Jeg har tre barn, men liker ikke den mellomste

[Anonym bruker]

Sliter med det, men han er konstant sur og sint og vrang (4 år). Jeg klarer ikke gi ham et smil. Han sliter meg fullstendig ut.

[Anonym bruker]

Kanskje du burde gå i deg selv å finne ut hvorfor han alltid er så sinna og vrang... Dine holdinger til barnet er noe han plukker opp fort. Hvorfor skal han gidde når moren ikke liker han og behandler han annerledes enn søsknene.

 

 

[Anonym bruker]

Det er jo ikke rart han er konstant sur og vrang når han blir utsatt for forskjellsbehandling og ikke engang får et smil av mammaen sin. Tenk så mindreverdig han må føle seg!

[Anonym bruker]

Uff dette er vanske4lig. Men husk at det er forskjell på å like og å være glad i. Kanskje han ligner masse på deg selv og du derfor har en litt spasiel holdning til ham? Ikke så uvanlig det tror jeg.

[Anonym bruker]

jeg blir dårlig av innlegget ditt. Hvordan tror du gutten din har det med en slik mor. Etter nærmere ettertanke tror jeg dette er trolleri.

[Anonym bruker]

Ja, man får hvertfall håpe det er trolling.

[Anonym bruker]

Jeg tviler på at jeg er den eneste her inne som har det sånn. Jeg er jo glad i ham. Selvfølgelig er jeg det. Men jeg vil helst ikke være sammen med ham. Han er bare sint og gal og trassig, så det er aldri noe hyggelig. Jeg håper det skal gå over, og at han snart kan begynne å vise hvem han er. Akkurat nå er det bare skriking, og jeg orker rett og slett ikke å tilbringe tid sammen med ham.

 

Hi

[Anonym bruker]

Hvis du har vært her inne en stund så forstår du sikkert hvilke svar du kan forvente av et slikt innlegg. Her er lite konstruktive tilbakemeldinger, men mange meninger om hvor fæl du er. Skikkelig nyttig for deg altså.

Det du beskriver er nok ikke uvanlig nei, men det er et tabubelagt tema som mange her inne ikke en gang ville vedkjent seg som anonym. Og de som ikke har følt dette på kroppen har ihvertfall ikke mye de skulle ha sagt. Men det er alltid idiotene som skriker høyest.

Vel, dette er jo blitt en ond sirkel. Hva kom først, "høna eller egget?". Gutten føler stemningen og blir umulig fordi han er frustrert. Han er for liten til å forstå og til å sette ord på følelser. Du blir mer og mer oppgitt, får dårlig samvittighet og er sliten, sur og sint. Kjenner jeg meg igjen? Ja, så klart. Har jeg gode råd? Nei, men erkjenn problemet, jobb med deg selv, tving deg til å smile og ta deg pauser og gjør ting som gir deg overskudd. Forhåpentligvis er dette en fase som går over. Nå må du bare prøve å ikke la dette forbli en negativ spiral hvor du får mange negative følelser ovenfor gutten. Samle på de gode stunder og invister i ham slik at han føler seg verdifull og elsket.

[Anonym bruker]

Jeg har det sånn som deg med mitt eldste barn. Uansett hvor blid og fornøyd jeg er, uansett hvor snill jeg er mot henne, så er hun sur og trassen. Alt er feil, hele tiden. Hun er aldri fornøyd med noe, alt er galt. Sånn har det vært i 7 år, og jeg er sliten...

 

Minstemann på 4 er en solstråle. Han er fornøyd med livet, koser seg hver dag, klager sjeldent. Merker at jeg har lettere for å "like" han enn henne. Men jeg elsker de jo selsvagt begge to!

[Anonym bruker]

Tusen takk for fint svar!

 

Hi

[Anonym bruker]

Uansett hva som har utløst forholdet mellom deg og 4-åringen din, er det en ting som er helt klart: det er kun ditt ansvar å reparere det. Han er 4 år, og har ikke evnene, forståelsen eller handlingsrepertoar til å endre dette.

 

Det som er klinkende klart er at det ikke skal være sånn, og om mange ikke har det samme forholdet til alle barna sine, så tviler jeg på at det er utbredt å ikke klare å smile til det ene barnet sitt. Du trenger hjelp. Dere trenger hjelp.

