2 barn, samme oppdragelse, så utrolig forskjellige...

[Anonym bruker]

Jeg syns det er vittig hvordan jeg har 2 så vidt forskjellige barn, selvom de har samme bakgrunn...

 

Jeg er syk på ente dagen, feber, hoster ustoppelig, sover ikke på natta, osv osv osv.

 

Minstemann skjønner dette helt greit, var hjemme med meg en dag jeg var syk og var så omtenksom og søt. Listet seg omtrent rundt her for ikke å forstyrre, spurte om jeg hadde det bra (smelt) tok tempen på meg og konstaterte at 72.4 var for høyt... osv osv.

 

Eldste kommer hjem, brauter og roper, jeg spør om hun kan dempe seg da jeg var i overkant var for lyder den dagen. Hun fortsetter. Hyler og skriker, begynner å krangle om alt, prater selvom jeg har hosteanfall som ikke stopper og blir sur når jeg ikke har fått med meg det hun har sagt fordi jeg var opptatt av å ikke kaste opp....

 

 

Hva gjorde jeg galt?

[Anonym bruker]

Mine barn du beskriver?? Høres slik ut...

[Anonym bruker]

hehehehe.. hva har du gjort galt?

 

Har du hørt om personlighet, og at barna ikke bare er en forlengelse av deg selv?

 

Vi er 3 søsken, og vi har alltid sagt at midterste må være adoptert. Eier ikke temperament, og er diplomaten og perfeksjonisten selv. Jeg og yngste er hissigproppene, men på litt ulike måter. Jeg var vel prøvekluten til mine foreldre hva oppdragelse angår, så jeg har fått en streng oppdragelse. Lilleungen/attpåklatten har vel fått en mye friere oppdragelse, men er mer lik meg enn midterste likevel. Og det har heller ikke med kjønn å gjøre.

 

En kan sammenligne til en viss grad. Men det er med oppdragelse som med så mye annet - det må tilpasses behovet for oppdragelse.

 

Jeg har selv 2 barn(og samme far), som er som dag og natt. Og oppdragelsen har vært utfra behov. Begge oppfører seg, og takker for mat og alt sånt. Men de er helt ekstremt ulike ellers. Både i sinn og skinn.

 

Husk at barna dine er egne personer og personligheter, med alt det innebærer. Ikke tro at du kan styre alt, selv om du har født barna. Du kan heller ikke ta på deg ansvaret for alt de gjør(selv om loven sier en har ett visst erstatningsansvar ). Det er ikke DU som sier de skal gjøre som de gjør. De tar egne valg. Din oppgave er å styre dem best mulig til å ta rette valg, og til å ta ansvar i å gripe an når de gjør gale ting, for å rette det opp også hos barna(i deres holdninger og tanker).

[Anonym bruker]

Hehe, ja jeg vet godt at de har sin egne personlighet Men akkurat når feberen bikker nesten 40, jeg føler meg på grensen til død, så hadde det vært koselig om begge var like rolige :)