær ærlig fra begynnelsen og ikke gi gutten forhåpninger om at han noen gang får treffe sin far, men heller ikke snakk stygt om faren hans.

[Anonym bruker]

Jeg er illustratør og vil gjerne illustrere.

[Anonym bruker]

Ja det er jo nettopp trist det er.. Forferdelig trist egentlig.

Det var en god idè, det er litt lettere å svare når man har snakket med noen som kan noe om dette, å vet hva slikt kan gjøre med et barn. De kan sikkert gi meg en pekepinn på hva som er okey å si..

 

Jeg har forsøkt, jeg har prøvd å kontakte farmor en del ganger på disse 3 årene. Hun svarer IKKE i det hele tatt.

Har sendt kanskje 5 mld. med han ene broren til far. Men det dabber av med en gang derfra. Han vil eller kan heller ikke si noe om hva som skjer med broren sin. Søsteren til far har jeg fått i snakk en gang, å det eneste hun hadde å si var at broren hennes (faren til sønnen min) hadde sluttet å svare henne også.

 

Så når han skrev fra seg foreldreretten i sommer følte jeg at han hadde tatt et valg da. Da virker det ikke som han vil eller kommer til å ombestemme seg..

 

Takk så mye for svar og råd! Godt å få luftet tankene litt..

[Anonym bruker]

Så da mener du at jeg bare kan fortsette å si det jeg sier da. At han har en pappa, men han bor ikke her. Da håper jeg han godtar det svaret. Da er jeg jo ærlig, uten å si for mye.

Forhåpninger om at han skal få møte sin far gir jeg han ikke. Men om han en gang i fremtiden ønsker det selv så må han jo få lov til det. Så kan jo far stå for svaret selv..

 

Det er en forlatt følelsen jeg er så redd han skal få. Men det kan jeg vel ikke gjøre noe med nei... =/

 

Takk takk

[Anonym bruker]

Du har iallefall prøvd. Prat med mennesker som har kunnskap om dette.

 

Jeg ønsker deg lykke til og føler med dere.

[Anonym bruker]

Jeg er selv i den situasjonen at BF ikke er tilstede i livet til gutten min. Han forlot meg da jeg gikk gravid og han har ikke sett sønnen sin.

Jeg vet at spørsmålet om pappa en dag vil komme opp.

 

Her kommer jeg til å si sanheten på en på en pen måte (hvis det er mulig i guttens øyne da): Pappa ønsket ikke flere barn (han har et barn fra tidligere), og mamma ville så gjerne ha deg. Så da valgte hun å la deg bli født......

 

Nei, pokker heller dette var ikke så enkelt. Fint om noen lager den boka snart altså. Jeg legger inne en bestilling her og nå

 

Men har bestemt meg for at jeg aldri kommer til å si et vondt ord om BF til sønnen min (uansett hvor rasende jeg er på han). Jeg ønsker at han skal skape sine egen oppfatning om faren sin. Jeg håper jo i det lengste at han en dag vil ta kontakt med sønnen sin.

[Anonym bruker]

Kjære HI. Jeg er i akkurat samme situasjon som deg - bortsett fra at sønnen min er litt eldre enn din, og at bf var i livet til lille fram til han var 4 år. Og ja, det er utrolig sårt og vanskelig, og da selvsagt mest for barnet. Jeg har prøvd det meste for at barnet mitt skal ha en slags relasjon til sin far og hans familie, men må bare erkjenne at man ikke kan få noen til å gjøre noe de ikke vil eller ønsker. Det er bare helt uforståelig at noen kan velge å se bort fra sitt barn/barnebarn. Men, nå er nå situasjonen engang som den er, og da får jeg bare prøve å gjøre det beste ut av en utrolig vanskelig situasjon. Gjengangeren her i huset har for det meste vært at "pappa vet ikke helt hvordan han skal være pappa, og han har det vondt inni seg". Mulig det er et svar som ikke vil være tilstrekkelig særlig mye lenger, men inntil nå har barnet mitt slått seg til ro med det. Samtidig er jeg veldig bevisst på å ikke snakke stygt om pappaen samtidig som at jeg aldri lukker døra om barnet ønsker snakke om pappan sin, og jeg har ressurser som vil være tilgjengelige den dagen mine svar ikke er gode nok lenger. Man vet aldri, godt mulig vi ikke vil trenge det, men samtidig er det også en trygghet å vite at jeg har profesjonelle som kan hjelpe meg om det blir for vanskelig.

 

Kunne det vært en ide om du tok en tlf til helsestasjonen for å se om de har noen gode råd til deg?