 

Prøv å sette deg i hans sted. Du smiler, koser og har godord til de andre to, men ikke til han. Hvordan ville du ha oppført deg mot en som forskjellsbehandlet deg på det viset? Du ville blitt ganske sur, sår og sint, ville du ikke? Om det var en kollega, så ville du holdt deg unna, men om det var broren din s ville du antagelig ha trampet, rast og kjeftet, og kanskje grått litt. Hva er det sønnen din gjør?

 

For noen barn blir det også slik at negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet, og ut fra det du beskriver, så kan det høres ut som om det er den eneste typen oppmerksomhet han får fra deg. Den eneste måten han får deg til å se han og anerkjenne han på er ved å hyle og trasse. Er han slik mot alle, eller er han mormors gode, blide gutt og onkels sprellemann?

 

Du kan uansett ikke legge ansvaret for å endre samspillet dere imellom på han. Han er liten. Du er voksen og ansvarlig og må ta deg selv i nakken for å få endret dette før det setter varige, vonde spor hos han. Let etter gode sider ved han. Se etter noe du kan rose han for flere ganger om dagen. Selv den minste ting du kan rose han for vil endre noe hos både han og deg. "Så fint at du satte bort glasset etter deg! Du er god til å rydde!", " Så flink du er til å henge opp jakka di!".

 

Om du tenker at dette mestrer du ikke, så søk hjelp. Ring helsestasjonen, fastlegen, et eller annet, men få hjelp!

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hva du mener. Jeg har også tre barn og har i et halvt år hatt det på samme måte.

 

Mellomste har vært fullstendig umulig, hatt minst to hysteriske, langvarige raserianfall hver dag og generelt bare vært ufyselig og plaget søsknene sine. I tillegg har han mange ganger sagt rett ut at han ikke liker meg og bare vil være med pappa. Når det har stormet som verst har jeg i små sekunder kjent at jeg ikke liker han heller. Han er en smart, sjarmerende og morsom gutt, men denne trassalderen har vært helt grusom.

 

Nå er han 3,5 og jeg ser lyset i tunnelen. Det er stadig lenger mellom anfallene og vi kan ha det fint sammen.

 

Det er en vond sirkel når det stormer som verst, jeg vet at det sikkert

ville vært bedre om jeg hadde gjort sånn og sånn, men samtidig orker jeg ikke noe som helst fordi han suger ut alt jeg måtte ha av engergi.

 

Mitt råd til deg er å forsøke å få en pause fra han innimellom. Og når dere er sammen prøv å snu på ting og tenk nytt selv om du er sliten.

[Anonym bruker]

Jeg tror du har satt det på spissen, det er klart du liker ditt eget barn. Kan dere prøve å få litt alenetid bare dere to slik at dere finner tilbake til hverandre? Prøv å ta deg sammen for å få et bedre forhold!

[Anonym bruker]

Det er ikke bare-bare å være midterst, tror det blir enda vanskeligere i søskenflokker med små aldersforskjeller. Jeg har selv vært der, ikke rart man blir sur, sint og vrang

[Anonym bruker]

Jeg sier som hun før meg- det er DU som voksen som har ansvar for å fikse dette, det er DU som må jobbe med dine egne følelser.

Barnet ditt har ingen skyld eller ansvar i dette, han er et BARN!

[Gjest Morn du]

Ok, jeg har et barn som nå er 8. Hun har trasset og vært et mareritt til tider, fra hun var 2 til ca. 6-7 år. Det har vært tøffe tak, hun har hatt og har fortsatt et dårlig språk. Det er mye bedre nå, men en del henger fortsatt i. Jeg har vært sliten og lei. Hun har vært avhengig av meg, bla pga språket.

 

Så begynte jeg på DE UTROLIGE ÅRENE, der får man masse input, metoder, samtaler og veiledning for å endre barnets adferd. Det som står sentralt der, er at det er mine/dine strategier som må endres. Dette hjelper veilederene til med. Det er derfor de er der. Uten at noen legger skyld på deg for å ha gjort ting galt. De bare kommer med veiledning som de vet hjelper. Og det hjelper. Masse.

 

Det finnes en bok som og heter De utrolige årene. Den kan du lese, men det aller, aller beste, er å følge dette kurset. Kontakt kommunen din for informasjon.

 

Ingenting endres før DU endrer deg.

 

(Har ei jente til som er 10, som er 8 åringens strake motsetning).

[Anonym bruker]

Jeg tror du er den eneste som er sånn..

