Jeg blir så trist om kvelden.....

[Anonym bruker]

Etter barna har lagt seg og jeg setter meg ned i sofan, kommer tårene strømmende på.

Har slitt med angst og depresjoner siden jeg var 12år.

Jeg er så redd for alt!

Etter mannen begynte å jobbe langt unna og bare er hjemme i helgene, er det ikke så ofte vi kommer oss ut, og jeg merker at jeg begynner å få sosial angst.

Ikke har jeg igjen noen venner heller, så jeg har ingen å snakke med.

Ikke familie heller, alltid kranglet og hatt et dårlig forhold til pappa, og mamma er narkoman....

 

 

jeg har null energi, null livslyst, men lever for barna mine.... ja det er fælt å si det.... men det er kun dem jeg lever for.....

[Anonym bruker]

Du trenger å snakke med noen! Begynn med fastlegen din, eller ring Familievernkontoret (der trenger du ikke henvisning fra lege, men du må selv si hva det gjelder. Du kan også skrive et brev til dem, skriv det du har skrevet her.).

 

Det skal ikke være sånn, og det trenger ikke være sånn! Men du trenger å komme deg litt ovenpå igjen, få noen konstruktive råd, og lufte tanker litt. Du har nok mye på lager der inne, spesielt med et sånt familieforhold som du beskriver.

 

Fatt mot min venn, jeg har selv vært der, og det kan absolutt bli mye, mye bedre!!

 

Klem!!

[Anonym bruker]

jeg tok mot til meg og tok det opp med legne min at jeg ville ha en henvisning til psykolog pga jeg sliter veldig med ting fra barndommen.

istede kontaktet hun noe som heter familie hjelpa...

det er visst sånn at jeg må ha møter med bv og psykolog sammen.

 

skjønner ikke hvorfor det, hva har bv med at jeg sliter pga barndommen min?

barna mine tar ikke skade av at jeg er sånn. jeg drar meg opp og ut hver dag, alt kommer etter de har lagt seg.... de ser ikke at mamma er trist å lei da jeg vet hvordan det er å ha deprimerte foreldre, har jeg et falskt smil om munnen hele dagen.

jeg leker og koser med barna hele dagen.

 

har ikke fått møtet enda, men skjønner bare ikke hva jeg skal med barnevernet og psykolog på samme time? det gjør meg bare enda mer nervøs.... tok meg 12 år å be om hjelp......

 

[Anonym bruker]

Ja uff, det kan jeg skjønne. Jeg synes du skal be legen om en begrunnelse for dette, kanskje h'n tenker at de kan hjelpe deg med avlastning eller noe sånt?

 

Håper det ordner seg for deg, jeg er nødt til å legge meg, men tro meg, det er flere der ute i samme situasjon, og ting kan faktisk bli helt bra igjen!! Nattaklem!! :-)

[Anonym bruker]

Hei!

 

Ingen morsom situasjon du beskriver her. Jeg har vært der selv, begge foreldrene mine er rusmisbrukere. I dag har jeg det veldig bra, selv om jeg også kan ha dager som er vonde.

Det er mye som kommer opp da man selv blir mor, man ser barndommen sin på en ny måte (bevisst/ubevisst). Jeg tror det er viktig at du får psykologhjelp slik at du etterhvert får livslysten tilbake. Barna merker at mor ikke er helt til stede, selv om vi som foreldre tror det selv.

Forstår skepsisen din mot BV, men kasnkje du gjennom de kan få noe avlastning, slik at du har tid og mulighet til å bearbeide vonde følelser og bare kunne være deg! Innimellom er det også godt å bare kunne legge seg på sofaen eller senga uten dårlig samvittighet.

Ta i mot den hjelpen du blir tilbudt, og vit at det blir bedre!

 

Mange klemmer til deg