hvordan få mannen på gli ?

[MinTurSn@rt?]

 

 

Hei jenter ;-)

 

 

Jeg lurer enkelt å greit på hvordan dere fikk med mannen på å prøve å lage barn?

 

Kom han å sa at han hadde lyst til å bli pappa? eller måtte du overbevise han på andre måter?

 

 

Håper på masse innspill ;-)

 

Fra ei frustrert frøken som ikke har mannen på gli..

[Rime]

Jeg synes ikke at man skal bli overtalt til å ville lage barn, for å lage barn er noe man skal føle at man ønsker i livet sitt og føle at man er klar for å ha i livet sitt. Jeg satte meg bare ned en dag og fortalte samboer at jeg ønsket meg barn og lurte på hva han mente om saken, tidligere når vi hadde snakket litt om det så ville han ikke ha ennå, og det måtte jeg bare godta, men den siste gangen sa han at vi kunne begynne å prøve, for da følte han seg klar for det.

Så du må bare snakke med han om det og fortelle han akkurat hvordan du har det og hvorfor du vil ha barn, men å overtale han synes jeg ikke er riktig, prøv heller sakte men sikkert å få han litt på gli, og ikke tyt han full av babysnakk, da blir han nok bare lei!! Lykke til!!!

[MinTurSn@rt?]

 

takk for svar ;-)

 

 

Helt enig med deg. Mener ikke å overtale han på noen vis, men bare prøv å snakke han litt til fornuft , sakte men sikkert ;-)

 

Skal såfall ikke mase om det som du sier, da blir han sikkert bare lei hele baby styret

 

[Rime]

Ja, ikke tyte, og bare snakke fornuftig med han om det. Fortell han også at klokken går, og at fruktbarheten hos oss kvinner blir bare dårligere og dårligere jo eldre vi blir. Selv er jeg 36 så det er ikke umulig, men det tar ofte litt lenger tid da!!

[For_mye]

Hei igjen,

helt enig med Rime i at man ikke skal legge press på mannen, at det skal være noe som skal vokse frem selv. Men nå er det jo sånn at menn, biologisk sett ikke har noe press på seg til å få barn. De har jo all verdens tid.

 

Min mann har faktisk sagt til meg at han aldri ville foreslått å starte med å få barn, så hadde det ikke vært for at jeg hadde jobbet litt med ham så hadde det nok ikke blitt barn på oss før langt oppe i 30 åra. Nå forteller han meg at det var utrolig bra at jeg presset litt på.

 

Men det er ingen menn som skal bli lurt til å få barn. Det er et evig langt ansvar, som bringer mye med seg på godt og vondt. Dette skal alle få velge om de vil ta på seg.

[For_mye]

Hei igjen,

helt enig med Rime i at man ikke skal legge press på mannen, at det skal være noe som skal vokse frem selv. Men nå er det jo sånn at menn, biologisk sett ikke har noe press på seg til å få barn. De har jo all verdens tid.

 

Min mann har faktisk sagt til meg at han aldri ville foreslått å starte med å få barn, så hadde det ikke vært for at jeg hadde jobbet litt med ham så hadde det nok ikke blitt barn på oss før langt oppe i 30 åra. Nå forteller han meg at det var utrolig bra at jeg presset litt på.

 

Men det er ingen menn som skal bli lurt til å få barn. Det er et evig langt ansvar, som bringer mye med seg på godt og vondt. Dette skal alle få velge om de vil ta på seg.