 

Jeg og er mamma til en fireåring.. (har fire barn..) Og som jeg pleier å si til mine barn at : Jeg liker ikke alltid det du gjør, men jeg elsker deg alltid!!!

 

Smak litt på den.. sier du det ofte nok til deg selv så tror du kanskje på det for det om.. Det er stor forskjell på å elske sine barn, men likevel ikke like alt de gjør... enn å ikke like ungen sin. Min eldste sønn ligner veldig på pappaen hans.. (vi er skilt, veldig stygg skillsmisse.. far alkoholiker osv osv) Men jeg LIKER ungen min selv om han ligner veldig mye på en person jeg MISLIKER sterkt... Det går ann skjønner du....

[Anonym bruker]

En ting er sikkert; det er riktig som andre her skriver. Det er du som må endre ditt bemøtende. Jeg forstår hva du mener med at barnet uansett er sur og alt går til helvete. Jeg har en gutt med asperger syndrom og det har til tider vært umennskelig slitsomt. Jeg har iblant seriøst villet reise fra hele guttungen. Videre har jeg også tenkt at han er jo sånn uansett, så jeg kan ikke gjøre stort fra eller til. Men det er helt feil!! De verste årene hans var forresten rundt fire år, det var ingen dans på roser akkurat.

 

Vel, vi har gått to foreldrekurs etterhvert, og lært så utrolig mye! Vi har alltid gitt positive tilbakemeldinger til barna, men gjør det nok i enda større grad nå. Vi passer på hvordan vi reagerer på ting, så det best gagner han. Etc, etc. Andre foreldre syns sikkert vi er "slappe" siden vi ikke kan ta i like hardt som andre og firer på kravene, men det har gjort at barnet stort sett er harmonisk nå. Absolutt ikke som søsteren altså, men mye mer enn han var tidligere

[Anonym bruker]

Jeg tror absolutt ikke hun er den eneste som føler det sånn. Har man ikke ekstremt krevende barn, så kan man aldri forstå all den energi de bare drar ut av en! Dessverre er det veldig tabu å snakke om..

[Anonym bruker]

Jeg tror du skal ta deg sammen! Jeg mener ikke at du ikke kan være sliten og dritt lei. Jeg mener ikke at du kan tenke og føle at dette barnet er en pest og en plage og at du ikke liker han.

 

Jeg mener at uansett hva du føler og tenker så tar du det såpass sammen at barnet ditt ikke merker dette. Begynn med å ha noen dager sammen bare dere to, gå på kino, gå på tur i skogen et eller annet. Han trenger å vite at mamma liker han og er der for han, selv om det bare er et spill for galleriet. Det høres ut som om tiden uansett er kommet til egne mammadager for alle tre, slik at alle får oppleve å ha mamma litt for seg selv noen ganger.

[Anonym bruker]

Jeg og har 3 barn, og liker de like godt alle 3. Men selvfølgelig er det alltid en som er slitsommere enn de andre. Men det forandrer seg hele tiden hvem det er, for det er ikke ungen som er slitsom, det er alderen den er i:)

 

Prøv å få litt alenetid med han, det vil gjøre underverker og kanskje du vil se han i nytt lys?

Lykke til!

[Anonym bruker]

Gi han til meg, jeg har alltid plass til et barn til i hjerte mitt!

 

tror han er vrang og trass for han blir oversett? for han merker at du ikke vil ha han hos deg?

 

tenk om han dør! hvordan vil du føle deg da?

sett deg ned, be han komme bort, gi han en lang klem og fortell at du er glad i han......

 

stakkars barn...

[Anonym bruker]

Har han alltid vært mer krevende enn de andre?

[Anonym bruker]

Sigerer det flotte svaret til anonym over meg her! Du er IKKE alene! Og dette er en sår og vanskelig situasjon. Det forstår alle som har vært der du er el i en lignende en. Men JEG forstår!. Men jeg trpr det kommer seg etterhvert! Gjør som meg, si fra om de vanskelige forholdene til helsesøster og be om å få gå på foreldrekurs.

Jeg har ikke begynt enda, men håper og tror at det hjelper..

 

lykke til:))

[Anonym bruker]

Han er vrang og sur FORDI du viser han at du ikke liker han.

Forhåpentligvis sier du ikke til han at du ikke liker han, men barn merker slikt.

Enkelt og greit.

For å forandre barnet ditt så må du først forandre deg selv.

Barn uansett alder tar etter den de lærer fra = mor /far.