Blir så oppgitt over BF.

[Anonym bruker]

Lang historie kort; Datteren vår er tennåring. Faren bor 5 timer unna, ser henne 1 helg i mnd. Hun tok det kjempe tungt da han flyttet.

Tror hun bærer på mye bitterhet mot faren, men hun vil ikke si noe. Vil ikke såre han.

Nå kranglet hun skikkelig med stefaren i helgen. Han var helt rolig, men så skjelte hun ut små søskenene sine....og han.

Da hadde han fått nok. Og fikk slengt tilbake at han ikke kunne si noe siden han ikke var faren hennes. Han vart lei seg, for han har vert i livet hennes i snart 10 år. De har et nærere forhold enn hva hun har til faren. Er han som alltid stiller opp for henne.

Snakket med BF i går, og han bare blåser det bort og ler. Kan hende hun flytter til han om litt over 1 år for å gå på skole. Tror det kan bli fullstendig mislykket. Han er ikke vant til å ha en tennåring i hus. Han tror han kan styre henne, og skjønner ikke henne i det hele tatt. I tillegg er hun litt på kant med konen til BF.

Høres kanskje litt negativ ut, men denne historien er mye lenger. Har vert så mangen episoder der datteren min har vert langt nede. Er skikkelig vondt å se hvordan BF har behandlet henne de siste 10 årene...

[Anonym bruker]

Syntes du skal ta deg en samtale med datteren din når hun er rolig. Ikke bli sint men snakk rolig om hvordan tingene hun sier sårer stefaren og søsknene.

Sett ord på de tingene stefaren gjør for henne og at han er glad i henne selv om han ikke er den biologiske faren hennes.

Og at det er slik at hun kan ikke forvente at han skal stille opp å være der for henne men ikke ha noe å si fordi han ikke har samme dna som henne. de to tingene går hand i hand.

 

La henne få snakke ut om hva som plager henne og ikke avbryt med at det er tull eller det er ikke slik, du tar feil også videre. men la henne få si det hun føler og trenger å si så kan dere snakke om det etterpå når hun har fått det ut.

Det er viktig å si ting som det er synd du føler det sånn, jeg føler det slik. Jeg ønsker ikke at du skal føle det slik du gjør men regler må vi ha for jeg er glad i deg og vil deg det beste og jeg vil at vi alle skal kunne fungere og ha det bra som en familie. Hvordan skal vi finne en løsning på dette.....

 

Overhode ikke sikkert det funker og ihvertfall ikke med første samtalen, tror det generelt er viktig at man holder reglene og ikke lar de slippe unna med ting men også at man passer på å snakke med de, fortelle de og vise de at man er glad i de og sette av tid til de.

 

Det at tenåringen din tør å krangle viser for min del at hun er ganske trygg.

Jeg var verdens snilleste tenåring, det var fordi jeg følte meg utrygg, og uelsket og jeg var rett og slett redd for at om jeg lagde bråk så ble jeg kastet ut av familien. Tragisk.

Men å sette grenser og være litt streng er faktisk en måte å vise at man elsker barnet sitt på. Selv hadde jeg ingen grenser og jeg husker at jeg tenkte at mine venner var heldig når de ikke fikk lov til ting, fordi det viste at foreldrene var bekymret for de og ønsket å passe på de. Selv om venninnene mine den gang var uenige med meg da og mente jeg var den heldige.

Nå som voksene har de jo innsett at det var jeg som hadde rett og er glad for at ting var som det var hjemme hos dem