[Fiemamma]

Jeg traff min kjære i vår. Vi er begge 27 år og blir 28 om et halvt år. Når vi var inne i dating-fasen, snakket vi godt og lenge om hva vi ønsker oss hos vår evt. nye partner, og hva vi ønsker nå og for fremtiden. Begge er uten barn fra før, og jeg tåler ikke p-piller. Vi var begge meget klar på at ingen av oss ville innlede noe forhold til noen dersom den andre ikke vil ha barn. Han gjorde det dermed enkelt for meg, og vi har prøvd siden:)

 

Problemstillingen blir ofte en annen når man kanskje møtte sin utvalgte når man var 20 år og midt i partylivet der barn ikke var ønsket ennå, og noen år senere begynner å kjenne at man vil ha barn.. Ofte begynner man å føle det før partneren sin. Jeg tror det er viktig å ikke legge press på partner, men heller gjøre det til noe spennende og koselig å ønske seg barn. Jeg tror det er viktig å ha et stabilt og godt forhold generelt, slik at partner er trygg på at dere er solide før dere begynner å prøve:) Mange er redd for at forholdet skal gå i vasken osv. for det er skikkelig slitsomt og går veldig løs på psyken å prøve å lage barn.

[Kristiiin]

Jeg også pratet grundig med mannen min helt i starten da vi møttes. Ikke for å skremme han, men rett og slett fordi at den biologiske klokka mi ikke tilsier et forhold til med en partner som ikke ønsker barn.

[snuppo]

Før vi ble sammen sa jeg at jeg ville ha barn, han har barn fra før og ville egentlig ikke ha flere, men ombestemte seg,

snakket endel om det, og tilsutt spurte han meg om vi skulle prøve.

ble så glaaaad

[Tessy]

gøy lesning=) Selv har vi jo ei jente fra før men hun kom helt uventet på oss (gikk på p-piller), vi hadde snakket om av vi ønsket barn om noen år, vel..ble jo ikke slik men alt har gått veldig bra...for noen mnd siden så beg vi å snakke litt om nr to...tenkte å vente et år med å prøve da men plutselig en dag så sa han at han ville vi skulle begynne å prøve med en gang:) var så koselig å høre mannen i stt liv ønsket at vi skulle planlegge et barn sammen:) blir en ny opplevelse for oss som vi ser frem til!

[klatrejenta]

Heisann

 

På besøk fra 3. trimester, men følte at jeg hadde lyst til å svare deg.

 

Jeg og min mann er begge 37 år og jeg har vært klar for å starte familie ganske mye tidligere enn han.

"Problemet" hans var at han måtte føle seg trygg, vi måtte være gift (det ble vi i vår) han ville være i en fast jobb (jeg var det) han fikk det i vår, han ville vi skulle flytte til et bedre egnet sted (det har vi gjort) og så ville han helst time en fødsel på kalenderen (det sa jeg at ikke var like greit, babyer har ikke alltid for vane å komme på bestilling med forventet leveringsdato ;-)

Det er jo hyggelig at et mann tar familieplanlegging så seriøst, men jeg kjente jo på denne klokka som stadig tikket høyere og høyere.

Nå har det seg også slik at alle vennene våre har fått barn, noen av dem er allerede på 2 og 3 barnet.

Vi er begge i klatremiljøet og her har vi gode relasjoner på tvers av kjønnene, så jeg endte tilslutt opp med å si når folk spurte om det ikke snart var på tide å tenke på familie for oss også at det ikke sto på meg og hintet litt om at dette måtte de gjerne spørre mannen min om også (særlig de mannlige klatrekompisene våre med barn).

Kan vel trygt si at mannfolka gjorde en god jobb med å forsikre min kjære mann at livet ikke var over når man fikk barn, at det fulgte massevis av glede sammen med barn og at mor og barn ikke nødvendigvis allierer seg mot mannen, men at hele prosjektet er et samarbeidsprosjekt med både sorger og gleder. De forsikret han at ingen av dem ville vært foruten. Mange av dem sa også til han at de aldri hadde trodd at det ville være så fint å bli far og at de anbefalte det på det sterkeste.

Og så skjedde underet at mannen min tilslutt sa at han var klar og at vi kunne forsøke. Vi trengte 4 forsøk før den satt og nå venter vi ei jente i mars

Tror nok det er viktig å snakke åpent og høre hva begge tenker rundt dette med barn. Han har kanskje helt andre tanker rundt det enn vi som sitter med superklare eggstokker med ringeklokke på.