 

Uansett, lykke til til oss alle i samme situasjon:)

 

Stor klem

[Anonym bruker]

Huff det er så trist å lese at flere trenger svar på det samme. Vet jo at det er mange i denne situasjonen, men jeg blir like forbauset hver gang. For jeg lurer på hvordan det er mulig!

 

Ditt barn er større enn mitt, da husker han vel pappan sin da =(

Det gjør hvertfall ikke min gutt. Han bare vet, å vet at mange har pappaer. Han husker jo ikke noe fra pappan sin. Men jeg har vist han bilder osv. av de to sammen da. Forteller bare gode ting, så når sønnen min nå remser opp hvem han er glad i, kommer alltid pappa med. Det stikker litt, siden jeg vet.. Men da har han hvertfall fått god kjennskap til far selv om han ikke er der på en måte..

 

Men jeg tror jeg må stjele noen av dine svar, det var gode svar til barnet. Da sier man ikke noe stygt. Samtidig som man snakker sant.

 

Takker og bukker! Håper faren til sønnen din tar til fornuft snart! Sårt at disse små menneskene skal takle slike ting så tidlig i livet..

[Anonym bruker]

Grusomt vanskelig...men jeg syns likevel dere er heldige som kan si at det ER envpappa et sted..har bilde og et navn.. Jeg ble overfalt og voldtatt på vei hjem fra nattevakt.. hva skal jeg si? Klarte ikke abort..og er jo glad for det idag..min gutt er 6 og har ikke spurt enda..men må jo ta det opp snart men....føler meg maktesløs..

[Anonym bruker]

Å herregud.

[Anonym bruker]

"Stjel" i vei Bare hyggelig å kunne dele det som har fungert her så langt!

 

Jeg har sluttet å håpe på at han en dag skal ta til fornuft, for det fører bare med seg skuffelse. I stedet har jeg tatt et valg om at det vil bli en bonus om han gjør, og om ikke skal vi klare få et fint liv og barnet mitt skal få en god oppvekst uansett.

 

Han husker pappaen sin veldig godt ja. På en måte er det fint, og på en annen er det hjerteskjærende. Samtidig må man ikke glemme at barn rasjonaliserer på en helt annen måte enn oss voksne, og jeg har lært over de siste årene at man gjør nesten vondt verre i en sånn situasjon om man tillegger barna "voksenfølelser". Slik det er i dag kan det se ut som at barnet mitt mer savner en pappa, og ikke pappaen sin. For han vet jo at pappa har sveket han - og den tilliten er brutt for lengst. Så, om bf mot formodning skulle ønske kontakt igjen en dag, så skal jeg ikke stille meg i veien for det, men jeg kan love deg at den kontakten ikke kommer uten betingelser. For ingen, absolutt ingen, gjør noe sånt mot barnet mitt igjen.

 

Høres ut for meg som at du fokuserer på de "riktige" tingene i situasjonen, og at du klarer å tenke med hodet før følelsene løper av med deg. Det er utrolig vanskelig å håndtere dette helt alene, jeg vet.. Uansett - om du skulle komme opp med noen brilliante løsninger så må du rope på meg, for jeg trenger det jeg også. Man vet jo virkelig ikke hva som (positivt eller negativt) venter rundt neste sving

 

[Anonym bruker]

Det hadde jeg faktisk aldri fortalt barnet mitt. Et barn kan ikke forholde seg til at mamma ble voldtatt. Hva du velger å si når han blir voksen er jo en annen sak. Eventuelt om du sier det var en ONS og at du ikke aner hvem faren er...gjør du det forresten? altså ble mannen dømt?

 

Men helt forferdelig det du har opplevd Har desverre blitt utsatt for det samme. Ikke samme situasjon, men på en fest. Men jeg tok angrepille for å være helt sikker(gikk ikke på p-piller for var jomfru).

 

[Anonym bruker]

Tror kanskje jeg ville vist ham en kjendis som det går bra med, som bare har en forelder. For eksempel Jonna som har levd hele livet med sin norske pappa, og først nå fikk møte sin amerikanske mor.

[Anonym bruker]

23:21 du må iallefall ALDRI fortelle sønnen din at han er resultatet av en voldtekt. Tenk så fælt for en gutt å måtte bære den byrden med seg resten av livet. Da er det faktisk bedre at du forteller at faren hans ikke lever lenger, for det er vel utenkelig at han noen gang skal ha kontakt med sin far senere uansett? Jeg hadde iallefall ikke godtatt at han hadde noen som helst form for kontakt med en slik mann, uansett om han er pappaen eller ei. Biologi har faktisk ikke alt å si.